CPH: DOX 2015: Anslaget i Uncertain skaper forvirring. Er filmen vi ser iscenesatt? Tankene går både til Werner Herzogs verden og Ryan Goslings Lost River, mens vi fra en båt følger lyset fra en lommelykt langs elvekanten. Mellom mystiske sypresstrær og den støyende summingen fra insekter, oppdager lyset en skikkelse liggende i bekmørket.

Ifølge dokumentarfilmskaperne Ewan McNicol og Anna Sandilands ble denne åpningssekvensen innspilt den første dagen de besøkte landsbyen Uncertain i Texas – et sted isolert fra sine omgivelser, med bare 94 fastboende.

Naturen er styggvakker, akkurat som flere av innbyggerne. Mange er tidligere straffedømte; stedet er en slags mellomting mellom himmel og helvete, hvor flere har søkt forsoning og forsøker å leve med sine skyldfølelser, i fred for andre. Kirken står åpen, men det finnes ingen enkel vei til tilgivelse. Det står respekt av hvordan disse tapre sjelene har valgt å ta kampen på egen hånd, overlatt til seg selv.

Møtet med menneskene er gripende, samtidig som det blir galt å opphøye dem til noe mer enn enkle personer med begrenset innblikk i resten av verden, nedslitt av rusmisbruk og en kriminell fortid. Den som utad virker mest kompleks er Wayne Smith, som til daglig må leve under skyggen av sine dårlige valg; en bilulykke med dødelig utfall er det som gnager mest.

Vi blir med Wayne på nattlig jakt etter vortesvin i det grønne lyset fra night vision-kameraene, der det største beistet – som han kaller «Mr. Ed» – står øverst på ønskelisten. Mens mye annet i Uncertain er trist og ubehagelig, byr vortesvinjakten på mye humor.

For Wayne har Det Store Svinet, som gang på gang slipper unna, en åndelig kraft. Wayne er bevisst sitt indianerblod og jakten er spirituell; det handler om å leve med naturen, ikke bare forsyne seg av den. Selv om det aldri blir uttalt direkte virker det også som om Mr. Ed blir som en Moby Dick for Wayne – et mål han fokuserer på for å holde demonene fra fortiden på avstand.

Uncertain handler imidlertid om mer enn jakt på vortesvin. Den sparsommelig bebodde landsbyen og naturen omkring inviterer ikke akkurat til fremtidsutsikter for unge Zach Warren – en alkoholisert og arbeidsløs diabetiker som bor alene. Vedkommende forteller at det er få kvinner i den lille byen, hvilket bekreftes av et par tragikomiske barbesøk. Han gir likevel ikke opp håpet, og i løpet av filmen reiser han til Austin, som etter alle solemerker byr på mer liv, selv for en outsider som ham.

Filmen unngår å snuse for mye i det private, men omgivelsene sørger for å skape rike portretter av hovedpersonene. Wayne har kjæreste og bor i et enkelt, men «skikkelig» hjem, mens Zachs hus preges av tomme ølflasker, trashy plakater og en utdatert spillkonsoll. Det er uklart om Zach forlater hjemmet sitt for godt med alt det inneholder, bortsett fra medbragt bagasje, men om så er tilfelle, er det forståelig.

Filmskaperne kunne med fordel brukt mer tid på å følge Zachs nye liv i Austin, og tidvis hoppes det for uvørent mellom de ulike personlighetene. Fra en stemningsmettet første del, der naturlandskapet får mye plass, utvikler Uncertain seg til å handle mer om menneskenes dagligliv og gamle synder. Med dette forsvinner noe av den mystiske visualiteten, samtidig som naturen får en ny dimensjon ved at menneskene tar den i bruk.

Dette gjelder særlig den lokale guiden Henry, en gammel stabeis med forbausende appetitt på livet, som sakte driver gjennom elven og den grålige skogen som innhyller den. Forholdet hans til en yngre kvinne, som later til å utnytte ham, gir en dårlig magefølelse, men Henry selv later til å være fornøyd. Kanskje har han opplevd for mye vondt til å bruke tid og tankekraft på nyanser.

Persongalleriet i Uncertain er karikert, men tvinger oss til å akseptere at «sørstatstypen» man ofte ser i fiksjonsfilm er basert på virkelige mennesker. Zach, Wayne og Henry er ekstraordinære personligheter, men gjennom filmens perspektiv understrekes forankringen deres i dypt menneskelige følelser.