Aki Kaurismäki er en sånn type regissør jeg kan forstå at ikke er alles kopp te. For å spille videre på metaforen, er hans filmer som en kopp med det britene omtaler som «builder’s tea» – kullsvart te, farga beige med en skvett melk som har stått framme på benken en stund. Sleng i et par suketter også, for enda mer folkelighet og en forsonende sødme.
Den finske auteurens nye film Høstgule blader, som vant Juryprisen ved årets filmfestival i Cannes, er ikonisk, ja nærmest parodisk Kaurismäki, men føles samtidig forfriskende relevant i vår tid (dyrtid, krisetid, mørketid). Formspråket er som vanlig prega av duse fargetoner, gammeldags interiør og en realisme som er så realistisk at den blir urealistisk – på en god måte. Nesten som et eventyr der arketypene og symbolene dyttes ut til ytterpunktene, tar filmen et steg til siden og viser oss noe vesentlig om mennesker og livene vi lever.
Fortellingen i Høstgule blader tar opp igjen tematikken fra Skygger i paradis (1986), Ariel (1988) og Piken fra fyrstikkfabrikken (1990) hvor skildringer av enkeltindivider i arbeiderklasseyrker og samfunnets marginer står sentralt. Årets film, tre tiår seinere, minner oss på at dette er hverdagserfaringer som på ingen måte tilhører fortida.
Her møter vi Ansa (Alma Pöysti) som er ansatt med nulltimerskontrakt på et supermarked og bor aleine i en ettromsleilighet som fra utsida ser mer ut som inngangen til en bod i en luguber bakgård. Hun varmer opp en udefinerbar matrett i mikroen og kaster den rett i søpla. Etter å ha blitt ferska i å ta med seg utgåtte varer som uansett skal kastes, gjør Ansa og to kvinnelige kollegaer et aldri så lite opprør og sier opp den allerede prekære og lavtlønna jobben. Seinere skal hun få kortvarig hyre som oppvaskhjelp i en bar, og deretter i en fabrikk med støv, støy og kjeledress.
Parallelt løper livet til Holoppa (Jussi Vatanen), en alkoholisert og like ensom mann som bor i ei brakke på en byggeplass hvor han jobber. En kveld møtes de to, uten å snakke sammen, på en karaokebar. Her kommer filmens bruk av musikk til sin fulle rett, med nostalgiske svisker som rører ved hjerterota og rock ‘n’ roll som gir rytmiske vitamininnsprøytinger til det ellers begredelige hverdagslivet.
Som alltid med Kaurismäki er dialogen nedstrippa til det komiske, med ett-ords-ytringer, lange stillheter og like lange fjes. I stillheten og begredeligheten fins likevel lengsel og opprør. Holoppas alkoholisme fører til oppsigelse, som han besvarer med skjellsord, men det gir ham også tid til kontaktsøkende opphold på baren, hvor Ansa nå jobber og veiene deres igjen krysses. Det vil si, han sitter der enten aleine eller med sin karaokesyngende kollega, så han gjør ikke akkurat en stor innsats for å knytte kontakt med andre. Likevel formidler Kaurismäki hvordan byens løse fugler og andre utskudd samles i sitt utenforskap på slike møteplasser. Alkoholens gift er også et sårt trengt bindeledd.
Herfra og ut er filmen i grunnen en klassisk, romantisk tragikomedie, med forviklinger og forsøk på å nærme hverandre. Alt synes å gå åt skogen – Holoppa mister lappen med Ansas telefonnummer, Ansa blir turned off av Holoppas drikkevaner, og når de endelig skal finne sammen, blir han påkjørt og havner i koma. I mellomtida har Ansa fått seg en annen livsledsager, en liten hund som jeg har lest er regissørens egen. For første gang ser vi Ansa smile av oppriktig glede, når hunden hengir seg til henne i tillit. Det er som om hunden bryter opp stillstanden, med sin direkte og ubesudla nærhet, og baner vei for kjærligheten.
Vatanen og Pöystis rolleprestasjoner er bærebjelkene i filmen og vekker sterk sympati, sjøl om de har få replikker å spille på. Det ligger varme i kameraets blikk på hverdagens rutiner og kroppens bevegelser – en varme som også stråler gjennom høstregnets kalde eksteriør.
Utover menneskenes evne til å møte hverandre på tvers av ensomheten, inneholder Høstgule blader også en kjærlighetsfylt homage til filmmediet som et tilfluktssted i misærens midte. Gata utafor den lokale kinoen blir et møtepunkt for Ansa og Holoppa, og i bakgrunnen er filmplakater av gamle klassikere. Ettersom Kaurismäki tidligere har varsla at han er i ferd med å pensjonere seg, er det vanskelig å ikke tolke dette som rørende nikk til sine forgjengere. Kanskje er det også en kritikk av hvordan filmer flest lages i dag, i motsetning til tidligere tider?
Tida i Høstgule blader synes å ha stått stille, som om Kaurismäki opererer med sin egen form for tidsregning. Den iscenesatte sekstitallsestetikken er et varemerke som umiddelbart tar oss inn i hans særegne univers. Samtidig hører Ansa stadig på radioen om krigen i Ukraina – hun blir oppgitt og skrur av – og vi påminnes Finlands geopolitiske nærhet til Russland, som har kommet enda tettere på de siste par årene. Karakterene har mobiltelefoner, om så ikke den nyeste utgaven av iPhone, og Ansa skraper sammen myntene sine for å låne en laptop på internettkafeen når hun søker seg ny jobb.
Jeg blei først gjort oppmerksom på en tankevekkende tidsmarkør da jeg leste kritiker Esther Zuckermans omtale av filmen i The New York Times, en detalj Zuckerman i sin tur fikk påpekt av Vatanen. Når Ansa jobber som oppvaskhjelp på stamkneipen til Holoppa, er det en kalender på veggen bak de opphopa halvliterglassene. På den står årstallet 2024, altså er vi ikke bare i samtida, vi er et kort steg inn i framtida.
Satt i kontrast til filmens nostalgiske formspråk er det som om Kaurismäki frammaner en stadig fortsettelse av problemene vi står overfor i dag. Båndene til tidligere tiår i møte med en nær framtid indikerer at historien ikke bare gjentar seg, men liksom dras med i årenes løp, uansett hva som måtte komme av teknologiske utviklinger og nyheter på radioen.
Høstgule blader er en film jeg trengte å se akkurat nå. Ikke bare for å trøste, med kjærlighet i ei fremmedgjort tid, men for å vise hvordan film kan innkapsle historien og samtidig inneholde en form for håp.