new-horizons-filmfestival-rett-sted-til-feil-tid

New Horizons filmfestival – rett sted til feil tid

I sommer ble Montages invitert til å besøke filmfestivalen New Horizons i Polen, men for vår bidragsyter Kari Finstad ble festivalopplevelsen en ganske annen enn planlagt. Her er hennes personlige beretning om dagene i Wroclaw. 

Tidlig om ettermiddagen, 22. juli, satte jeg meg på flyet til Polen. Mens jeg svevde et sted over Skagerrak, med hodet vinglende fra skulder til skulder, duppende inn og ut av drømmeland, gikk en bombe av i Regjeringskvartalet.

Siden filmfestivalen i Wroclaw hadde et fokus på Norge i år, var det bare naturlig at flyet var fullt av norske delegater, filmskapere, musikere og journalister. Litt shaky og småkvalm tuslet jeg inn på flyplassen, fant en hyggelig polakk som skulle frakte meg til hotellet og gikk på toalettet for å klaske litt vann i ansiktet. Mitt reisefølge i festivaltaxien var en gammel kollega, og hun lurte på om jeg hadde hørt om bomben. Bomben? Jeg skvatt. Hun ba meg skru på mobilen, og fortalte det lille hun visste. Jeg ble helt kald og kjente blodet forsvinne fra hodet. Meldingene tikket inn, og jeg brukte turen inn til byen på febrilsk å kontakte mine nærmeste og prøve å begripe hva som hadde hendt. Det gikk plutselig opp for meg at jeg var på filmfestival i Polen. Vanligvis ville det gjort meg yr av glede. Nå ville jeg bare snu.

Filmvisninger skled dessverre forbi i en slags diffus tåke, og ofte var nettaviser og livesendinger av nyheter langt viktigere. Det hjalp nok heller ikke at jeg presterte å velge meg smale filmer uten nevneverdig narrativ verdi, som for eksempel filmen AUN – The Beginning and End of All Things av Edgar Honetschläger, en film hvor logikken slett ikke er ment å stå i høysetet. Den har en poetisk tilnærming til filosofi og spiritualitet, noe jeg i utgangspunktet mener jeg kunne satt pris på om jeg var ved mine fulle fem. Nå føltes det som seigpining å bli fóret med langsomme, symboltunge bilder uten dramaturgisk mål og mening, strukket ut over to timer. Fulle fem eller ei, en hel spillefilmlengde for å dvele ved Shintoisme er i meste laget for meg.

«AUN – The Beginning and End of All Things»

Minst like ille var det å lide seg gjennom Les jeunes gens mödernes av Jérôme de Missolz. Legendariske skikkelser fra punken og nyveivens glansdager sett i perspektivet til franske nouveau punks høres i utgangspunktet ut som en dokumentar etter mitt hjerte. Så feil kan man ta. En åpningssekvens hvor en musikkvideo med Crystal Castles kryssklippes med Das Cabinet des Dr. Caligari løftet forventningene i taket, for å dessverre bli stående som filmens høydepunkt. Å se både kids og godt voksne som har grodd fast i en fordums ungdomstid ta seg selv, sitt image og sin egen kulhet på dødelig alvor føltes helt ubeskrivelig meningsløst i begivenhetenes lys. Men det fikk meg i det minste til å filosofere over frykt på et helt annet plan enn dødsangst eller terror; frykten for å bli utstøtt, for å ikke være god nok, for å bli satt til side av noen eller noe annet. Denne frykten er sterkt tilstede i filmens fredelige, men selvutnevnt dekadente og apolitiske subkultur som ironisk nok dyrker sin egen «annerledeshet» og individualisme.

Misforstå meg rett, det er overhodet ikke noe galt med å fremdyrke individuelle uttrykk. Snarere tvert om. Reelle, ekte uttrykk som formidler universelle tema på en egen måte eller setter spørsmålstegn ved det etablerte er vel noe av det enhver cinefil leter etter, og mye av grunnen til at jeg dro til New Horizons i utgangspunktet. Jeg dro for å se etter nye stemmer, og for å møte noen av de som allerede har sagt noe med en unik røst. Ironisk nok var det to amerikanere jeg var mest interessert i. Åpenbart er det i seg selv et resultat av massekultur, men det får så være: jeg var sugen på å treffe festivalgjestene Terry Gilliam og Crispin Glover.

