Montages

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Filmfrelst
  • International
  • Blogger
Nærbilder av døden i det cronenbergianske dramaet Halley
Omtale
Omtale

Nærbilder av døden i det cronenbergianske dramaet Halley

Av Atli Bjarnason 20. april 2013


Kosmorama 2013: Mexicanske Sebastían Hofmanns Halley kan på sett og vis klassifiseres som en zombiefilm, i alle fall rent teknisk.  Den handler om stillferdige Alberto, en sikkerhetsvakt ved et treningssenter, som er i kroppslig forfall. Biter av huden faller av og etterlater seg åpne sår, og fluelarver livnærer seg på kroppen hans. Selv om han utfører sine daglige rutiner ved å møte opp på jobb, viser det seg at Alberto faktisk er død. 

Halley omtales som en zombie- eller skrekkfilm, men jeg kan ikke se noen annen grunn til det enn et behov utenfra for å kategorisere den. Dette er snarere et eksistensielt drama, som presenterer menneskets legeme som et slags fengsel. Selv med en sjel eller livsånd i full vigør, er kroppen et nødvendig verktøy for å kunne leve i praksis, og for Alberto blir dette stadig vanskeligere ettersom han bokstavelig talt visner vekk.

Slik sett er Halley nært beslektet med David Cronenbergs The Fly, hvor Jeff Goldblums transformasjon fra menneske til flue fungerer som en metafor på sykdom eller aldringsprosessen vi alle må gjennom, og det tilhørende tapet av kontroll over den fysiske helsen. Cronenberg-inspirasjonen blir også ganske tydelig i enkelte scener, som når Albertos fingernegler begynner å løsne.

502_7273

Hofmanns film har imidlertid en distinkt stil som skiller seg betydelig fra Cronenbergs. Her er det meste skildret gjennom nærbilder, hvor bare det som er nærmest kamera er i fokus og på denne måten fremheves. Det er gjerne Alberto og hans legeme som vises, og man gis følelsen av å holde et forstørrelsesglass over ham. Albertos tilstand stilles ettertrykkelig til skue. Halley er veldig fiksert på overflater og teksturer, som om den forsøker å formidle tingenes fysikalitet. Albertos fargeløse, døde hud settes i kontrast til de glinsende, kjøttfulle kroppene på treningssenteret, og forsterker isolasjonen han føler overfor omverdenen.

Halley er en saktegående film, med lange innstillinger og liten handlingsfremdrift, og står dermed i fare for å bli litt langdryg, selv om spilletiden er på under halvannen time. Her er det imidlertid ikke noe daukjøtt, for den krevende fortellerformen er nødvendig. Samtidig som filmen er en studie av den døende kroppen, fortelles den i en død manns tempo. Heller ikke groteske bilder av råtnende kjøtt eller fingernegler som dras ut oppleves som spekulative eller som forsøk på å skape sjokk og vemmelse. Filmen virker å ha en nesten naturvitenskapelig tilnærming til forfallet, selv om den har et veldig stilisert uttrykk.

Noe av det mest interessante er likevel hvordan den setter det skitne og det sterile opp mot hverandre. Det levende, spesielt når det representeres ved kroppsbyggerne på treningssenteret der Albert er ansatt, fremstilles nesten som noe vulgært, der de pesende og svettende blåser opp sine brunkreminnsmurte kropper. Motstykket blir fluene – skitne, frastøtende smittebærere – som svirrer rundt i et sennepsglass i Albertos leilighet; Hofmann leverer gjentatte nærbilder av dem der de krabber på den slimete innsiden av glasset.

Alberto selv portretteres derimot ofte i omgivelser som er lyse og sterilt utseende, noe som forsterkes av bildenes blasse gråtone. Dette understreker hans isolasjon fra den levende omverdenen, og gir filmen et element av sårhet og melankoli som faktisk gjør et mer smertefullt inntrykk enn de groteske bildene.

Det er alltid forfriskende å se en film som så vellykket lar formen bidra til historiefortellingen, og Sebastían Hofmanns Halley er en opplevelse som man – unnskyld uttrykket – kjenner på kroppen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Anne Gjelsvik sier:
    22. april 2013, kl. 10:32

    Fint at dere løfter fram denne filmen. Det er etter min mening en perle, og Kosmorams største overraskelse for min del. Vil bare legge til at Halley plasserer seg i en interessant rekke av kunst som utforsker kroppen og det naturlig kroppslige som noe grotesk (jfr Bakhtins interesse for det groteske i litteraturen). En av de ekleste scenene i filmen er typisk nok en mann som klipper nesehår. Enig også i observasjonen av at kjernen i filmen ligger i forholdet mellom det rene og det urene.

