Kosmorama 2012: Filmskaper Jonathan Caouette har gjennom mesteparten av sitt liv ført en privat videodagbok av seg selv og sin egen familie. Da han med dette som kildemateriale presenterte sin livshistorie i den sensasjonelt gode kinodokumentaren Tarnation fra 2003, var hans i utgangspunktet private amatøropptak forvandlet til en gripende, allmenngyldig beretning om identitet og overlevelse. Nå er Caouette tilbake med sin andre film, Walk Away Renée, som er en direkte fortsettelse av fortellingen fra Tarnation.

Så bare for å ha sagt det med en gang: Hvis noen som leser dette ikke har sett Tarnation, og er interesserte i egenartede, gripende filmopplevelser, bør dere sporenstreks gå til innkjøp av DVDen (kr. 35,- hos Play) og se filmen. Caouette utviser i sin debut et forbløffende kunstnerisk talent; Tarnation er klippet sammen med nok inderlighet og musikalitet til å bringe frem et stort spenn av følelser i publikum, og han fyller lerretet med en etsende visualitet – alt hentet fra Caouettes arkiver og opphevet til noe mer ved å bli montert ved siden av hverandre. I sentrum for det hele står den unge Caouette og vrenger hjertet sitt; filmen er iscenesettelse som terapi. Denne beskrivelsen illustrerer også dette prosjektets enorme risiko; på papiret kunne Tarnation vært en av de verste, mest narsissistiske filmene som er laget, men på lerretet er den isteden noe av det mest skjellsettende som er laget i denne sjangeren.

Med et så komplett og enestående kunstverk som Tarnation til å lede an i filmografien, er det da først og fremst urovekkende at Caouette i det hele tatt våger å lage en oppfølger. I den verst tenkelige varianten ville Walk Away Renée vært en forlengelse av Caouettes historie om seg selv; en gjentagelse og utvanning av alt som var så eget med Tarnation. Og dette bekymret meg såpass mye at jeg på et tidspunkt vurderte å holde meg unna. Men rollefigurene fra Tarnation engasjerte meg i så sterk grad at nysgjerrigheten til syvende og sist veide tyngst. Og utrolig nok er Walk Away Renée en nesten like sterk opplevelse, og Caouette unngår alle fellene han kunne gått i.

Han har tatt to sentrale valg: Det er nå ikke ham selv, men hans mor, Renée Leblanc, som står i fokus. Hennes alvorlige psykiske lidelse og historikk med institusjonsopphold i USAs brokete helsevesen blir en tematisk ramme for et nytt dypdykk i Caouettes familie. Slik blir Caouette selv en sekundær figur, og fremstår nå som ti år eldre (som han jo også er) og selve ankeret i sin mors tilværelse. Han lever et trygt liv med sin samboer i New York, og er hennes vokter og hverdagshelt. Walk Away Renée blir rent narrativt en renskåret mor/sønn-fortelling, og når Renée i filmens første scene utsettes for feilmedisinering på et pleiehjem i Houston, settes filmens road movie-rammefortelling igang ved at Jonathan reiser til Texas for å frakte henne til New York. De skal finne et sted der Renées tilstand kan stabiliseres, og med dette som utgangspunkt etablerer Caouette situasjoner som gjør krav på et nytt dykk ned i videoarkivet -- inn i psyken.

I all sin hypersubjektivitet er Tarnation og Walk Away Renée i første rekke engasjerende portretter av sårbarhet og medmenneskelighet i en familie, og Jonathan og Renée sine utfordringer er (hvis vi kjenner etter) ikke så langt unna hverdagsproblemer vi alle har vært i nærheten av. Det som er enestående med disse filmene – etter mitt syn fra nå av uadskillelige som én film i to deler – er hvordan Caouette med hudløs ærlighet presenterer relasjonene gjennom en lyrisk visualisering av familiedokumentasjonen, som jo er en form vi alle kjenner. Et videoopptak som har fanget opp en krangel om en ubetydelig detalj; en telefonsamtale hvor man sier «jeg er glad i deg» før man legger på; et fotografi fra et selskap da noen kledde seg ut. Hos Caouette blir hvert av disse øyeblikkene brukt til å fortelle om levd liv, om menneskelig atferd. Og som med Tarnation er det, før vi vet ordet av det, som om Caouettes verden reflekterer vår egen.

I tillegg til at karakterene og tematikken i Caouettes historie blir så helhjertet presentert, er det hans visuelle innfallsmetode som gjør at avtrykkene blir så uforglemmelige. Tarnation ble kløktig markedsført med myten om at Caouette hadde vært en komplett ukjent nobody som via amatørprogramvaren iMovie hadde klippet sammen hjemmevideoene sine og skapt et kunstverk med en slags lykkens tryllestav. Denne ankedoten har irritert meg, for det er helt innlysende at det visuelle språket i Tarnation springer ut fra et genuint talent. Det handler lite om amatørskapets lykketreff, men alt om at Caouette hadde rom og frihet til å utforme og perfeksjonere sitt språk for sin historie.

Og heldigvis lar han ikke statusen og ressursene som fulgte etter Tarnations suksess overprofesjonalisere uttrykket i Walk Away Renée. Historien fortelles med akkurat den samme fingerspissfølelsen i montasjene, den stemningsskapende musikkbruken og de grove fotoarbeidet. Caouette bruker alle tilgjengelige virkemidler på en uredd måte, og estetikken i filmene preges da også av hans frigjorte forhold til klisjéfulle fortellergrep – som på den måten gir ham en formmessig lekenhet få andre dokumentarfilmskapere i samme sjanger tør å nærme seg.

Walk Away Renée er ganske enkelt en ny triumf for Jonathan Caouette, og denne uvanlige familiekrøniken – i to deler – vil ganske sikkert bli stående som en av de mest særegne dokumentarprosjektene i denne epoken av filmhistorien. Som Mark Cousins sier i serien Story of Film: «What drives cinema is passion… innovation».