Spermageddon er på alle måter en kjappis av en film, og likevel så full av lag og elementer at det fullstendig renner over.
Det er altså mer enn nok å ta tak i, når man skal se nærmere på filmen. Like fullt er det som om Spermageddon unndrar seg nærmere undersøkelse. Kanskje gjør den seg bare kostbar, der den roper etter grundig granskning det ene øyeblikket, mens den stritter imot all disseksjon i det neste. Jeg mistenker at filmskaperne gjerne ville gjøre denne filmen like vanskelig å få grep om som de spermiene den handler om. Og at de leker med spørsmålet: Hvor fjasete kan en film være, og likevel bli tatt på største alvor? For dette er i aller høyeste grad fjas, det rene sprøyt vil noen si. Men/og på høyt nivå.
Spermageddon, regissert av Tommy Wirkola og Rasmus A. Sivertsen, hadde verdenspremiere i Midnight Specials-programmet i fjorårets Annecy, verdens største og viktigste animasjonsfilmfestival. 28. februar ble den sluppet på kino her til lands, og er sett av drøyt 76.000 på kino. Det er nok til at den i skrivende stund er på 15. plass av alle kinofilmer så langt i år, og helt oppe på andreplass om vi kun regner norske filmer (Sivertsen er for øvrig også en av regissørene på den mest sette norske filmen hittil i år, med Kaptein Sabeltann og Grevinnen av Gral).
Den er allerede vurdert av de herværende Montages-redaktørene, i en impulsiv og begeistret podkast, som en umiddelbar kultfilm. Jeg hadde den bittelitt beklemmende fornøyelsen å se filmen (da for andre gang) med en gjeng ungdommer omtrent på alder med filmens hovedpersoner, og etterpå diskutere filmen med dem. Den første reaksjonen hadde vi i alle fall til felles: Et unisont: WTF?!? Hva er det vi nettopp har sett??
Jo, rent faktisk var det noe sånt som dette: Filmen følger to parallelle handlingsspor. Først introduseres vi for et knippe sædceller og livet i pungen til en tenåringsgutt. Simen (Aksel Hennie) og Cumilla (Mathilde Storm) går på knulliversitetet, hvor de får mer eller mindre vitenskapelig etterrettelig undervisning av Professor Saltsmak (Bjørn Sundquist).
Selv om hverdagslivet går sin gang i pungen, er det eneste målet egentlig å nå Nirvana – å bli den som befrukter et egg. Når sjansen endelig byr seg, legger spermiene og vi ut på en road movie, eventuelt en lang og strabasiøs svømmetur med uventede omveier. Farer truer overalt og konkurransen er nådeløs i denne kampen, som bokstavelig talt går på liv og død. Dette må jo beskrives som selve urjakten, helligere gral finnes vel ikke, og det dramaturgiske potensialet er opplagt.
Han som endelig får sjans, altså Kongen av Pungen, som det heter i filmen, er Jens (Christian Mikkelsen). En nerdete jomfru av en gymnasiast, mer bevandret i gaming og Star Wars enn forhold og sosiale spill. På den årlige hytteturen med kompisene møter han igjen Lisa (Nasrin Khusrawi). En runde flasketuten avslører at de har et godt øye til hverandre og blir opptakten til deres seksuelle debut. Driverne i denne handlingstråden er like velkjente og basale: Forelskelse, relasjonelle komplikasjoner og kåtskap. Her jaktes det første, og dernest et vellykket ligg. Som altså bringer oss tilbake til pungen.
Slik kjører handlingen framover i full fart, vekselsvis innenfra og utenfra. Og hele tiden fulgt av en uendelig mengde groviser og mer eller mindre vellykkede sex-relaterte ordspill. Rent dramaturgisk følger filmen Hollywood-oppskriften til punkt og prikke; målet for Jens og Lisa er å få ligge, helst med orgasme for begge. For Simen (om enn motvillig) og Cumilla er det å komme først til egget.
Begge møter flere, opplagte og overraskende, hindringer på veien enn jeg trodde var mulig. Person- og sperm-galleriet er stort, protagonister og antagonister tydelige, og hovedkarakterene går alle gjennom en ganske rivende utvikling. I alle fall gitt det relativt korte tidsrommet filmen dekker, og de 79 minuttene den bruker på å fortelle alt sammen.
