KVIFF 2024: På årets festival i Karlovy Vary var meditative filmer uten ekstreme sanseinntrykk godt representert i programmet – en av dem, Mark Cousins’ A Sudden Glimpse to Deeper Things, tok med seg hovedprisen hjem. Selv om ikke alle disse lykkes helt med det de prøver på, er det noe vakkert med at filmer som legger opp til en introspektiv kinoopplevelse fremdeles løftes frem i strømmefilmens tidsalder.
Idet mørket senker seg i kinosalen, er det en helt egen stemning som brer seg blant oss tilskuere. En implisitt pakt inngås: Frem til vi forlater salen skal fokuset uforstyrret være rettet mot lyset fra lerretet. Og i en begrenset tidsperiode fylles sansene av filmens bilder og lyd, som sender tankene våre ut på reise.
Mange filmer gjør det de kan med audiovisuelle virkemidler for å overvelde publikum. Et høylytt og dynamisk lydbilde kombinert med sterke farger og raske bevegelser skal sørge for en medrivende opplevelse; vi skal forsvinne ut av eget hode og inn i filmen.
Og de fleste av oss setter pris på distraksjonen, denne muligheten til å la være å bli styrt av egne tanker og i et par timer være frigjort fra hverdagens stress. Allikevel finnes det fremdeles filmer som aktivt bryter med denne tilnærmingen, som legger til rette for en opplevelse preget av ro og refleksjon. Med enkel handling, lavt tempo, behagelig lydbilde og statisk eller langsomt flytende kamera.
Verdien ligger i selve komforten, men også i dialogen man skaper med seg selv. Kinosalen transformeres til et meditasjonsrom.
Men selv om disse filmene lages, får de ofte begrenset (eller ingen) kinodistribusjon, og uten den implisitte pakten er det vanskeligere å fremkalle den samme stillferdige stemningen – distraksjonsalternativene i eget hjem er utallige. Derfor er det alltid gledelig når festivaler velger å løfte frem og gi plass til denne typen filmer, slik årets utgave av filmfestivalen i Karlovy Vary (KVIFF) gjorde i starten av juli.
Egentlig er det vanskelig å se for seg bedre omstendigheter å se filmer som dette i, enn som del av et fullpakket festivalprogram: Mens man ikke ser film går tiden med til å bevege seg mellom visningsstedene, mingle med andre filminteresserte, og kaste i seg den maten man rekker. Så kommer kvelden, og festival blir til fest – sene, fuktige kvelder går over i tidlige morgener. Og man tvinger seg opp, enten for å rekke en eksklusiv morgenvisning, eller for å sikre seg en hot ticket som slippes kl. 07.00.
Meditative filmvisninger blir altså en sjelden mulighet til å virkelig lande, prosessere og reflektere. En slik stillferdig tilnærming til filmmediet bringer imidlertid med seg noen fallgruver. Først og fremst stilles det krav til publikums sinnsstemning: Hvis man er i dårlig humør, utålmodig, og/eller tilbøyelig til å kjede seg kan det være vanskelig å nyte en understimulerende kinoopplevelse – og en film som dette vil nødvendigvis mangle taktskifter og et eskalerende drama som kan bringe oss ut igjen av kjedsomhet eller frustrasjon.
Det stilles også høye estetiske krav til en film som dette, fordi handlingens viktighet svinner. Hvis ikke bildene og lyden tilfredsstiller og beroliger, vil man sjelden være i stand til å hente noe annet fra opplevelsen enn om man satte seg i et tomt, stille rom i tilsvarende tid. Det er også avgjørende at filmen har noe på hjertet. Den må stille noen spørsmål, trigge noen indre prosesser, gi publikum noe å tygge på – og tid til å fordøye det.
Blant disse meditative filmene jeg fikk med meg fra årets KVIFF var Cabo Negro (vist i Proxima-seksjonen for nye stemmer) den minst tilfredsstillende opplevelsen, særlig fordi filmen nettopp manglet noe på hjertet. Vi møter Soundouss (Oumaïma Barid) og Jafaâr (Youness Beyej), to retningsløse sjeler på grensen mellom ungdommen og voksenlivet. De skal tilbringe sommeren ved den idylliske marokkanske kysten – som gir tittel til filmen – men de venter stadig på Jafaârs partner, hvis villa de bor i.
