VampyrVidar (2018) skriver seg inn i en filmtradisjon som på overflaten tar et satirisk, systemkritisk oppgjør med kristendommen, men som i bunn og grunn formidler flere av de grunnleggende verdiene som religionen (tilsynelatende) forkynner: likhet og nestekjærlighet. Filmen har ikke bare som mål å latterliggjøre kristendommen, men å formidle det mange glemmer at det hele egentlig dreier seg om.

I et forsøk på å si noe positivt om det norske bibelbeltet, kan man kanskje påstå at området utgjør et perfekt utgangspunkt for en horrorfilm. Religionens skjøre grense mot det okkulte, undertrykte lyster og behov som holdes i sjakk av sosiale normer og konvensjoner, samt det lille menneskets møte med den mektige vestlandsnaturen bør potensielt kunne skape grobunn for en rekke spennende skrekkfilmer. Det er nesten rart det ikke finnes flere av dem i norsk filmhistorie. Skyldes det en frykt for å fremstå som gudsbespottende?

Et eksempel på en nyere norsk film som tematiserer det ovennevnte, er Joachim Triers Thelma (2017). Her står streng pietisme i veien for hovedpersonens muligheter til å bli et helt menneske. Et annet relativt nylig eksempel er Thea Hvistendahls kortfilm Satans barn (2019). Her blir vi med på en kristen sommerleir for barn, der den strenge religionsutøvelsen får uhyggelige konsekvenser, i en visuelt imponerende film, fotografert i dunkel 16mm.

Ingen av disse to eksemplene er dog spesielt kontroversielle med tanke på sin bruk av motiver fra kristendommen og Norges tradisjonsrike bedehuskultur, men en film som derimot beveger seg fryktløst inn i materien, er den Stavanger-produserte horror-komedien VampyrVidar, skrevet og regissert av Thomas Aske Berg og Fredrik Waldeland. Filmen hadde verdenspremiere i Haugesund så langt tilbake som i august 2017, men ble ikke lansert på kino før et drøyt år senere (distribuert av Another World Entertainment, et selskap kjent for sin særlige dedikasjon til uavhengige norske produksjoner).

Duoen Waldeland/Aske Berg er førstegangsreisende som spillefilmregissører, men begge har laget et par kortfilmer tidligere, og Aske Berg spiller tittelrollen selv – et ikke unaturlig valg, ettersom han kan sies å være en relativt erfaren skuespiller (noen husker ham kanskje fra På bølgelengde [2011]?). VampyrVidar er laget i Rogaland, en filmregion som med tiden har seilt opp som en av de virkelige bastionene i norsk film utenfor hovedstaden, så duoen kan sies å ha levert sitt bidrag til den løst anlagte «Stavanger-bølgen».

*

VampyrVidar åpner med en TV-reportasje hvor vi får vite at et «satanisk angrep» har rammet Varhaug på Jæren. Både nabobønder, tilfeldig forbipasserende og politiet intervjues, før filmens hovedperson, bonden Vidar (Aske Berg), presenteres som sakens fornærmede. Han forteller om hvordan han våknet i fjøset, midt i et blodig pentagram, med en død sau på hver side av ham. Videre får vi vite at den konservative frikirken Skapelsens Barn har samlet seg til bønn i kjølvannet av den dramatiske hendelsen. Sammen skal de skape et guddommelig gjerde rundt den rammede gården og på den måten avverge nye angrep.

Et slikt valg, der man åpner en film med en fiktiv TV-reportasje, gjør det mulig å etablere fiksjonsuniverset og dets sentrale plottelementer, konflikter og rollefigurer på effektivt vis. Samtidig gir den dokumentariske formen en realistisk (og potensielt komisk!) dimensjon til voldsomme og urealistiske hendelser. I VampyrVidar skaper dette grepet dessverre en uheldig distanse mellom filmen og tilskueren, som hovedsakelig skyldes svakt skuespill og en dialog som lider under et ikke så vellykket forsøk på å være morsom. Selv om TV-innslaget bare opptar et drøyt minutt av filmens spilletid, gir denne smått klønete åpningen en humpete vei inn i fortellingen. Dessverre blir ikke ferden noe mer behagelig etter hvert som filmen skrider frem.

