Bård Breiens biografifilm Team Havnaa (2024) introduserer sjangeren fight film for et norsk kinopublikum.

Er fight film den eldste sjangeren i filmhistorien? Det hevder filmhistoriker Dan Streible i boken Fight Pictures: A History of Boxing and Early Cinema (2008). The Leonard-Cushing Fight (1894) er en av de første titlene, regissert av William K.L. Dickson i Black Maria-studioet i New Jersey. Kortfilmen ble laget for å bli vist i Thomas Alva Edisons titteskapskino Kinetoscope halvannet år før Lumière-brødrenes første offentlige visning av sin cinématographe.

Streible påpeker at både kino og boksing var kontroversielle og sosialt stigmatiserte kulturformer på begynnelsen av 1900-tallet, og de ble forsøksvis begrenset av lovverket. Etter hvert som filmindustrien vokste seg mektig og selvregulerende, ble imidlertid også boksesporten et nærliggende emne innenfor Hollywood-systemet. I mellomkrigsårene ble boksefilmen etablert som en akseptert sjanger.

Fight film-sjangeren kommer til Norge

Listen av boksefilmer fra Hollywood er lang og inkluderer filmer som Kid Galahad av Michael Curtiz (1937) med stjerner som Humphrey Bogart, Edward G. Robinson og Bette Davis. Denne ble filmet på nytt i 1962 med Elvis Presley i tittelrollen. The Harder They Fall av Mark Robson (1956) er et oppgjør med korrupsjon og mafiavirksomhet innad i boksemiljøet, basert på Budd Schulbergs roman fra 1949. Bogart spiller her sin siste rolle, som desillusjonert sportsjournalist. I 1976 fikk sjangeren en enorm boost, med Oscar-vinneren Rocky av John Avildsen (1976). Gjennom fem oppfølgere (1979, 1982, 1985, 1990 og 2006) ble denne outsider-historien, skrevet av Sylvester Stallone og med ham selv i hovedrollen, et av de mest lønnsomme filmprosjektene i Hollywoods historie.

Mange mener likevel at boksedramaets mest vesentlige bidrag til amerikansk filmhistorie kom med Martin Scorseses Raging Bull i 1980. Også denne er basert på en biografi, om og av bokseren Jake LaMotta, enestående godt gestaltet av Robert De Niro. Filmen regnes for å være en av Scorseses viktigste, og ble nominert til hele åtte priser ved Oscar-utdelingen, der den vant for beste mannlige hovedrolle og klipp.

Nå har omsider fight filmen også meldt sin ankomst i Norge med Team Havnaa, regissert av Bård Breien, som også har bidratt til å skrive manuset, i samarbeid med Ravn Lanesskog og Eske Troelstrup.

Dette er riktignok ikke den første helaftens boksefilmen produsert i Norge. Den honnøren går til kinodokumentaren Blod og ære fra 2008, regissert av Håvard Bustnes og med manus basert på Bjørn Erik Hanssens bok med samme tittel. Men Team Havnaa er, i likhet med mange av Hollywoods boksefilmer, også en fiksjonalisert gjenskaping av livet til navngitte og høyst virkelige mennesker.

Til tross for at Team Havnaa handler om Magne Havnaas boksekarriere, preges filmfortellingen i stor grad også av framstillingen av Erling Havnå. At Magne, og senere sønnen Kai Robin, har valgt navneformen Havnaa, skyldes nok at de satset på en internasjonal karriere. Årsaken til at Erling dominerer i dette filmportrettet er utvilsomt hans deltakelse i Nokas-ranet i Stavanger i 2004, der en politimannen Arne Sigve Klungland ble drept og Erling ble dømt til 16 års fengsel.

