I sommer besøkte Montages filmfestivalen New Horizons i Polen, med både en festivalrapport og et intervju med Crispin Glover allerede publisert. Her følger vår siste sak fra festivalen; om dokumentarfilmen «Resurrect Dead: The Mystery of The Toynbee Tiles».
*
Gatekunst, grafitti eller små budskap på vegger og fortau er rundt oss hele tiden hvis vi bare stopper opp og legger merke til det. Regissør Jon Foy festet blikket sitt mot et helt spesifikt tilfelle, og forteller oss hvordan mysteriet ble til en prisvinnende kinodokumentar.
Men tilbake til gatekunst. Denne formen eksisterer som en slags subkultur i det skjulte, hvor ofte et rettssystem uten kuratorer er de som avgjør om noe er griseri eller kunst. Har man ikke fått tillatelse regnes det som skadeverk, uansett. Derfor ligger det en sky av mystikk over dette uttrykket, med artistnavn og signaturer som beskytter kunstnernes identitet mot lovens lange arm. Det mest kjente individet er Banksy, nå en levende legende, som fremdeles er ansiktsløs for offentligheten. Vi har allerede skrevet om hans ikke mindre mystiske film Exit Through the Gift Shop, som ga et ørlite innblikk i miljøet.
Hva så når det dukker opp noe som virkelig står helt for seg selv? Når det oppdages hundrevis av mosaikkfliser med et kryptisk budskap, uten signatur og uten at en eneste person i grafittimiljøene aner hvem som står bak? Dette er utgangspunktet for debutregissør Jon Foys dokumentar Resurrect Dead: The Mystery of the Toynbee Tiles, som fikk prisen for beste dokumentarregi ved årets Sundance-festival. Foy følger i sin film en ivrig entusiast, Justin Duerr, som i årevis har brukt av sin tid på å komme til bunns i mysteriet. Foy henger seg på, og etter hvert som de kommer i kontakt med andre engasjerte sjeler som holder på med det samme, jobber de seg skritt for skritt nærmere en oppklaring. Resultatet er en dokumentar som har drivet og spenningen til en detektivhistorie. Underveis portretteres noen genuint fascinerende karakterer, både den mystiske fliseleggeren og etterforskeren selv. Det skulle ta seks år fra de startet opptakene til filmens fortelling ble ferdig, og de hadde nøstet opp trådene i mysteriet.
Men selv om filmen forteller historien, blir vi jo nysgjerrige, og i samtale med Jon Foy om prosjektet var det noen spørsmål som øyeblikkelig meldte seg, særlig om filmens tilblivelse, som i seg selv virket som en ganske utrolig historie.
«Jeg møtte Justin første gang på et punkhus i 2000,» forteller Foy. «I Philadelphia er det noen bydeler med gigantiske, viktorianske hus hvor 8-10 stykker bor sammen. En kompis av meg bodde der, og jeg overnattet på sofaen. Noen dager før hadde jeg og en annen venn drevet med rampestreker. Bølleringing, faktisk, noe som overhodet ikke er typisk for meg. Vi fant et program hvor man kunne skrive inn beskjeder som ble lest opp med robotstemme idet noen tok telefonen. Vi hadde lagt inn en beskjed om Toynbee-flisene som kunne høres ut som den kom fra fliseleggeren selv, og den hadde blitt spilt inn på telefonsvareren. Dette var tilbake på den tiden da telefonsvarere faktisk tok opp på bånd. Personen som hadde fått beskjeden var Justin, som bodde i samme hus. Så mens jeg lå på sofaen overhørte jeg en telefonsamtale hvor han spilte den av. Jeg mente jo ikke å være slem, så etterpå banket jeg på døren hans, introduserte meg selv og beklaget påfunnet. Han tok det helt fint, og dro frem bilder og materiale han hadde samlet om flisene, og viste det til meg. Jeg kjente allerede da at det lå noe spennende i luften, og sa at dette måtte vi lage en film om. Da jeg flyttet til Philadelphia i 2005 tok jeg og Justin opp tråden og gikk i gang.»
Men på samme måte som Duerr jaktet Toynbee-flisene på egenhånd, var filmprosjektet for Jon Foy et lite enmannsprosjekt hvor han gjorde alt selv. Samtidig mens han filmet og forsøkte å finansiere prosjektet, jobbet han som renholder. Foy gjorde kameraarbeidet, klippet og komponerte etter hvert også filmmusikken. Beskrivelsen kan fort høres ut som et hobbyprosjekt av lav kvalitet. Men som Resurrect Dead viser ligger det solid håndverk og ikke en gnistrende formidlingsevne i prosjektet, og det at han ikke hadde et toppkamera gjør ingenting. Filmen er strukturert rundt en rekke presise intervjuer, men har også et intenst dramaturgisk driv. Likevel var Foy ofte usikker på hvilken retning prosjektet skulle ta.