I den andre scenen befinner Vidar seg hos psykologen. Han har vært utsatt for en rekke overveldende opplevelser og vet ikke lenger hva som er drøm og hva som er virkelighet. For å forberede psykologen på at historien han snart skal fortelle kommer til å framstå som besynderlig, viser han fram klippet fra den absurde nyhetssendingen hvor han selv er hovedperson. At han har å gjøre med en mann utenom det vanlige, trenger psykologen (Kim Sønderholm) imidlertid bare å kaste et blikk på den merkelige skikkelsen i sofaen for å forstå: Vidar er iført mørke solbriller og en sølvfarget beskyttelsesdrakt. Psykologen oppfordrer pasienten til å fortelle om livet sitt, og slik legges det til rette for en fortellerstruktur der Vidars fortid nøstes opp ved hjelp av tilbakeblikk, med terapisituasjonen som filmens nåtidige ankerpunkt.

Det første tilbakeblikket framstår som filmens sterkeste: Vidar er unggutt og blir mobbet av jevnaldrende barn fordi han er en einstøing som bor alene på gården sammen med moren sin. «Du kommer aldri få deg dame du, Vidar,» roper de, og nettopp denne setningen skal forfølge ham langt inn i voksenlivet.

Tjue år senere er det fremdeles Vidar som har ansvaret for gårdsdriften. Moren ligger i senga og roper ut kommandoer mens hun knasker tabletter, og om kvelden kneler Vidar foran Jesus-ikonet som henger på gutterommet. Få meg vekk herfra, bønnfaller han. Den treogtredve år gamle mannen er luta lei livet sitt; nå må vel snart tiden være inne for å drikke, pule, sloss og smake på et hav av «fjåge kvinnfolk»? Etter bønnen kryper han til køys med et pornoblad i hånden. Han sovner, og i drømmen ledes han inn i en hule av en naken succubus (Isabelle Cau). Der får han øye på en rekke gufne skikkelser, men idet han skal til å flykte, støter han på en stige som han bestemmer seg for å klatre opp. Stigen fører inn til en låve, hvor han ser en mann som spiser på et sauekadaver. Mannen kikker opp, og Vidar oppdager at han ser på seg selv.

Vidar våkner brått. For å riste av seg den ubehagelige drømmen står han opp og går ut på tunet for å ta seg en røyk. Ute blir han imidlertid oppmerksom på et sterkt lys inne fra låven. Han følger lyset og blir møtt av frelseren selv, innhyllet i et stort, svart mørke. Jesus kaller Vidar til å utføre oralsex på ham – eller som Vidar selv beskriver det til psykologen sin: han «tok brødet til Jesus i munnen og ble ett med Kristus».

I kjølvannet av hendelsen blir Vidar syk. Han utvikler lysallergi og opplever en sterk trang til å spise kjøtt og drikke blod. Etter et mislykket helbredelsesforsøk fra en tilreisende mirakelpredikant (spilt av Henrik Rafaelsen, som i Thelma gestalter en beslektet, men likevel svært annerledes rolle) og to nær-døden-opplevelser, bærer det videre til storbyen Stavanger. Sammen med Jesus begynner Vidar sin nedstigning til helvetet. De to kumpanene kjøper sex, drar på strippeklubber og drikker kvinneblod, men gradvis kjenner Vidar en sterkere trang til å bryte ut av det mørke fellesskapet.

Ved en anledning møter Vidar på sjefsmobberen fra barndommen, gutten som uttrykte de skjellsettende ordene: Du kommer aldri til å få deg dame, Vidar. Idet han gjentar den nedsettende kommentaren, makter Vidar å vende det andre kinnet til. Men så dukker Jesus opp. Han formaner Vidar om å slå tilbake. Det hele ender med en boksekamp der Jesus til slutt dreper mobberen. Denne hendelsen blir et vendepunkt, i filmen så vel som i Vidars liv. Omsider våger han å ta et endelig oppgjør – og et endelig farvel – med Jesus.