Erling er den eneste rollefiguren med dybde, en talentfull kickbokser som antageligvis hadde større ambisjoner, som stadig tviler på sine evner og handlinger, og som tidvis kan minne om Marlon Brandos rollefigur som fallert bokser i Elia Kazans Storbyhavnen («On the Waterfront», 1952). Selv om han lojalt støtter opp om broren blir Erling dypt deprimert når han beskriver sin egen situasjon, ikke minst når han sammenligner seg med broren. Erling er dessuten helt vesentlig for filmens framdrift, da Magne dør i en båtulykke i 2004 og Erling siden blir sentral i Magnes sønn Kai Robin sin vei mot en ny verdensmestertittel i profesjonell boksing.

Et ambisiøst manus

Handlingen starter retrospektivt: Vi møter Erling (Tobias Santelmann) i fengselets besøksrom, der Kai Robin (Jonas Hoff Oftebro) forsøker å komme i kontakt med onkelen som bryskt avviser ham. Manuset er ambisiøst skrevet av Breien, Lanesskog og Troelstrup. Magnes ulike boksekamper er anvendt som strukturelle fokuspunkter i narrativet, og plasseres i en større sammenheng ved hjelp av effektive tidshopp.

Etter åpningen klippes det til ordene «Basert på en sann historie», fulgt av arkivbilder av Magne Havnaa (Odin Waage) som vinner norgesmestertittelen i amatørboksing, samt bilder av Magne og Erling som jogger i skogsterreng med tids- og stedsangivelsen «Arendal 1986». I denne introsekvensen blir vi kjent med brødrenes ambisjoner for Magnes framtid. Vel framme i Erlings høyst improviserte boksestudio oppdager Erling et brev til Magne med tilbud fra den danske boksepromotøren Mogens Palle (Jacob Lohmann) om proffkontrakt. Han sier ingenting, men stikker brevet tilbake i Magnes bag mens han gir elevene sine en inspirerende pep-talk om å være en fighter.

I denne sekvensen får vi utdypet forholdet mellom brødrene og miljøet de kommer fra. De drar på pub for å se Steffen Tangstad bli utbokset i sin tittelkamp mot Michael Spinks i Las Vegas. På veien hjem forteller Magne om brevet fra Palle, og Erling tilstår at han har lest det, mens Magne står på at han ikke reiser til København uten Erling: «Nå er det vår tur!» Erling på sin side stiller seg tvilende.

Sekvensen brukes også til å introdusere familierommet rundt brødrene. Erling tar kjæresten Henne (Ingrid Giæver) med til foreldrene, der far Havnå (Johannes Joner) eksploderer når han hører om sønnenes planer. Her introduseres også Magnes unge kone Turid (Ada Eide) og barna. Henne overtaler Erling til å åpne for aerobictimer i gymmen. Til slutt får Magne Erling til å forlate rørleggerjobben og gymmen i Arendal for å følge med, under forutsetning at det blir «120 prosent Havnaa-style!».

Det viser seg imidlertid at Mogens Palle er svært lite begeistret når han oppdager at han i tillegg til Magne får Erling med til København, og promotøren gjør det klart at han på det meste kan tillate at Erling er der, men at treneransvaret ligger hos Palles trener Palm. Han går også med på at Erling får knytte Magnes boksehansker før kamp.

I denne sekvensen kommer den første boksescenen, der Magne skal bevise sine evner mot lokal motstand. Breien følger den klassiske oppskriften med bevegelig kamera og nærbilder av slagveksling med innskutte scener av publikums reaksjon, i dette tilfellet med særlig vekt på Erlings entusiastiske tilrop og råd. Samtidig er denne boksesekvensen adskillig mer preget av en bevisst amatørkamera-estetikk enn påfølgende scener. Amatørvideoens striper og Erlings fornøyde blikk inn i kameralinsen blir en visuell markør. Magne vinner sine neste kamper og han får råd til å flytte inn i en villa med svømmebasseng. Erling og Henne, som nå har fått en liten datter, hjelper til med innflyttingen.

