KOMMENTAR: Bernard Ellefsens negative anmeldelse av Joachim Triers Affeksjonsverdi i Morgenbladet har blitt svært omdiskutert i kulturkretser siden den ble publisert (27. august). Enkelte har jublet for at klærne endelig rives av den første keiseren i norsk filmhistorie. Andre har vært opprørte over at Ellefsen uten å mukke demonterer et helt kunstnerskap i en tekst som kan ligne mer på en nesestyver enn en helhetlig vurdering av den snart kinoaktuelle filmen.
Det er bra og nødvendig at det oppstår et meningsmangfold rundt filmene til Trier, for ingen kunstnere er tjent med å fremstå immune i møte med kritikere. Bernard Ellefsen er kulturredaktør i Morgenbladet og Norges fremste litteraturkritiker, med en skrivestil og analytisk evne de fleste kan misunne ham. Så når han og Trier frontkolliderer, er det noe av en happening i norsk kulturoffentlighet – understreket av at anmeldelsen ble gjenstand for debatt på NRKs Dagsnytt 18 (29. august).
Det heter seg at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, og jeg er sikker på at utspillet i Morgenbladet leder til at flere blir nysgjerrige på å se Affeksjonverdi på kino – om så bare for å henge med i lunsjsamtalen. Det er ingen grunn til panikk i kulissene, slik enkelte har gitt uttrykk for i sosiale medier! Likevel er det skuffende at den ellers så imponerende litteraten Ellefsen slurver sånn når han nå debuterer som filmkritiker.
Affeksjonverdi begynner med et filmdikt om Huset, barndomshjemmet til hovedpersonene, som blir fortellingens nav. Den montasjedrevne sekvensen er virtuos på en måte man sjelden ser maken til i norsk film og burde vært nevnt for å skape balanse i kritikken. Den er enkel å sette pris på selv om man ikke liker filmen som helhet.
Ellefsen irriterer seg over alt det vakre i filmene til Trier. En scene der Stellan Skarsgårds rollefigur Gustav Borg er innlagt på sykehus løftes frem som skrekkeksempel, fordi det er noen frodige trær utenfor vinduet hans og alt virker så trivelig. De færreste vil hefte seg ved denne detaljen, men det er vel ikke strengt nødvendig at akkurat denne scenen er estetisk fullkommen. Samtidig: Ville det ikke blitt underlig om Trier her, uten forvarsel, bikket over i rå sosialrealisme og stakk oss i øynene med katetere og bleier? Ingmar Bergman unngår også slik støy, i det som later til å være en av Ellefsens favorittfilmer, Persona (1966). De tidlige scenene som utspiller seg på en psykiatrisk institusjon virker nokså langt unna de fleste pasienters erfaringer på sekstitallet.
Ellefsen trekker inn nettopp Bergman som et eksempel på en filmkunstner som borer i sannheten fremfor å dyrke skjønnhetslengsel – som om de to ikke kan være to sider av samme sak. Blar man seg bakover i filmhistorien, er det ikke til å komme utenom at mange av de mest innflytelsesrike auteurene har dyrket en vakker stil, uten å forsikre seg om at denne alltid møter tydelig motstand i det Ellefsen omtaler som «innholdet». Fra Douglas Sirk og Luchino Visconti til Sofia Coppola.
Bergman ble for øvrig også kritisert for sin estetikk, av de svenske nybølgeregissørene, som Bo Widerberg og Stefan Jarl. Oscar-vinneren Viskningar och rop (1972) ble av noen avfeid som en altfor stilisert film om sykdom og død, fjernt fra vanlige menneskers liv. Oddvar Foss i det norske filmtidsskriftet Fant (Nr. 22, 1972) stemte i:
«Jeg ble sittende temmlig fremmedgjort overfor disse tablåer i rødt, svart og hvitt. Kan man tenke seg en forsinket døds-seremoni over noen som ble gravlagt for flere år siden? Det dekker i så fall mitt inntrykk av filmen. For meg er Viskningar och rop snarest en rapsodi over forstenede Bergman-temaer. Jeg ser den som en tragisk invertering av kunstnerisk skaperkraft og formuleringsevne. (…) Hva jeg forlanger av en film, er at den sier noe om virkeligheten som angår meg. At den avslører noe. (…) Det er på høy tid å legge vekk pop-sosiologien og ta fatt med analysen.»
Som Ellefsens kritikk, er dette et typisk eksempel på å ønske seg en annen film enn den som er laget, i stedet for å vurdere den eksisterende på sine premisser.
Ved å henvise til Ingmar Bergman med både filmskaperen Gustav Borg (Skarsgård) og hans gamle mesterfotograf (Lars Väringer) – som i Affeksjonsverdi har selvironi over å ha «solgt sjelen» ved å samarbeide med Lasse Hallström på en av hans amerikanske filmer (et pek til at Bergmans fotograf Sven Nykvist stod bak kameraet på Hallströms What’s Eating Gilbert Grape) – inviterer Trier og hans medmanusforfatter Eskil Vogt til denne sammenligningen. Ikke desto mindre er det litt stusselig av Ellefsen å bruke Bergman til å redusere Trier på den måten han gjør i teksten sin.
Film er et audiovisuelt kunstuttrykk, så det er vanskelig å akseptere at «form» er noe som ligger utenpå og dialogen er det vesentligste. Hadde Terrence Malicks bevissthetsstrømmer hatt like høy status om lydsporenes overlappende fortellerstemmer ble vurdert alene, uten bildene, som litteratur? Og i så fall: Forsterker bildenes skjønnhet banalitetene i teksten, eller virker komponentene sammen på en måte som ikke kan separeres?