Han dukker aldri opp, og de blir flytende i en limbotilstand, usikre på hva de skal og vil. De får litt kontakt med andre gjennomreisende, de prostituerer seg for å ha råd til å fortsette ferien, og deler noen øyeblikk av frigjort, ungdommelig lykkerus.
Det er disse sistnevnte øyeblikkene som er de soleklare høydepunktene i en ellers intetsigende og uspektakulær filmopplevelse. Kameraarbeidet er for tamt og passivt til å formidle skjønnheten i omgivelsene, de pseudofilosofiske samtalene mellom Soundouss og Jafaâr leder ingensteds, men noen få ganger lar regissør Abdellah Taïa de to figurene boltre seg på egne premisser, og da ser vi potensialet som ligger i denne fortellingen.
De er hverandres eneste holdepunkt i en verden som ikke gir helt mening, og når Soundouss’ harde, trassige blikk og Jafaârs myke tilstedeværelse etter hvert smelter sammen får man en trang til å forsvinne inn i lerretet og bli med på dansen. Dessverre drukner disse flyktige øyeblikkene i en forvirrende estetisk og narrativ tiltaksløshet.
En langt mer givende reisedagbok finner man i den indiske spillefilmdebuten Second Chance (også fra Proxima-programmet), regissert av Subhadra Mahajan. Her møter vi hovedpersonen Nia (Dheera Johnson), som har akkurat tatt en kontroversiell abort, og rømmer til familiens feriebolig i Himalaya-fjellene for å restituere.
Det spektakulære fjellandskapet gjengis i krystallklart svart-hvitt foto signert Swapnil S. Sunawane, og i likhet med eksempelvis Tarkovskijs beste filmer kan man her velge å lene seg tilbake og nyte de kreative, vakre komposisjonene og stenge ute alt av narrativ handling – selv om flyten og rytmen i klippingen ikke helt nærmer seg den russiske mesterens høyder.
Men også det narrative og tematiske har mer for seg i Second Chance enn hva var tilfelle i Cabo Negro. Vi får en intim tilgang til Nias følelsesmessige reise, mye takket være Johnsons naturalistiske appell. Ansiktet hennes kommuniserer emosjonelle nyanser så effektivt og inderlig at filmen glatt slipper unna med sin minimalistiske tilnærming til dialog.
Gjennom hennes interaksjoner med den unge sønnen og den gamle moren til boligens bestyrer får vi også en relasjonell dimensjon på tvers av klasse, alder og livsfase. Problemene deres er av helt annen natur, men de møter hverandre med gjensidig ømhet og omsorg, og geleider hverandre gjennom tunnelen til lyset som venter i enden.
Aller viktigst for Second Chance som meditasjonsrom er filmens atmosfære. Vintervakker natur komplementeres av et rolig, behagelig lydbilde som gir tankene plass og anledning til å fly. Nia sin situasjon vil av mer eller mindre spesifikke grunner være mulig å kjenne seg igjen i for de aller fleste, og de tematiske trådene knyttes sammen akkurat løst nok til at man kan benytte anledningen til å utforske sine egne holdninger knyttet til abort, forventningspress og klasserelaterte kulturforskjeller innen trygge, behagelige rammer.
En film med enda mer fokus på en spesifikk tematisk problemstilling er Anna Cornudellas The Human Hibernation, vist i Imagina-seksjonen der festivalen plasserer filmer som har «an unconventional approach to narration and style; distinctive and radical visions of film language».
The Human Hibernation startet som et researchprosjekt rundt spørsmålet «Hva om mennesker gikk i dvale?», og vokste sakte, men sikkert til en langfilm. Filmen åpner med en liten jente som våkner før dvalen er over, og står overfor en utrygg vinter i ensomhet, før vi hopper frem til dvaletidens sluttpunkt og resten av menneskene våkner.
Derfra følger vi reisen til broren hennes, som nytteløst streifer gjennom naturen på leting etter sin fortapte søster. Handlingen mangler direkte kausalitet, og avbrytes stadig av vakre sekvenser som viser frem områdets mangfoldige dyreliv. Fra tid til annen serveres filosofiske monologer om sorg, tap og naturens brutalitet.