«Det var i klippeprosessen jeg var nærmest ved å gi opp. Jeg hadde i utgangspunktet ingen anelse om hvordan fortellingen skulle sys sammen, og brukte tid på å gå inn i materialet for å bygge opp filmen fra bunnen. Jeg gjenfortalte historien med intervjuene som ryggrad, i en slags James Marsh-- eller Errol Morris-stil, om du vil. Men flisene i seg selv er jo flate gjenstander i gata. Hvordan får man dem til å bli levende, hvordan får man beskjedene de bærer til å komme frem? Mens vi holdt på med etterforskningen bar vi alle på en magefølelse av spenning og undring. Jeg ville gjerne få den følelsen frem ved hjelp av filmatiske virkemidler, først og fremst musikken.»
Hendelsesforløpet er fortalt i klippen gjennom en kombinasjon av uttrykk i det visuelle materialet: både arkivstoff og dokumentasjon som i etterforskninger flest, men også skisser og mer kunstferdige bilder som illustrerer ideer og situasjoner, og som bidrar til å underbygge mystikken. Hva tenker fliseleggeren? Hvordan ser han ut? Hvordan opererer han? Illustrasjonene viser i stor grad hovedpersonen Justin Duerrs tanker omkring dette, men også rent faktiske detaljer fra fortiden som åpenbart ikke kunne filmes. I tillegg klippes enkelte segmenter i filmen sammen i form av ruter eller biter, nesten som mosaikk. Nok et velfungerende grep som gjør filmen spennende både for øyet og for fantasien. Som Foy forteller over var musikken (som han selv har komponert) et av de viktigste formgrepene. Og man merker det: hans snikende, gradvise tonemessige oppbygginger og en latent, underliggende dramatikk i musikken gjør at soundtracket skaper en fengslende stemning i mysteriet.
«De fleste jeg kjenner klør seg i hodet over min interesse for filmmusikk. Strykere? Ikke helt deres greie. Men jeg synes det er en helt unik måte å lage musikk på, både fordi rammeverket som dikterer hvordan en låt skal bygges opp er borte, og fordi filmmusikk forteller historier. Som komponist og regissør står jeg i en litt annen posisjon enn de fleste. Jeg kan bygge historier ut fra musikken istedet for å la den komme inn i etterkant. Et av de fjorten prosjektene jeg har på listen min er en musikal, hvor jeg gjerne vil bruke litt andre stemmer enn det som er vanlig. Jeg liker stemmer med egenart og stemmer på bristepunktet.»
Foy er en filmskaper som stilistisk glir rimelig fritt mellom uttrykkene, og Resurrect Dead har flere fiksjonsfilmgrep i seg som skaper både atmosfære og undring. For man blir oppriktig engasjert i dette mysteriet, som både Duerr og Foy etter hvert underveis i filmen virker å bli fullstendig fengslet av. Filmens kanskje største prestasjon er at den smitter oss med følelsen av å utforske noe ukjent og være med på å oppklare et mysterium. Og etter visningen på New Horizons var det også en merkbar summing blant publikum. Var det flere spørsmål som behøvde svar? Skulle etterforskerne gått lenger? Kortere?
Det finnes ikke tvil i mitt sinn om at Jon Foy – hvis han bestemmer seg for det – kan få til å lage en fabelaktig, forskrudd fantasymusikal til tross for at han aldri har gjort noe lignende før. Resurrect Dead: The Mystery of the Toynbee Tiles er et prosjekt som sprang ut av engasjement, lidenskap og en evne til å gi seg i kast med det tilsynelatende umulige. Det er godt å se at de små, de som holder på med sitt eget helt på siden av industrien, men som har tro på det de vil formidle, kan komme langt. Til Sundance, for eksempel. Hele Jon Foys energi og fremtoning preges av hans tro på at alt er mulig.
La oss håpe det etter hvert blir mulig å få sett Resurrect Dead på i Norge, kanskje i første omgang på en av høstens eller vinterens filmfestivaler. Filmen hadde nå i september sin kinopremiere i USA, og vil bli tilgjengelig på VOD (Video on Demand) tidlig neste år.