Å få et intervju med Gilliam skulle vise seg å bli umulig, siden han mistet flyet sitt og ankom festivalen etter at jeg skulle dratt. Men så mistet jeg selvsagt også min returflygning (stor takk til flyselskapet), og rakk akkurat å få med meg introduksjonen hans av nittitallsklassikeren The Fisher King, en film jeg i all sin galskap vil anbefale som medisin eller trøst hvis man skulle trenge det. Den har et glitrende manus av Richard LaGravanese med noen nydelig underlige karakterer og Gilliams herlig rotete formspråk, hvor New York i en mentalt forvirret manns hode er forvandlet til en slags middelaldersk virkelighet hvor han jakter på den hellige gral. Men viktigst av alt er det kanskje at den får frem det gode i mennesket, selv når ting går skikkelig på tverke.

I introduksjonen kunne Gilliam kunne fortelle at han på den tiden takket nei til et annet manus, The Addams Family, fordi han slett ikke likte det, og heller ga seg i kast med The Fisher King. Det var ingen hoverende tone i Gilliams fremstilling, bare en enkel ærlighet. Han innrømmet også at manuset til The Fisher King var mye bedre enn det han var i stand til å skrive selv, uten et snev av selvpisking. Hele Gilliams fremtoning utsondret en slags trygghet, og han virket langt mer ryddig, strukturert og jordnær enn det filmene hans skulle tilsi. Jeg er stor fan av virvaret, villskapen og det nesten barokke formspråket i filmene, og det var derfor ekstra interessant å studere roen i mennesket bak. Dessuten var han ekstremt høflig da han kom bort til frokostbordet mitt samme morgen for å låne en gaffel. Sånt må man jo bare like.

«It is Fine. Everything is Fine»

Det som likevel blir stående som mitt sterkeste festivalminne er møtet med Crispin Hellion Glover og hans særegne fortellerstil, synspunkter og ikke minst personlighet. Han var på festivalen for å vise It is Fine. Everything is Fine, som er film nummer to i hans trilogi hvor What is it? var første del og den kommende It is Mine er siste. (Et lengre dybdeintervju om hans særegne måte å lage film på vil komme på Montages snart.) I tillegg til filmvisningen hadde han en live-performance hvor han leste fra noen av bøkene sine og viste bilder, et show som er måten han distribuerer filmene sine på, og han turnerer over hele verden (bl.a. kom han til Norge for to år siden). Som skuespiller er han best kjent for å spille eksentriske skikkelser, og denne eksentrisiteten og intense tilstedeværelsen er noe det som fascinerer ved Glovers sceneopptredener.

Jeg var så heldig å få bli bedre kjent med Glover i dagene som fulgte, og det ble på mange måter hans genuint interessante selskap under festivalen som holdt meg fra å bure meg inne på et hotellrom i sjokk over hva som foregikk hjemme i Norge. Han dro meg også med på en av festivalens andre godbiter, nemlig en utstilling av en gigantisk privat samling som viste fotografiets utvikling frem til Lumière-brødrene, med alt fra asiatisk skyggeteater til uttrekkbare perspektivbilder og camera obscura.

En annen, langt mer ukjent amerikaner som kan være en av de nye, sterke dokumentarstemmene, er Jon Foy. Han var der med sin hjemmesnekrede film Resurrect Dead: The Mystery of the Toynbee Tiles, en film han fikk regiprisen i dokumentar for under årets Sundance. Prisen er i aller høyeste grad velfortjent, både på grunn av resultatet og på grunn av innsatsen. Foy jobbet som renholder i årene mens han lagde filmen, og var så vidt innom en filmskole, men valgte å bruke energien og pengene sine på dette prosjektet. For det er selvfinansiert. Han har bakgrunn som musiker i hardcore- og punkband, og komponerte musikken til filmen, noe han nå har skapt seg en levevei av. Og selve filmen er en fascinerende og svært original opprulling av et mysterium; noen merkelige fliser med kryptiske budskap som i flere tiår har dukket opp rundt i gatene, uten å på noen måte være knyttet til gatekunst som subkultur. Den er en slags detektivhistorie, og samtidig et fabelaktig portrett av Justin Duerr, som prøver å løse mysteriet. Jeg krysser fingre for at denne filmen vil finne veien til norske festivaler slik at publikummet her hjemme kan få sett den!