Det hypotetiske premisset for filmen brukes til å reflektere rundt og bearbeide en fundamental menneskelig sannhet: Selv vi er del av naturen, og offer for dens ustoppelige syklus av liv og død.
Den mest bokstavelige tilnærmingen til film som meditasjonsform finner vi i den taiwanesiske auteuren Tsai Ming-liangs nye arbeid Abiding Nowhere, også fra Imagina-programmet. Dette er den tiende installasjonen i hans Walker-serie som har blitt vist på filmfestivaler verden over, og som alle har omtrent samme handlingsforløp: skuespiller Lee Kang-sheng vandrer rundt omkring i verden iført munkedrakt.
Ganglaget hans kan beskrives som demonstrativt saktegående, noe som gjør Abiding Nowhere til den av filmene jeg så i Karlovy Vary som stiller desidert høyest krav til sitt publikum. Ikke bare er det en film hvor virkelig ingenting skjer, men ingenting skjer i tillegg i sakte film.
Det er altså null stimuli å hente fra lerretet, som ifølge Tsai Ming-liang er hele poenget: Filmserien er en direkte protest mot det moderne filmlandskapet, hvor alt skal være konvensjonelt, hyperaktivt og bråkete. Om resultatet er et effektivt opprør er vanskelig å si, men filmen er i alle fall ekstrem nok i sin tilnærming til at man umulig kan ignorere poenget.
Den siste meditative filmopplevelsen fra årets Karlovy Vary-besøk var årets Crystal Globe-vinner nevnt innledningsvis, A Sudden Glimpse to Deeper Things, vist i hovedkonkurransen. At filmen tok hjem festivalens høyeste utmerkelse kom som en overraskelse for alle – kanskje mest av alt Mark Cousins selv, som i motsetning til de andre vinnerne allerede hadde planlagt å være til stede på avslutningsseremonien og derfor ikke ble varslet på forhånd.
Det er vanskelig å legge skjul på at jeg synes Lilja Ingolfsdottirs Elskling hadde vært en mer fortjent vinner (her er mitt intervju med regissøren), men jeg har også hatt en forkjærlighet for Mark Cousins helt siden hans innflytelsesrike serie The Story of Film – An Odyssey (2011) stod på pensumlisten i filmhistorie i 2015, så det var en sann fornøyelse å bevitne hans renskårede glede og genuine forbløffelse da prisen ble utdelt.
Som i de fleste andre av Cousins’ verker har han selv fortellerstemmen, og denne dokumentaren handler om den skotske billedkunstneren Wilhelmina Barns-Graham. Cousins’ røst er en sentral del av filmens meditative kraft: Hans nord-irske aksent i kombinasjon med et dypt toneleie og rolig tempo er så behagelig å høre på at undertegnede har brukt dokumentarene hans som innsovningshjelp ved mer enn én anledning.
A Sudden Glimpse to Deeper Things har i tillegg et lydspor preget av like beroligende klassisk musikk, og blir dermed en film man kan lukke øynene til og fremdeles være hypnotisert av. Handlingen er på sin side en leksikalsk oppsummering av Barns-Grahams liv og karriere, og det føles ikke helt fullendt. Enkelte deler av filmen virker skisseaktige, og helheten er etter min smak for fragmentert og usammenhengende til å kunne måle seg med det Mark Cousins på sitt beste er i stand til. Allikevel er det sekvenser som peker seg ut, i størst grad de som er sentrert rundt kunstverkene: Filmen blir tidvis som en kuratert utstilling, akkompagnert av det fortryllende lydsporet.
I en tid der TikTok-estetikken for alvor begynner å få fotfeste i populærkulturelle miljøer, og mange ikke klarer å konsentrere om en opplevelse i mer en minutter av gangen, føles det viktigere enn noensinne å tviholde på de filmene som stiller visse krav til publikums tålmodighet. Ikke fordi alle filmer trenger å emulere berømte maratonverk som Satantango eller Out 1, men for å bevare et potensial for variasjon i et medium der en kapitalisme-drevet homogenisering for å appellere til massene allerede later til å ha begynt.
Karlovy Vary internasjonale filmfestival har med årets utgave tatt opp denne kampen – og for alle oss som setter pris på at kinosalen også kan invitere til meditasjon, får vi håpe at flere følger deres eksempel.