I fjor på denne tiden hadde jeg et, i mine øyne, hyggelig utgangspunkt for filmåret 2011. Jeg hadde allerede sett Black Swan, og var temmelig sikker på at den for mitt vedkommende ville trone høyest på listen over årets filmer. Og skulle den mot formodning ikke gjøre det, ville det i så fall bety at en filmopplevelse av de helt sjeldne fortsatt ventet på meg. Det har vært mange gode filmer, men Black Swan er fortsatt den som sitter sterkest i. Det er ikke ofte jeg i etterkant beskriver noe som forstummende, men for meg var den akkurat dét. Jeg greide ikke snakke med noen da jeg kom ut av kinosalen. Og alle som kjenner meg vet at jeg ikke er lett å målbinde. Black Swan er vond, vakker, klaustrofobisk og så inderlig at den kan slippe unna med både banaliteter og melodrama. Jeg digger at Darren Aronofsky tør å være både trashy og svulstig, og samtidig få meg til å bry meg. Og Natalie Portman, da… Filmmagi.
Nok en kinoopplevelse av de store. Man kan si hva pokker man vil om Lars von Trier, men denne filmen er uforglemmelig. I mine øyne er dette von Triers beste film, et virkelig mesterstykke. Fra det enkle og såre til det episk majestetiske – von Trier greier å romme alt i en og samme scene. I likhet med i Black Swan er selvutslettelse en intens drivkraft. Dette er en tematikk jeg nok bryr meg over gjennomsnittlig mye om. Det er helt i orden i et filmår som har frembragt to ekstremt gode filmer hvor hovedpersonene driver seg selv til kollaps i et symfonisk vell av metaforiske tablåer. Jeg har full forståelse for at mange kan få brekningsfornemmelser av mindre. Jeg, derimot, elsker det.
Og svulstighetene vil ingen ende ta… Terrence Malicks lenge påventede Gullpalme-vinner er på ingen måte mindre metaforisk, episk eller storslagen enn Black Swan eller Melancholia. Den er heller ikke lettere tilgjengelig, med sine monumentale tilblivelsessekvenser og tilsynelatende fravær av klassisk fortellerstruktur. Så er da heller ikke plottet særlig viktig i denne erindringsbaserte filmen. Men jeg vil ikke si at den er vanskelig. Velnok stiller den store spørsmål, men de er ikke så harde å få tak i, bare man er åpen for det. I en tid uten Bergman og Kubrick er det et stykke mellom de virkelig gode, poetiske verkene. I år har vi fått flere.
Det er ikke mindre poesi å finne i Wim Wenders‘ Pina. Dans er dikt uten ord. Det kroppslige uttrykket i Pina Bausch’s danseoppsetninger kommer til sin fulle rett i 3D, og lar virkelig dette formatet få en helt ny anvendelse, langt forbi effektmakeri og wow-faktor.
Jeg er fan, og det er nesten litt vemodig at Harry Potter-filmene har kommet til veis ende. Men for en ende! Det aller siste kapittelet er en mesterlig avslutning hvor tråder nøstes opp, og hvor karakterer og tematikk slutter sirkelen elegant.
En kitsch åpning uten sidestykke og varierende svenske aksenter til side – David Fincher har laget årets mest intense spenningsfilm. Og det med en remake som er en blåkopi av originalen. Eller er den det? Man får nesten lyst til å bli irritert, så bra har denne filmen blitt.
I et år preget av det monumentale, det metaforiske og komplekse, er det også godt å se en film som rendyrker en enkel historie. 127 timer kan omtrent oppsummeres i ett ord: nerve. Og det er nettopp behandlingen av nerven (rent fysisk i dette tilfellet) som er det aller sterkeste. En oppvisning i god bruk av lyd som kjennes helt inn til ryggmargen. For ikke å glemme at skuespillet er glitrende.
En fantastisk, liten underdog-overraskelse i år var denne hjemmesnekrede dokumentaren av Jon Foy. Han har prestert noe så fascinerende som å lage en dokumentarisk detektivhistorie som også er et glimrende portrett. For dette fikk han prisen for beste dokumentarregi under Sundance i fjor. Men han har ikke bare regissert den. Han har gjort det aller meste selv, uten finanisering (annet enn vaskejobben sin). Han har skrevet, filmet og klippet, og ikke minst har han komponert musikken. (Mer om dette i vårt intervju med Foy.) Det varmer å se at hardt arbeid og en god idé belønnes. Dessuten er filmen oppriktig fengslende.
Dette nye skuddet på Ghibli-stammen er en usedvanlig søt, detaljrik og godhjertet film. Det er bare sludder at barn må ha action og maskingeværklipping for å konsentrere seg. Barnet i meg protesterte i alle fall overhodet ikke mot Hiromasa Yonebayashis filmatisering av Mary Nortons Lånerne. Det skal selvsagt en del til å nå opp til Ghibli-klassikerne som Hayao Miyazakis Chihiro og heksene, men Arrietta er virkelig en nydelig, liten film.
Nok en japansk film, denne gangen basert på en roman av min favorittforfatter Haruki Murakami. I mine øyne har Anh Hung Tran greid å tilføre sitt eget formspråk, og jeg liker filmens skjøre uttrykk. Ungdommelig sjenanse og kjærlighetsdrama behandles nennsomt og vakkert. Norwegian Wood er muligens Murakamis mest likefrem og filmbare roman. Jeg nøt den på lerretet.
11. Kongens tale
12. Another Year
13. Hanna
14. Illusjonisten
15. Oslo, 31. august
16. Nader og Simin – et brudd
17. Blue Valentine
18. Drive
19. Apejentene
20. Simon og eiketrærne