«Hustruer» av Anja Breien.

I tillegg til filmprogrammene var det utallige utstillinger og konserter jeg gjerne skulle fått med meg, blant annet med vår egen ambient-legende Biosphere. Fokuset på norsk jazz og elektronika trakk et engasjert publikum, og flere polske festivalgjengere jeg snakket med så ut til å glede seg mer til konsertene enn filmvisningene. Etter hendelsene i Oslo og på Utøya ble det liggende et vemodig slør over festivalen, og noen av konsertene bar helt klart preg av det som hadde hendt. Susanne Sundfør rørte ellers stoiske polakker til tårer, og det ble rett og slett litt for mye for meg.  Jeg måtte ta en time-out, som så mange ganger gjennom festivalen. Vi var flere nordmenn som måtte det, men forståelsen av hva vi alle gikk gjennom lå tykt og følelsen av samhold nådde oss fra rosehavet hjemme.

Stemningen på festivalen i sin helhet var noe av det varmeste og mest engasjerte jeg har sett. Hele byen bar preg av arrangementet, og det kom et ungt, filminteressert publikum fra hele landet for å ta del i den. New Horizons hadde også en forbilledlig spennvidde i sine arrangementer. Utendørskinoen på torget og konsertene dro et stort publikum, filmprogrammet hadde både gammelt, nytt, smalt og velkjent. Og fokuset på Norge innebar både at nyere langfilmer som Trolljegeren og Upperdog ble vist, og det var egne kortfilmprogram, workshops med unge filmtalenter, en utstilling av Ane Lan og et polsk-norsk co-produksjonsforum. Co-produksjonsforumet var et av festivalens klart mest interessante elementer, som jeg dessverre måtte reise fra alt for tidlig. Men det skal bli spennende å se ringvirkningene i tiden fremover. Samarbeidet mellom Polen og Norge har lenge vært godt, og forumet inneholdt blant annet case studies av Essential Killing og Kongen av Bastøy, som begge er polsk-norske produksjoner. Forumet ga bransjen mulighet til å møtes, og besto blant annet av pitching av fremtidige prosjekter. Det var generelt en veldig åpen og fin stemning i alt som ble arrangert av bransjerelaterte treff, som lunsjen hvor festivaldirektør Roman Gutek snakket om løst og fast, og særlig om norsk film, med et smittende engasjement. Jeg kan ikke forstå annet enn at polsk-norsk filmsamarbeid har fått en ekstra grobunn gjennom New Horizons. Som et kirsebær på toppen, og en deilig påminnelse om at norsk film har hatt sterke stemmer over lang tid, ble det viet stor plass til regissør Anja Breien.

Jeg skulle ønske denne beretningen bar mer preg av det som hendte i Wroclaw enn det som hendte hjemme i Norge. Vi er et lite land, men større enn vi tror. Vonde ting kan skje. Men også gode. Som at en hel filmfestival med den største selvfølgelighet retter sitt blikk mot et norsk kulturliv som har mer å by på enn det vi gir oss selv cred for. Når sorgtåken letter er det forhåpentligvis for å finne at vi fortsatt er små nok til å bry oss om hverandre, men store nok til at andre gjør det også.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Svein Inge Sæther sier:

    En kjempefin artikkel! Gleder meg til å lese intervjuet med Crispin. Han er helt klart en genuint interessant person.

  2. Eva Richter Lorentzen sier:

    Super artikkel, bravo Kari. Idem, gleder meg til aa lese intervjuet.

  3. Stine Helgeland sier:

    Fin og stemningsfull rapport. Det norske fokuset var en stor satsing fra Norsk filminstitutts side og vi håper å kunne gjøre flere slike 360 graders fremstøt. Kommentarer og innspill mottas med takk.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>