Sin Nombre er produsert av det amerikanske mini-studioet Focus Features, men foregår i sin helhet i Mexico, på spansk. Filmen fikk to gjeve priser ved Sundance i år, og glimrende anmeldelser da den hadde USA-premiere i mars.
KVIFF’09: Da den oransje kveldssolen krøp ned bak dalsidene rundt Karlovy Vary i går ettermiddag vandret Eirik og jeg langs byens idylliske elveløp, på vei til festivalens eneste visning av Sin Nombre; debutregissør Cary J. Fukunagas kritikerroste Sundance-vinner. For vår del var det også årets første besøk (av mange) til visningsrommet i legendariske Grand Hotel Pupp. Det ligger i motsatt ende av byen fra festivalsenteret, og er også et diametralt annerledes byggverk enn sovjetblokken Hotel Thermal. Pupp er enestående i all sin barokke storslagenhet, og kinovisningene finner sted i en gammel teatersal som for anledningen er forvandlet til kino.
Som normalt på KVIFF ankom vi til trengsel og lange køer utenfor salen. Alle visninger her blir fullsatt, og varmen fra forventningene hver og én tar med seg inn i rommet øker kvaliteten på filmopplevelsene man tar med seg fra festivalen. Men rammen for Sin Nombre var nok ekstraordinær denne kvelden, med elektrisk buzz i luften og en ung, karismatisk regissør fra USA tilstede for å presentere filmen. På plass i setet, med bruset av omgivelsenes egenart i blodet, gjorde jeg meg klar til å fraktes til et helt annet sted. Lyset gikk ned, og projektorlampen blafret kort før bildet stabiliserte seg.
Mexico. 17-årige Casper (Edgar Flores) er en herdet mann med en tåre tatovert ved øyet. Han er medlem av den meksikanske gategjengen Mara Salvatrucha. Hos en motvillig bestemor henter han rekrutten Smiley, en liten gutt som skal bankes inn i gjengen, i ordets rette forstand. Blodig og forslått får Smiley aksept fra voksne gjengmedlemmene, og vi inviteres inn i et realistisk og brutalt univers der vi aner at også Casper selv er mistilpass. Lenger sør i Mellom-Amerika møter vi en liten familie på tre som skal flykte fra Honduras og opp gjennom hele Mexico til et nytt liv i USA. Denne ferden skal de gjøre ved å sette seg på taket av dundrende godstog. Skjebnen skal føre disse to historiene sammen.
Sin Nombre er en sterk dramathriller som engasjerte både på et spenningsnivå og det emosjonelle plan. Fukunaga maktet å transportere meg fullstendig inn i denne filmen, og det har til nå ikke skjedd her med noen annen film. Manuset er nydelig balansert mellom finstemte karakterscener og en drivende historie. Med fare for å høres fortellerkonservativ ut, så ligger det en udiskutabel kvalitet i at Sin Nombre har karakterer som vil noe, som tar dristige valg – som vi bryr oss om. Fukunaga følger boka, men det fungerer. Filmen er produsert av den legendariske castingagenten Amy Kaufman, i samarbeid med de meksikanske skuespillerne Diego Luna/Gael Garcia Bernal, og filmens mange unge, ukjente skuespillere er briljante i sine respektive roller. Fukunagas regi gir dem fine kontraster i samspillet, samtidig som manuset aldri sklir ut i improvisasjon for realismens skyld. Særlig Paulina Gaitan som spiller Sayra, jenta i familien som flykter, er et funn. Hennes rolleprestasjon minner veldig om den Catalina Sandino Moreno ga i Maria Full of Grace (2004), og ble Oscar-nominert for.
I tillegg til alt dette har Fukunaga en åpenbar sans for visuell filmfortelling, og det er ingen tilfeldighet at regi- og fotoprisene i Sundance gikk til Sin Nombre. Mexicos tørre, gyldne landskap spilles opp mot karakterenes ansikter som lyser av både røffhet og uskyld. Ofte er det naturlige lyset på location nok. De mange medrivende sekvensene på taket av godstoget er fotografert med øye for å fange inn kombinasjonen av trussel og frihet, og de lyktes vel så godt her som i de lignende scenene i Slumdog Millionaire. Så i siste akt, når historiene i Sin Nombre spisses mot å nå frem til USA, er man på kanten av setet. Tematisk er filmen relevant i mange deler av verden, der et trygt liv med nye muligheter kan være både så fjernt og så nært som på andre siden av en elv.
Da vi kom ut av Grand Hotel Pupp etter visningen, til den fredelige lyden av Karlovy Varys bedagelige elveløp, kunne jeg ikke annet enn å kjenne på kontrasten mellom innholdet i filmene vi ser og stedet vi ser dem.