Enn hvor mye man sliper nøkkelknipet, tror jeg uansett det vil være helt umulig å låse opp Richard Kellys The Box. Etter floppen Southland Tales (som av ubegripelige årsaker ble nominert til Gullpalmen i Cannes) ble mannen bak mesterverket Donnie Darko (som Montages kåret til 00-tallets fjerde beste film) plutselig ikke lenger et «sikkert kort». Og mange har vel, slik jeg har oppfattet det, hatt lave fortventninger til The Box og likevel blitt skuffet.

Da er det ekstra tilfredsstillende å være blant dem som faktisk ble positivt overrasket. The Box er nemlig en skikkelig B-thriller, med Twilight Zone-scifi (historien er forresten basert på en eldre episode), himmel og helvete, skumle menn med forbrendte ansikter og glossy foto. Kelly har alltid briljert med det visuelle ved å leke seg med ymse konvensjoner, og denne gangen er det Polanski og De Palmas filmer fra sektsi- og syttitallet som er de sentrale referansene. Og jeg har sjelden, vel faktisk aldri, sett en bedre syttitallspastisj – her kan ikke en gang David Finchers Zodiac måle seg. The Box ser faktisk ut som om den er laget på syttitallet; bruken av softfokus og de langsomme, foruroligene kamerakjøringene er som snytt ut av paranoiaklassikerne fra filmens ypperste tiår.

Den første timen er virkelig helt fantastisk. Stemningen er konstant oppslukende, plotet er like engasjerende som det er merkelig, og følelsen av at noe fryktelig kommer til å skje henger som en tordensky over hver eneste scene. Owen Pallett og co (for de fleste kjent som Arcade Fire) har  snekret sammen et nydelig atmosfærisk soundtrack som på mesterlig vis krysser Bernard Herrmann med synth. Til å få vann i både munn og ører av. Cameron Diaz er også bedre enn på mange evigheter og det er en fryd å se Frank Langella som B-skurk.

Men så faller hele konstruksjonen sammen. Etter en intens oppbygging forsøker Kelly å heve alt sammen opp til noe større, og da forsvinner den klamme stemningen som innledningsvis klistret meg til fjernsynsapparatet. Enhver sammenheng pulveriseres og det hele blir så ubegripelig at jeg utmerket kan forstå dem som avslår det hele som tøv. Tull og tøys er det riktignok også, men selv ble jeg pussig nok med hele veien; for i sin klønete vev av uforløste handlingstråder sluttet aldri filmen å underholde meg, og jeg mistet aldri appetitten på å se mer. Og i det øyeblikket jeg satt meg ned for å skrive denne omtalen, merket jeg lysten til å se filmen en gang til. Og jeg mistenker at den vil holde seg ganske godt, ettersom den er så genuint stemningsbasert og fullstendig kompromissløs i forhold til sitt publikum.

Richard Kelly er inne på noe veldig stort – han er unektelig et helt spesielt talent med en stemme jeg mener det er verdt å lytte til (jeg syntes til og med at Southland Tales hadde sine øyeblikk). At debutfilmen ble Donnie Darko er selvfølgelig både hans frelse og vei mot undergangen. Han vil aldri toppe den, akkurat som Frank Darabont aldri vil toppe The Shawshank Redemption, Bryan Singer aldri vil toppe The Usual Suspects og Sam Mendes aldri vil toppe American Beauty.

Derfor er det på tide å se på Richard Kelly som den snålingen han er. Han vil neppe tilfredsstille «fansen» i fremtiden heller, og jo mer han klarer å fjerne seg fra kultstatusen, tror jeg han kommer til å diske opp med noe helt spesielt også i fremtiden. Enn sålenge er The Box i alle ordets betydninger mer enn spesielt nok.