Mogens Palle har klart å få en tittelkamp mot europamesteren i cruiservekt i Italia. Denne kampen forløper seg i filmsammenheng programmatisk slepent. Amatørkamerafølelsen fra Palles boksestudio er nå erstattet av profesjonelle steadicam-bevegelser og intens klipping mellom nærbilder på slagvekslingene og reaksjoner fra publikum og trenerne. Magne viser klasse og er fullt på høyde med mesteren, men får et dypt kutt over øyet og kamplederen stopper kampen og erklærer seier for mesteren til det italienske publikummets store glede.

Mogens Palle er langt fra fornøyd, han mener at Erlings krav om at Magne må være aggressiv har bidratt til kuttskaden: «Du lytter bare til en fjellape som tilfeldigvis er din storebror!»

Nokas-ranet i 2004

Neste, meget korte, sekvens er lagt til 2004, to uker før Nokas-ranet. Erling møter David Toska, hjernen bak forbrytelsen, som trenger en sterk mann til å hjelpe seg med å knuse det skuddsikre glasset bak tellesentralen i Stavanger. Erling tar jobben.

Tilbake til Arendal i 1989. Erling og Henne har pusset opp gymmen for boksetrening og aerobic-klasser. Magne kommer med et brev som beviser at alle de tre dommerne under kampen hadde Magne som vinner da kampen ble avbrutt. Det har skaffet Magne en VM-kamp i København mot innehaveren av WBO-beltet Richard Pultz, som har vunnet alle sine kamper på knockout.

Denne gangen får Erling omtrent ikke være i nærheten av Magne før kampen. De to utøverne er jevngode, og kameraet veksler mellom kampen og ringside-publikummet der Erling forsøker å få Magne til å gå aggressivt til verks, mens treneren Palm ber ham bokse kontrollert. Før siste runde får han beskjed om å bokse defensivt, da Palm mener han leder på poeng. Erling bryter inn og hevder at Pultz er så kjørt at Magne kan vinne på KO. Palle får dratt Erling tilbake på plassen sin med klar beskjed om å holde seg i ro.

Magne bokser kontrollert og defensivt den siste runden, men Pultz vinner knepent på poeng – to av de tre dommerne er amerikanere. På Magnes hotellrom kommer det forventede oppgjøret mellom brødrene. Erling mener Magne ga seg for tidlig, mens Magne bebreider Erling for at han satt og drakk i baren i stedet for å være til stede for ham i garderoben før kampen.

Klipp til 2004 og selve Nokas-ranet. Det viser seg at at det skal mer til enn Erlings slegge for å knuse glassvinduet, men ranerne kommer seg inn og av gårde med 52 millioner kroner. Under en skuddveksling med politiet blir en av ranerne såret, og en politimann drept.

Hjemme i Arendal i 1989 forkynner Henne at hun akter å ta et studieopphold på Bali og vil ha med Erling. Han nekter, og drar sporenstreks på byen, der han blir invitert til et bord med småkriminelle, men takker nei. Nå er det kona Turid som støtter Magne ved å forlange at han gjenopptar kontakten med Palle og fullfører det han har begynt på. Magne går til Erlings gym der han møter Erling og forteller at Turid krever at han skal fortsette. Brødrene forlikes, og Erling bedyrer at han er med Magne videre.

Magne møter Mogens Palle på en av Københavns dyreste restauranter, der Palle forteller ham at Pultz har gått med på å gi ham en omkamp. Magne blir selvfølgelig glad, men stiller krav: «Denne gangen gjør vi det på min måte. Med Erling.»

Deretter følger et stormende oppgjør mellom Henne og Erling som ender med at Erling forlater Henne og datteren deres.