Som seer er det vrient å bestemme seg for hvilket utfall man skal håpe på; vi heier på sædcellene og vil at de skal nå sitt mål, selv om vi på samme tid krysser fingrene for at tenåringene ikke skal bli nødt å forholde seg til en uplanlagt gravidititet. Dette mildt sagt uvanlige dilemmaet skaper en spesiell dynamikk og gir ekstra god fart til dramaturgien.
Regissørduoen framstår kanskje som et uventet og heller umake par. Der Wirkola er kjent for sjangerfilmer og en forkjærlighet for nazizombier (Død snø-filmene, Kill Buljo, I onde dager) er Rasmus Sivertsen kongen av norsk familie-animasjon (Flåklypa– og Sabeltann-filmene, Folk og røvere i Kardemommeby, og den originalskrevne Helt super). Når du parrer de to, får du altså Spermageddon. Og det gir fullstendig mening, når du har sett filmen.
I sjanger og uttrykk er Spermageddon et sammensurium. Først og fremst en crazy komedie. Men også en road movie. Og en oppveksthistorie. Med en dose rom-kom, og ikke ubetydelige innslag av action-, apokalypse- og superhelt-troper – som tittelen også tydelig sier. For å formidle dette har Wirkola og Sivertsen altså valgt animasjon. Som filmen som helhet, er animasjonen også et overflødighetshorn av kreative uttrykk, innfall og detaljer. Og, for å toppe det hele, er dette også en musikal. Du hadde kanskje ikke regnet med storstilte og perfekt koreograferte musikalnummer utført av sædceller? Ikke jeg heller.
Mer uttalt motstand mot å bli satt i bås, er vanskelig å tenke seg. Samtidig melder noen referanser seg kjapt. Filmen har av flere blitt sammenlignet med Sausage Party (2016) med Seth Rogen involvert både på manus og som skuespiller. Begge er animasjonsfilmer rettet mot et voksent (-ish) publikum, med rå og direkte humor, eksplisitt språk og snarlik animasjonsstil. South Park er en åpenbar inspirasjon, som Wirkola selv også har uttalt. Fra superheltverden ser vi sterke spor av Tony Stark/Iron Man.
Spermageddon skriver seg også inn i den noe eksklusive sjangeren av filmer som utspiller seg inne i kroppen, som Richard Fleischers Oscar-vinner Fantastic Voyage fra 1966, Vibeke Idsøes Jakten på nyresteinen (1996) og, selvsagt, Pixar/Disney-suksessene Innsiden ut, som også har et kontrollsenter i hjernen à la det vi ser hos Jens og Lisa. De svømmende sædcellene fikk meg på samme tid til å mimre tilbake til da Trond Viggo Torgersen løp rundt med en haug små gymklatretau i et NRK-studio i serien Kroppen, som jeg tipper regissørene også har levende minner om.
Spermageddon åpner da passende nok med et virkelig morsomt nikk til de konstant hakkende, grå og like deler tørre og skremmende videoene som i årtier har blitt vist på rør-TV-er rullet inn i klasserom for seksualundervisning. Disse opplysningsfilmene både latterliggjøres og omfavnes. Her sett fra spermienes perspektiv, der fryktelige oppfinnelser som kondom, sæddrepende krem, pessar og angrepille truer med å ta livet av dem når som helst. Den eklatante forskjellen fra åtti- og nittitallet, da filmskaperne var på omlag samme alder som hovedmålgruppa, og nå, er at Trond Viggo er erstattet av PornHub.
Det skiftet er veldig tydelig i Spermageddon. Så selvsagt ble det bråk. Mest sannsynlig var debatten om hvorvidt Spermageddon var en pornografisk film for barn bra for filmen, ut fra et markedsføringsperspektiv. Men også en helt misforstått kritikk.
