Haruki Murakamis selvbiografiske skildring av studenttilværelse, seksuell oppvåkning og forholdet til to ganske egenartede kvinner i et Tokyo på 60-tallet, er på mange måter som skapt for lerretet. Kontrastene med studentopprør i et kaotisk Tokyo mot billedskjønn og harmonisk japansk natur, byr på mye boltreplass for en regissør med teft for visuell poesi. Portretteringen av de tre hovedkarakterenes kontrastfylte og ikke minst konfliktfylte personligheter krever også sitt håndlag med skuespillere.
Å adaptere en bestselger byr på naturlige utfordringer, men regissør Tran Anh Hung har forlengst vist at han innehar de ovennevnte kvalifikasjonene. Mannen bak Duften av grønn papaya om morgenen (1993), Cyclo (1995), Når solen står som høyest (2000) og I Come With The Rain (2009) har lenge vært en frontfigur i vietnamesisk film med priser fra både Cannes og Venezia. Det var derfor med ganske så store forventninger jeg satte meg ned for å se Norwegian Wood. Jeg vil ikke si jeg ble skuffet, snarere det motsatte, men fullstendig vellykket er ikke Norwegian Wood.
Problemene har sitt utspring i selve adaptasjonen, og valgene som er gjort i manusarbeidet. For borte er romanens bruk av flashback, og dermed også mye av den løsrevne stilen som filmen kanskje kunne ha kledd. Isteden er dette blitt en komplett historie uten hukommelsens hull, og uten den melankolske tonen en retrospektiv narrativ kunne skapt grunnlag for. Det gjør også selve historien litt vanskeligere å godta, slik den presenteres som nåtidshandling. Det er rett og slett litt vanskelig å skjønne hvorfor disse to kvinnene i det hele tatt er interesserte i den tafatte og ganske så umodne Toru Watanabe. Hadde dette derimot vært presentert som et kjært minne; bearbeidet og polert gjennom mange år, ville dette ankerpunktet i historien fremstått som mer troverdig. Manuset forsøker som en slags erstatning febrilsk å fremstille forholdene først og fremst tuftet på en felles forståelse, endog en felles sorg i tilfellet Naoko. Det blir tidvis direkte karikert, kanskje spesielt i Midoris påtatte kjølighet, men reddes inn av solide skuespillerprestasjoner.
På den andre siden gir grepet desto mer rom for å følge karakterene gjennom det som er et ganske omfattende handlingsforløp. Det vet Tran Anh Hung gudskjelov å forvalte. Han tar seg god tid å oppbyggingen av sine karakterer, og lar nærbilder av ansikter fortelle nyansene fremfor replikker og handlinger. Norwegian Wood er i det hele tatt mesterlig fortalt rent visuelt, med fotograf Ping Bin Lees kamera for det meste i langsomme innzoominger eller kjøringer i spartanske nærbilder. Bare de usigelig vakre naturbildene slipper opp til totaler og mer etablerende komposisjoner, med det resultat at filmen tidvis føles direkte klaustrofobisk. Det passer selvsagt utmerket til karakterene, og spesielt nevnte Naokos skjøre psyke. Disse nære bildene gir også filmen en ellers manglende subjektivitet, som ihvertfall innen de visuelle disiplinene blir en god erstatning for romanens fortellerstruktur. Å finne visuelle erstatninger for det skrevne ord er selvsagt noe av det mest komplekse med en adaptasjon, siden vi som lesere automatisk danner oss bilder på netthinnen ved hver bidige setning vi konsumerer. Her lykkes altså regissøren til fulle.
Men filmens store styrke ligger i skuespillerne – selv ikke et usigelig vakkert billedspråk kan få øynene bort fra det. Kenichi Matsuyama er både solid og engasjerende i sin tolkning av hovedpersonen Toru. Det er egentlig ganske imponerende med tanke på at karakteren altså er redusert til en banalitet i manuset, og egentlig ikke later til å utvikle seg særlig mye trass i alle de opplevelser vi følger ham gjennom. Det er allikevel de to kvinnelige skuespillerne som bærer denne filmen, og da spesielt Rinko Kikuchi som igjen viser at hun er en skuespiller av storslagent kaliber. Også her heves en smått irriterende og ikke spesielt troverdig karakter til noe mer, takket være innstendig innsats fra Kikuchi. Jeg vet ikke om det er på grunn av egne valg eller fraværet av muligheten, men at ikke Kikuchi snart plukkes opp av mer internasjonale reginavn, er meg et under. Oscar-nominasjonen for birollen hun hadde i Babel er en ting, men et slikt ansikt fortjener mer oppmerksomhet enn som så. Kiko Mizuhara likeså, som faktisk debuterer på lerretet i rollen som Midori.
Akkompagnert av Jonny Greenwoods musikk, er Norwegian Wood først og fremst blitt en sanselig opplevelse. Men et krøkete manus der spesielt karakterene får dårlig behandling, gir det hele en bismak.