Hopp fram til seks timer etter Nokas-ranet. Erling ligger på et hotellrom og ser på nyhetssendingen om ranet. Sjokkert hører han at en politimann har blitt drept. Han griper bagen med sin del av utbyttet og går. Nytt tidsklipp til Gran Canaria senere samme år. Erling triller en vogn med forsyninger som skal ombord i en seilbåt da han hører en stemme som på norsk spør om han er Erling Havnå. Det viser seg å være en prest. Han kan fortelle at Magne har omkommet i en båtulykke. Han drar hjem og taler i begravelsen i Risør. På vei tilbake til Gran Canaria går han innom en pub i Oslo for å ta en øl. Her blir han pågrepet av væpnet politi.

Rocky opp bakkene i Arendal

Arendal 1990: Magne og Erling forbereder seg på returkampen med Pultz. Regissøren tillater seg her en liten Rocky-referanse, der bakkene i Arendal erstatter trappene til Philadelphia Museum of Art.

Så er det klart for den nye VM-kampen, på selveste 17. mai, i Aars i Nord-Jylland, foran et publikum dominert av sørlendinger. I Risør sitter pappa Kai og familien samlet foran TV-skjermen. I garderoben kommer Erling med en flammende pep talk til Magne, som har fått et anfall av engstelse. Nå skal han ut og avgjøre kampen mot Pultz med all den fysiske styrken han har bygd opp under trening.

Bildene i sekvensen veksler mellom de klassiske boksebildene, reaksjonene ringside, med særlig vekt på Erling, og familien foran TV-apparatet. I den tredje runden later det til at Pultz har fått et like overtak, men i den fjerde runden kommer Magne voldsomt tilbake og i femte runde får han motstanderen i canvasen. Etter at Pultz har kommet opp blir han igjen slått ned og dommeren stopper kampen på teknisk knockout. Den første som stormer opp i ringen og omfavner Magne er selvfølgelig Erling. Den siste innstillingen i denne sekvensen er Erling som står alene og ser Magne bli båret av gårde av entusiastiske landsmenn.

Fra denne euforiske scenen kommer vi inn i fengselets hverdag på 2000-tallet, der de innsatte driver med vekttrening ledet av Erling. Etter ti år nekter Erling fortsatt å dra på permisjon, avviser alle besøk og hevder overfor fengselsdirektøren at han ikke lenger har noe å gjøre på utsiden av fengselet. Direktøren gir ham et brev fra nevøen Kai Robin og Erling tar det med seg på cella, der han tenker å legge det i en skuff med andre uåpnede brev, men ombestemmer seg – og åpner det.

Tilbake i Arendal 1990 kommer Magne tilbake til gymmen, som nå er preget av at det har vært åsted for en lang, sammenhengende fyllekule. Han skal forsvare tittelen sin om 14 dager i Danmark og ser ut til å tvile på om broren er i stand til å gi ham den støtten han trenger, selv om Erling forsikrer om at han er klar. Etter at Magne har gått, kommer Henne, som er tilbake fra Bali og gjør det klart at hun ikke vil ha mer med Erling å gjøre.

Kampen er i februar 1991 i Randers og motstanderen, den fryktede afroamerikanske bokseren Tyrone Booze, representerer det dramatiske høydepunktet i filmen. På kampdagen er det klart at Magne er syk, han har feber, men nekter å trekke seg, selv om også Erling ber ham om det.

Den påfølgende kampsekvensen skiller seg vesentlig fra de tidligere. Den preges av mørklagte bilder i saktefilm, der publikumslyden er erstattet av lyden av slag mot kropp og truende basslyd og slagverk – det er som om bokserne er helt alene i hallen. Magne tar telling til åtte, men kommer seg på beina. På slutten er det tydelig at begge bokserne er helt utkjørte. Nå er det Magne som vinner på poeng, helt i ørska spør han idet dommeren reiser boksehansken hans: «Vant jeg?».