Er Dario Argento å regne som en annenrangs filmskaper fordi det såkalte innholdet ikke matcher stilen? Et dårlig eksempel, jeg vet, for Argento har aldri strukket seg mot å frembringe innsikter om mennesket og kunsten i sine gialli og psykedeliske skrekkfilmer. Når jeg nevner ham, er det bare fordi Argento er en regissør Joachim Trier forholder seg til, som er eksplisitt referert til i både Louder Than Bombs (2015) og Thelma (2017). Han er inspirert av langt flere enn «bokormenes favoritter» Ingmar Bergman og Woody Allen, som Ellefsen måler ham opp mot.
Når Affeksjonsverdi blir utgangspunktet for å nedvurdere Triers filmografi som helhet, savner jeg at Ellefsen deler betraktninger om Reprise (2006) og Oslo, 31. august (2011). Slik jeg ser det, lykkes Trier nå i sin sjette film med å forene tradisjoner fra europeisk auteur-film og tradisjonelle «Oscar-dramaer», slik de var på sytti- og åttitallet, men det trenger man jo ikke være enig i. Hvis Ellefsen hadde brukt et par avsnitt på å redegjøre for hvordan han forholdt seg til de tidlige Trier-filmene, ville det vært enklere å forstå hvorfor han nå virker så frustrert over suksessen.
Renate Reinsve sine rolleprestasjoner vurderes i Morgenbladet som middels målt opp mot Liv Ullmann og det uforlignelige ansiktet hennes. Dette kan brukes mot omtrent hvem som helst, fra Naomi Watts i Persona-inspirerte Mulholland Drive til den dobbelte Oscar-vinneren Emma Stone. Bergman skrev stilisert dialog den enigmatiske Ullmann var som skapt til å levendegjøre. Trier og Vogt dyrker en naturalistisk sjargong med masse «lissom» og «herregud ass» det er vanskelig å se for seg Ullmann levere med samme troverdighet som Reinsve.
Ellefsen tviler på at Affeksjonsverdi har selvinnsikt og synes den virker sjarmløs, selv om Trier og Vogt driver gjøn på rollefigurenes bekostning og løsner opp situasjoner med humor – fra usynkrone klemmer på familiesammenkomster og en særdeles umusikalsk bursdagsgave, til den alkoholiserte Gustav Borgs vaskerutiner etter et dykk ned i treliteren.
Morgenbladets kulturredaktør er ikke den første som kommenterer et «forelsket kamerablikk» på Reinsve, men han bruker eksempler fra Verdens verste menneske, ikke Affeksjonsverdi. Siden Ellefsen peker til storheter fra høymodernismen i europeisk film som Bergman og Truffaut, lurer jeg på hva han tenker om Michelangelo Antonionis blikk på hans muse Monica Vitti eller Jean-Luc Godard sitt på Anna Karina.
At han drar inn Quentin Tarantinos tilnærming til Uma Thurman i Kill Bill (2003-2004), som i motsetning til Reinsve var en etablert stjerne på det tidspunktet – ja, nærmest et ikon etter Pulp Fiction – fremstår irrelevant. Det virker som om anmeldelsen vil score billige poeng hos de som generelt kritiserer enhver form for male gaze (og det inkluderer i hvert fall ikke Tarantino, som i sine nye bøker og opptredener i diverse podkaster gjør det klinkende klart at han har et nostalgisk forhold til fetisjerende kamerablikk og etterlyser mer av det i dagens filmer).
Ellefsen begynner sin gjennomgang av Affeksjonsverdi med å mimre tilbake til en scene fra Verdens verste menneske han synes er spesielt pinlig, nærmere bestemt Julie (Reinsve) sitt møte med en kreftsyk Anders (Anders Danielsen Lie) som gir uttrykk for at livet passerer i revy og minnene fra de formative årene, i form av videobutikker og vinylplater stiger frem:
«Skal vi virkelig tro på at det er denne kjepphesten som titter ut av stallen når døden kommer gående med sjakkbrettet under armen? Fysiske kulturprodukter? Eller er det en vits? At Trier og Vogts intense opptatthet av kulturen som rekvisitt i filmuniverset her er trukket til det parodisk ytterste? Eller betyr det at Anders Danielsen Lies karakter rett og slett er så grunn og uinteressant at selv ved gravens rand så er det leiefilmene fra ungdommen – og identitetsbyggingen unge menn i tiår har hentet fra dem – som står sterkest og viktigst for ham?»
Dette er et morsomt og drepende godt skrevet parti i teksten til Ellefsen, der jeg selv følte meg truffet. Heldigvis har jeg nok selvironi til å innse at den store plassen fysiske formater har i livet mitt kan fortone seg latterlig for andre. Derfor snakket denne samtalen i Verdens verste menneske direkte til meg. Og om jeg ikke husker feil, var den ment å si noe om at vi ikke har kontroll over hva vi opplever som viktig, selv «når døden kommer gående med sjakkbrettet under armen».
Når alt dette er sagt, er jeg den første til å innrømme hvor fristende det er å bli urimelig og gå retorisk til verks i møte med en film man ikke kan utstå, og det føles ekstra deilig når andre hever glassene og jubler. Av og til må man unne seg å kødde litt, men det funker kanskje best om filmene har lavere kunstnerisk nivå og dårligere håndverk enn Trier sine.
At Bernard Ellefsen nå debuterer som filmkritiker, er en begivenhet. Så det er ergerlig at anmeldelsen av Affeksjonsverdi bærer preg av å komme fra en som setter litteratur høyere enn film, som reduserer stilen til overflate og lar dialogen diktere hva som er meningsbærende. Analysen av selve filmspråket er nærmest fraværende og referansene virker i overkant lettvinte til å komme fra en så smart fyr.
Ikke desto mindre er det gledelig å se at filmkritikk fortsatt kan skape debatt, og det har Ellefsen virkelig bidratt til.