    Mange filmforskere er opptatt av temaet «disgust» for tiden. Utforsk gjenre arbeidene til Tarja Laine eller Julian Hanisch om andre er interessert i det. Se fek http://www.film-philosophy.com/index.php/f-p/article/view/284
    Jeg kommer til å tenke mye på denne filmen.

    Svar

Din kommentar

Klikk her for å avbryte svar.
Se tillatt HTML
Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>

Dokumentasjonens kompromissløse råskap: For Sama
Omtale

Dokumentasjonens kompromissløse råskap: For Sama

Av Thor Joachim Haga

Fra venstre: «Mr. Bachmann and His Class» og «Playground»
Kosmorama 2022

Filmfrelst #494: Kosmorama 2022 – Mr. Bachmann and His Class og Playground

Filmfrelst #495: Kosmorama 2022 – Cryptozoo og andre kuriositeter
Kosmorama 2022

Filmfrelst #495: Kosmorama 2022 – Cryptozoo og andre kuriositeter

Cecilie Semec, årets vinner av Edith Carlmar-prisen. (Foto: Agnete Brun)

Filmfotograf Cecilie Semec tildeles Edith Carlmar-prisen 2025

Kosmoramas festivalsjef Silje Engeness. (Foto: Leikny H. Skjærseth.)
Kosmorama 2022

«Vi trenger å høre at det nytter å engasjere seg» – intervju med Kosmorama-sjef Silje Engeness om årets festival

«Madly in Life» vant Kosmoramas jurypris.
Kosmorama 2021

Madly in Life vant Kosmoramas jurypris

«Elskling»-regissør Lilja Ingolfsdottir er årets vinner av Edith Carlmar-prisen.

Lilja Ingolfsdottir tildeles Edith Carlmar-prisen

«Onkel Jens» (foto: Norsk Filmdistribusjon).

Onkel Jens blir Kosmorama-festivalens åpningsfilm

Del på Bluesky
Del på Facebook
Omtaler

The Sweet East: Hodestups ned i et amerikansk kaninhull
Omtale

The Sweet East: Hodestups ned i et amerikansk kaninhull

Av Sveinung Wålengen

Fra «Magic Mike XXL» (2015).
Omtale

Magic Mike XXL er en jordnær-sexy oppfølger [1]

Av Sveinung Wålengen

Mysteriet deg: Pablo Larraíns Ema
Omtale

Mysteriet deg: Pablo Larraíns Ema

Av Vanja Ødegård

Predator-prequelen Prey må flås før bruk
Omtale

Predator-prequelen Prey må flås før bruk

Av Thor Joachim Haga

Belle – aujourd’hui! Skjønnheten og udyret er en boblende og glamorøs nytolkning
Omtale

Belle – aujourd’hui! Skjønnheten og udyret er en boblende og glamorøs nytolkning

Av Lars Ole Kristiansen

Allegorien tar overhånd i Mountains May Depart
Omtale

Allegorien tar overhånd i Mountains May Depart [1]

Av Atli Bjarnason

Fjasete The Lone Ranger
Omtale

Fjasete The Lone Ranger [1]

Av Thor Joachim Haga

Alle får komme til orde i Frederick Wisemans dokumentar om New York Public Library, Ex Libris
TIFF 2018

Alle får komme til orde i Frederick Wisemans dokumentar om New York Public Library, Ex Libris

Av Live Øra Danielsen

Se alle

Atli Bjarnason (f. 1989) tar en master i medievitenskap ved Universitetet i Oslo og er frilans skribent.

Montages logo
Montages AS
Båhusveien 1
3430 Spikkestad
post@montages.no
  • Om Montages

Seksjoner

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Podcast
  • Blogger

Nyhetsbrev

Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre.

RSS iconVi har også RSS-feed

Montages
Om Montages  |  Nyhetsbrev
Montages på Facebook Montages på Bluesky mtages på YouTube
©2026 Montages.no
Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen
Personvern og cookies