I garderoben etterpå kollapser han. Da han kommer seg, får de to brødrene en stund for seg selv i garderoben. Magne har nå bevist hvem han er, men sier: «Jeg kjempa til døden der lenge. Jeg trenger ikke gjøre dette lenger.» Når Erling forsøker å avfeie dette og sier at Magne er trett, svarer Magne: «Det er over.» Etter at Mogens Palle entusiastisk snakker om kamp mot Sugar Ray Leonard i Las Vegas, tar Turid med seg Magne og går ut av garderoben, der Erling blir sittende igjen med kameraet hvilende mot seg. Nå ser han ut til å være i villrede – mener virkelig Magne at det er over – hva med ham da, hvis Team Havnaa forsvinner?

Tilbake i Arendal står Erling på avstand og ser på Henne med ny mann og datteren Nicoline som går inn i leiligheten. Erling drar på puben. Denne gangen takker han ja til å sitte med de kriminelle.

Så har filmskaperne lagt til en coda: Erling sitter på cella og åpner skuffen med alle de uleste brevene. Nå åpner han brevet fra Kai Robin og leser. Klipp til et panel der alle deltakerne bærer gensere med «Team Havnaa»-logo på, og i midten Kai Robin. En journalist viser til Magnes karriere og spør om Kai Robin i likhet med ham satser på verdensmesterskap i cruiservekt, noe Kai Robin bekrefter: «Faren min lærte meg å kjempe, uansett hva. Det er det jeg skal gjøre.»

Så ser vi et par ben i en treningsbukse vandre gjennom lokalet og stoppe opp foran panelet. Det er Erling, iført genseren med «Team Havnaa». Han ser på Kai Robin og smiler. Vi får se Erling knytte boksehanskene til Kai Robin, slik han gjorde for Magne. De ser på hverandre, og Erling utbryter: «Fy faen som du ligner på faren din. Gå ut der og vis dem hvem du er.»

Så kommer filmtittelen Team Havnaa og Kai Robin kommer inn på en fullsatt boksearena med Erling i bakgrunnen. I motsatt hjørne er motstanderen. Erling hjelper Kai Robin av med T-skjorta, før han går til sitt hjørne. Kampen starter. Klipp til liveopptak fra slutten av Magnes kamp mot Pultz, der han sender Pultz i canvasen og feirer seieren.

*

Filmen om Erling Havnå

Manuset til denne filmen har, som nevnt, en struktur med svært høye ambisjoner. Forfatterne opererer med store hopp i tid og sted, der ulike tema og personbeskrivelser skal sammenføyes til en helhet. Lykkes det? Jeg mener det, og at det skyldes at Bård Breien har valgt å gjøre dette til en film om Erling Havnå, først og fremst. Denne figuren blir en drivkraft og motor i filmen og sørger for å samle den sprikende strukturen til en enhetlig fortelling.

Subplottet om Nokas-ranet er sentralt, men det kunne også blitt ødeleggende. Heldigvis har det ikke fått dominere, men forblir som en referanse. Her har Team Havnaa fått hjelp ved å kunne lene seg litt på publikums kjennskap til en eksisterende og høyst tilfredsstillende filmatisk behandling, Erik Skjoldbjærgs actionfilm Nokas fra 2010, som ble laget i rekonstruksjonstradisjonen, der ranet er gjenskapt så virkelighetsnært som mulig.

I denne sammenhengen er valget av Tobias Santelmann helt sentralt. Etter min mening leverer han i sin skildring av Erling en av de beste rolleprestasjonene i nyere norsk film. Han har åpenbart studert modellen nøye. I den temmelig middelmådig tradisjonelle dokumentaren Magne Havnaa: Norges glemte boksehelt (2014) i regi av en annen norsk boksehelt, Thomas Hansvoll, er det Erling Havnå som dominerer og fascinerer. Santelmann har nok sett denne filmen mer enn én gang, for det er påfallende i hvor stor grad han har maktet å legge sin framstilling opp mot originalen. Blant annet får han formidlet Erlings uro på en ypperlig måte. I et intervju med tidsskriftet Uro forteller Erling at han fikk ADHD-diagnosen i fengselet og at det bidro til større forståelse rundt egen handlemåte. Det gir også en ekstra dynamikk i framstillingen av brødreparet – den hyperaktive ekstroverte Erling i kontrast til den introverte, strukturerte og viljesterke Magne.

