KVIFF 2025: Tre minneverdige filmer fra årets Karlovy Vary-festival har én uvanlig fellesnevner: Hver av dem er skrevet og regissert av den samme personen som spiller hovedrollen.
Victor Sjöström, Charlie Chaplin, Orson Welles, Jacques Tati, Alejandro Jodorowsky, Woody Allen, Roberto Benigni, Spike Lee og Takeshi Kitano er eksempler på filmskapere som både har skrevet, regissert og spilt hovedrollen i flere av sine egne filmer. Barbara Loden i Wanda (1970), Elaine May i A New Leaf (1971) og Greta Gerwig i mumblecore-filmen Nights and Weekends (2008) er tre eksempler på kvinner i samme trippelrolle – en konstellasjon det historisk sett har vært langt færre av.
Derfor var det bemerkelsesverdig at årets program i Karlovy Vary inneholdt hele tre slike produksjoner: Grace Glowickis Dead Lover, Annapurna Srirams Fucktoys og Eva Victors Sorry, Baby. Alle marerittskildringer, men på vidt forskjellige måter.
Dead Lover er en skrekkomedie som tar i bruk etablerte sjangerkonvensjoner allerede fra første bilde: Vi møter den ensomme gravgraveren Gravedigger (Glowicki), som lukter så sterkt av døden hun er omringet av at ingen vil komme i nærheten av henne. Månen er hennes beste venn, helt til hun møter en eksentrisk diktekunstner som synes duften hennes er uimotståelig.
Det fargede lyset, den overdrevne sminken, 4:3-formatet og 16mm-estetikken skaper assosiasjoner til tysk ekspresjonisme, samtidig som Glowicki ikke går seg bort i overfladiske referanser. Hun konstruerer et morbid, gotisk narrativ fylt av lemlestelse, lengsel, tragedie og heksekunst.
Dead Lover berører mange undersjangre, men emulerer nok mest effektivt et mareritt når den spiller på body horrorens viscerale effekt. Særlig sekvensene knyttet til fingeren som gravgraveren vekker til live kunne vært hentet rett ut av en irrasjonelt forstyrrende drøm, morsom og foruroligende på samme tid. Vekslingen mellom forferdelse og humor fanger den menneskelige kjernen i fortellingen: En universell frykt for å bli utstøtt og aldri finne seg til rette i sine tildelte omstendigheter; følelsen av å ha blitt utdelt en urettferdig lodd i livet.
Det er også noe utpreget teatralsk over Dead Lover, som bidrar til det stiliserte, kunstige helhetsinntrykket. Dialogen er gammeldags, Glowickis dialekt en fornøyelig versjon av engelsk arbeiderklassesnakk à la Oliver Twist, og de samme tre skuespillerne (Ben Petrie, Leah Doz og Lowen Morrow) går igjen i forskjellige biroller. Dette grepet skaper et inntrykk av at en liten, sammensveiset gjeng står bak filmen; at Dead Lover har vært et lidenskapsprosjekt fra start til slutt, minst like gøy for de involverte som for publikum.
Der Dead Lover tar i bruk marerittets visuelle motiver, tar Fucktoys utgangspunkt i drømmers struktur og logikk. Filmen starter med at Annapurna Srirams rollefigur, AP, blir fortalt at det hviler en forbannelse over henne, som igangsetter en reise for å anskaffe tusen dollar og et uskyldig lam som må ofres for å løfte forbannelsen.
Straks premisset er etablert stilles det aldri spørsmålstegn ved, og vi følger AP gjennom den lugubre undergrunnen i Trashtown, USA, der hennes virke som sexarbeider åpner dørene til et fascinerende og variert rollegalleri. Også denne filmen er skutt på kornete 16mm, og i kombinasjon med de møkkete motivene vekker resultatet assosiasjoner til John Waters.
Etter samme mønster som en del andre filmer med en lignende struktur – eksempelvis After Hours (1985) og Good Time (2017) – bruker Sriram mørket for å forsterke følelsen av klaustrofobisk desperasjon, uten å slukke lyset helt. Humoren gir filmen en livlig energi og absurd stemning. Fucktoys er ikke skummel før man våkner opp, klyper seg i armen og innser farene som lusket rundt hver eneste sving.
Man venner seg til kaoset og det høye tempoet, og Sriram vever inn samtaler, blikk og berøringer ladet med gjenkjennelige følelser for å trekke oss inn. Og hun er en god skuespiller, med en sår undertone i blikk og bevegelser.
I Eva Victors regidebut Sorry, Baby er det selve handlingen og ikke formen som minner om mareritt: Vi følger Agnes (Victor), en ung akademiker som utsettes for et seksuelt overgrep av sin veileder på universitetet. Kameraet ligger tett på Agnes både før og etter den traumatiske hendelsen. Fortellingen er ikke-lineær og bykser frem og tilbake i tid – ikke for å rekontekstualisere filmens handling (som i eksempelvis Strange Darling, der filmens premiss hele tiden ble utvidet og oppdatert av ny informasjon), men for å skape en dynamisk og mer psykologisk presis opplevelse av hendelsesforløpet.
Victor spiller på hele følelsesregisteret og gjerne samtidig, i en hverdagslig tone og med et kynisk skråblikk, som for å unngå å vippe over i ren tragedie. Ikke dermed sagt at Sorry, Baby lager vitser av Agnes sine lidelser; sleivsparkene retter seg mot undertrykkerne.
Forholdet mellom Agnes og bestevenninnen Lydie (Naomi Ackie) står sentralt. Samtalene med Lydie gir publikum et annet ståsted å sette seg inn i. Hun vil være der for Agnes, men har også sitt eget liv å ta hensyn til, og kan ikke stille seg til kontinuerlig disposisjon. Ved å utforske problemet unngår Victor at Sorry, Baby blir overdrevent nærsynt.
Blant birollene er det verdt å trekke frem Lucas Hedges som Agnes’ nabo Gavin, sjarmerende patetisk som alltid, og den uforlignelige John Carroll Lynch, som løfter en samtale med Agnes om løst og fast til et høydepunkt.
Disse tre bemerkelsesverdige filmene fra årets Karlovy Vary-festival har ulik struktur, men fungerer samlet uten å falle fra hverandre. Dead Lover og Fucktoys sliter med å videreutvikle fiksjonsuniversene sine etter effektive introduksjoner, men dette er et resultat av små ressurser og lite erfaring – barnesykdommer.
Det er ingen tvil om at vi har å gjøre med potensielle auteurer her – enten de velger å fokusere på manus, regi, skuespill eller alt på en gang.