BIFF 2012: Sixto Rodriguez, en beskjeden gatemusikant med et stort låtskrivertalent, blir huket tak i av et plateselskap som vil produsere og promotere musikken hans. Sangene representerer sekstitalls singer-songwriter-stil på sitt beste og alle har stor tro på artisten. Likevel flopper han og selger bokstavelig talt ingen plater. Deretter får han sparken av plateselskapet.

Noen år senere i Sør-Afrika blir musikken hans oppdaget og Rodriguez selger et stort antall skiver, tilsvarende ti ganger gullplate. Det kommer aldri flere utgivelser fra Rodriguez og artisten forblir en gåte for sør-afrikanerne. Hvem var denne glimrende låtskriveren? Searching for Sugar Man innledes av en beretning som virker snytt ut fra en bok om musikkmytologi. Sixto Rodriguezs produsenter forteller entusiastisk om den første gangen de så artisten opptre. De beskriver en liten brun pub nede ved havnen i Detroit som på den dagen var fylt av en tykk Edgar Allan Poe-aktig tåke, hvorpå de trer inn i et lokale med tilsvarende mengde tykk tobakkrøyk. De skjelner så vidt en figur med hatt og langt, svart hår som med rytmiske rapp over gitarstrengene spiller en melankolsk låt med ryggen vendt mot publikum.

Figuren var kjent blant Detroits gatevante innbyggere som en fattig omstreifer av meksikansk herkomst. Den høyreiste og lakoniske meksikaneren ligner nesten en fiksjonsfigur, en karakter manifestert utav romanene til Jack Kerouac eller filmregissør Gus Van Sants Mala Noche.  Men til tross for musikerens karismatiske aura og åpenbare låtskrivertalent, blir det bare to albumutgivelser før han på ny befinner seg på de regnfulle Detroit-gatene.

Filmen tar utgangspunkt i to sør-afrikanske Rodriguez-fans og deres jakt etter informasjon om denne myteomspunnede artisten. De forteller at hvis man blar igjennom platesamlingen til en gjennomsnittlig sør-afrikaner finner man The Beatles‘ klassiske Abbey Road, Simon and Garfunkels Bridge over Troubled Water og… Sixto Rodriguez! Rodriguez var visstnok mer populær i landet enn selveste Elvis og The Rolling Stones, men ingen visste noe om ham, rent bortsett fra at han ga ut to bestselgende album, Cold Fact (1970) og Coming from Reality (1971), og at han nå er død. Noen har hørt at Rodriguez begikk selvmord ved å tenne på seg selv foran sjokkerte tilskuere på begynnelsen av 70-tallet. Andre fikk høre at han skjøt seg selv i hodet på scenen.

Alt de to musikkentusiastene har å gå etter er to plateomslag med veldig få ledetråder og et plateselskap som later til å være desperate etter å skjule hvem Rodriguez var og hvorfor han aldri fikk noen royalties for salget i Sør-Afrika. Ingen vet engang hvor i USA Rodriguez kommer fra! Det filmskaperne klarer å spa opp etter måneder med detektivarbeid er ganske utrolig, og filmen tar seg god tid til å nøste opp i denne nærmest mytiske personlighetens fascinerende historie.

Som du sikkert skjønner, løfter den svenske regissøren Malik Bendjelloul frem en fortelling som virkelig fortjener allmennhetens oppmerksomhet. Bendjelloul viser også god visuell teft, særlig med en aldeles glimrende åpningssekvens med Detroit ved nattestid som bakteppe. Kameraet panorerer ned de slitte gatene og fanger det blodrøde morgenlyset, akkompagnert av Rodriguez’ poetiske tekster om det urbane underklasselivet:

Cause I lost my job two weeks before Christmas
And I talked to Jesus at the sewer
And the Pope said it was none of his God-damned business
While the rain drank champagne     

My Estonian Archangel came and got me wasted
Cause the sweetest kiss I ever got is the one I’ve never tasted
Oh but they’ll take their bonus pay to Molly McDonald,
Neon ladies, beauty is that which obeys, is bought or borrowed   

                                                             – fra sangen ”Cause”

Rodriguez’ poesi er nærmest et svar til Bob Dylans beste periode — en slags videreføring av magien fra «Blonde on Blonde», innhyllet i en lydproduksjon som ligner en syntese av Nicos Chelsea Girl og Loves Forever Changes. Rodriguezs sanger legger seg på hjernen umiddelbart og det virker nesten surrealistisk at disse låtene ikke har blitt anerkjent utenfor Sør-Afrika.

Bendjelloul baserer seg mye på såkalte talking heads, men klarer å mane frem en fengslende narrativ; innimellom glimter han til med vakkert komponerte bilder av Detroits gater, andre ganger bruker han animasjon for å vise sentrale hendelser fra 70-tallet. Det er likevel historiens tyngde, kombinert med Rodriguez’ fengslende musikk, som gjør denne dokumentaren så god. Så får det bare være at Bendjelloul ikke makter å avsløre en tydelig korrupt platebransje – dette handler først og fremst om Rodriguez og det som åpenbart er en av musikkhistoriens groveste forbigåelser.

At filmen er obligatorisk for alle som er interessert i musikk sier seg selv, men Searching for Sugar Man har en allmenngyldig kjerne, og fortjener å bli sett av flere enn «nisjepublikummet». Filmen har allerede stukket av med priser fra Sundance og jevnt over mottatt glimrende kritikker, så det later til at Rodriguez endelig vil få en etterlengtet anerkjennelse, også i hjemlandet sitt.

Allerede i dag (torsdag) er det siste visningsdag for Searching for Sugar Man på BIFF. Norsk kinopremiere er heldigvis ikke så lenge til: 30. november.