Den tragiske dimensjonen i Erlings historie blir usentimentalt understreket i fengselssekvensene og den utdypes ved at disse sekvensene kommer spredt og blandet med Magnes suksesshistorie. Sentralt i skildringen av det tragiske i Erlings historie er de to korte scenene der kameraet fanger Erling alene, uten et publikum han kan spille for. Først etter at Magne har vunnet kampen mot Pultz og blitt verdensmester, står Erling og ser på folkemengden som bærer en jublende Magne av gårde. Breivik – og Santelmann – fanger her et sårt øyeblikk. Det andre av disse øyeblikkene kommer etter seieren mot Booze, der Erling sitter i garderoben etter at Magne har fortalt at nå er det slutt.

Det klare fokuset på Erling medfører ikke at filmen gir avkall på sin sjangertilhørighet – den holder seg tro til fight film-tradisjonen, med stor profesjonalitet i alle ledd. Fotograf Askild Vik Edvardsen og de mange andre på fotosiden sørger for visuelt spennende og medrivende kampscener, særlig må scenen fra kampen mot Booze berømmes. Klipper Vidar Flataukan gjør også en god jobb i denne sammenhengen.

Jeg har nevnt Tobias Santelmanns prestasjon i det jeg anser som hovedrollen, og den gjør det vanskelig for de andre skuespillerne som ikke har fått et like godt materiale å arbeide med. Odin Waage får ikke mye å spille på i sin rolle som Magne, men gjør en overbevisende innsats tross alt, spesielt i boksescenene.

Selv om biografifilmsjangeren er basert på virkelige, kontrollerbare begivenheter, er det ikke fritt for at filmskaperne ser seg nødt til å endre på virkeligheten for å oppnå ønsket dramatisk framdrift. Det kan til tider medføre temmelig tvilsomme versjoner av handling og personer, som framstillingen av Herman Watzinger i Espen Sandberg og Joachim Rønnings Kon-Tiki (2012), eller, for å ta et annet eksempel, de norske kongelige under krigen i serien Atlantic Crossing (Alexander Eik, 2020).

I Team Havnaa finner vi ikke slike dramatiske brudd på virkelighetskontrakten med publikum, men manuset tillater seg en forenkling av historieforløpet for å tilføre ekstra tyngde i den siste scenen mellom Erling og Magne. Kampen mot Booze ble for eksempel ikke Magnes siste kamp. Han gikk opp en vektklasse og bokset tre kamper som tungvekter før han la opp etter et ydmykende tap for den britiske bokseren Roger McKenzie i 1993. Men han var ubeseiret som cruiservekt da han sa fra seg WBO-tittelen i vektklassen.

Den aller siste, korte, handlingssekvensen i filmen, om Kai Robin – der Erling binder boksehanskene for ham, slik han gjorde for hans far – fungerer som en slutning av en sirkel, for filmen og for Erling. På engelsk har vi ordet redemption, som ingen ordbok kan gi en rimelig norsk oversettelse for. Det nærmeste man kommer, må i så fall være rettferdiggjøring, gjengjeldelse eller belønning for innsatsen. Erling har fascinert, irritert og skuffet mange gjennom livet sitt, men han har også vært en betydelig støtte for de andre personene i Team Havnaa.

Gjengjeldelsen kommer rørende til syne der Kai Robin med Erling entrer Oslo Spektrum i februar 2017. Her er det ikke Jonas Hoff Oftebro eller Tobias Santelmann som melder sin ankomst – det er «the real thing», Kai Robin Havnaa, og framfor alt, Erling Havnå.