Bare for å ha det sagt, dette er verken en barnefilm (regissørene har selv sagt at de har laget filmen for 13-14-åringer eller «pubertale gutter og jenter i alle aldre») eller en pornofilm. Spermageddon beskriver sex på en mer realistisk måte enn veldig mange andre populærkulturelle uttrykk som når unge mennesker i dag. Men man må kanskje ha et minimum av forståelse for humor for å se det. Om noe, har filmen et lett satirisk blikk på pornoens innflytelse på alt fra språk, kunnskap om og forventninger til sex.
Faktisk fungerer Spermageddon nettopp som en film som formidler kunnskap om både forplantningslære, aktivt samtykke og retten til å bestemme over egen kropp. Under all rumpehumoren og grovt språk, er den helt på grensa til for moralsk og snill. Ungdommene er eksemplariske til det parodiske når det kommer til sikker sex, de har det gøy med sine seksuelle utforskinger, de står sammen og tar ansvar når det blir trøbbel. Ja, det er keitete, kleint og komisk. Men også forfriskende sex-positivt.
Filmens to sterkeste trekk kan kanskje virke som motsetninger: Den makter å både utøve balansekunst med svært høy vanskelighetsgrad, og samtidig kjøre full overdose av stort sett alt, både filmatiske virkemidler, rollefigurer, vendepunkter og vitser. For eksempel er balansen mellom det grove og det uskyldige, særlig i flere av de virkelig fine scenene mellom Jens og Lisa, sylskarp: Det er gjenkjennelig, snilt nok til at målgruppa ikke latterliggjøres bort fra filmen, skarpt nok til at det blir morsomt og satt nok på spissen til at satiren når fram.
Vektingen av de to hovedsporene i historien er kalibrert helt ned til milligrammet, og vekslingen er perfekt timet. Slik får vi akkurat de pausene vi trenger fra det elleville racet i pungen, og kan kose oss med å følge Jens og Lisa. Scenene mellom de to unge elskerne er ømme og morsomme på en noe mer dempet måte, en relasjon tegnet med realisme og varme, og gjør mye av filmen for meg. Men det er i kontrasten til den absurde galskapen i selve spermageddonet de virkelig kommer til sin rett.
Og det er de massive overdrivelsene som til syvende og sist er det virkelig gøye med Spermageddon. Og kontrastene – eks. de storslåtte musikalnumrene som er Hollywood-legenden Busby Berkeley verdig, der det leveres tekstlinjer som «men tenk om noen svelger oss, som om vi var tørstedrikk, det er sånt du må regne med når du bor under en pikk». Hver for seg, er mange av elementene velkjente eller til og med forslitte. Det er langt fra alle vitsene som treffer. Men totalen, eller kjøttvekta, vinner denne gang.
For mye av det gode kan, som kjent, være fantastisk. Det vil i alle fall noen av oss hevde. Så er det ingen tvil om at Spermageddon er en polariserende film – det er bare å ta en titt på Rotten Tomatoes, der folk stort sett gir den enten én eller ti stjerner.
Kunne denne historien vært fortalt som live action? Neppe. Å bruke animasjon bidrar til å gjøre de drøyeste elementene i Spermageddon mer spiselige, og i dette tilfellet har nok også selve animasjonsstilen bidratt til å trekke ned aldersgrensen et hakk. Om historien har kanter, så er animasjonen preget av avrundete, myke former. Fargesettingen er ren og lys, i en fargerik palett som selvsagt er sterkt preget av ulike nyanser av hud og (eksepsjonelt lite grisete) innvoller. Sædcellene framstilles søte som smileys, det meste er mykt og glatt.
Animasjonsdesignet holder seg til en tradisjon hvor mange animerte komedier har tegnet opp streken før; hovedpersonene er karikerte, med overdrevne (sær)trekk, som i en Pixar-film. Noen passasjer er riktignok adskillig mer syrete. Det topper seg når våre sædcelle-helter plutselig har forvillet seg på et mørkt sted, og møter et E. coli-troll (spilt Wirkolas faste makker Stig Frode Henriksen).
Spermageddon er tøys fra ende til annen, men solid forankret i såvel filmfaglige disipliner som filmhistorie. Det er enkel rumpehumor gjort med intelligens, bad taste utført med stil og suveren balanse.
*