Etter denne tilsynelatende avslutningen finner filmen det for godt å fortsette, bare for å gi oss en enda mer umusikalsk og ufullendt sluttscene. Psykologtimen går mot slutten, og Vidar synes ikke det virker som terapeuten egentlig bryr seg om ham og smerten hans. På vei ut av kontoret tar han av seg beskyttelsesdrakten og lar seg brenne opp av solen. Avslutningen kommer så brått at det virker som om manusforfatterne rett og slett har glemt å skrive en siste akt. Riktignok er det ikke så mange flere tråder å nøste opp, men fortellerformen formelig skriker etter en avslutning der vi får oppleve verdenen utenfor psykologkontorets fire vegger.

*

VampyrVidar har på mange måter to åpningssekvenser. Den første, TV-reportasjen, skaper forventinger om at vi har å gjøre med en film om mystiske, okkulte hendelser. Den andre, psykologtimen, antyder snarere at filmens hovedanliggende er mer personlig, at filmen er en helsprø skjebnehistorie bestående av tilsynelatende usammenhengende biter som gradvis skal pusles sammen til et større bilde.

«Denne historien kommer ikke til å henge på greip,» advarer Vidar, og publikum forstår straks at advarselen ikke først og fremst er myntet på psykologen, men på oss. Med denne replikken – som på overflaten kanskje virker fiffig med sin doble henvendelse – er det som om filmen vil gjøre seg uangripelig: Er historien rotete fortalt? Framstår den som retningsløs eller umotivert? Vel, du har allerede fått forklaringen på hvorfor.

Når VampyrVidar først skal proklamere sin egen galskap i løpet av de første minuttene, kunne jeg faktisk ønske at volumet var skrudd opp enda et par hakk. Det høres kanskje ut som et urimelig krav til en film der hovedpersonen på et tidspunkt løper rundt i Stavangers gater som en hund og må stå i bånd utenfor en restaurant, men filmens egne postulater skaper forventinger om en galskap og grenseløshet som den senere ikke lever opp til.

På fylla med Jesus

Hva som skiller uskyldig humor fra blasfemi har alltid vært omdiskutert, og det varierer selvfølgelig fra religion til religion og samfunn til samfunn. Blasfemi er gudsbespottelse og dermed en slektning av satiren, all den tid satiren spotter samfunnsstrukturer og -mekanismer. Det er forbløffende nok ikke mer enn fem år siden blasfemiparagrafen i Norge ble opphevet, og selv om håndheving av loven ikke har vært spesielt utbredt etter sensuren av Life of Brian i 1979, kan det godt hende at noen filmskapere likevel har vegret seg for å gå til angrep på norsk kristendomskultur på grunn av den.

I VampyrVidar får den konservative bedehuskulturen på sørvestlandet kjørt seg, gjennom latterliggjøring av den bokstavtro lesningen av bibelen og den blinde troen på karismatiske mirakelpredikanter. Når Jesus selv framstilles som en kjip «wing man» som oppfordrer til vold og hor, og forderver Vidars liv og karakter, er blasfemien komplett.

Med litt godvilje er det imidlertid mulig å lese VampyrVidar som en alternativ versjon av Jesu fristelse, ispedd en god dose Faust. I den bibelske fortellingen blir Jesus drevet ut i ørkenen og må stå imot en rekke av Djevelens fristelser. I VampyrVidar er det derimot Jesus som er Satan og Vidar som må bale med fristelsene. Etter å ha solgt sjelen sin ved å «ta Jesus i munnen», blir han ført til sørvestlandets svar på Sodoma og Gomorra – Stavanger, hvor han blir lokket med på stadig villere eventyr. På samme måte som Faust, som selger sjelen sin til djevelen for å få ubegrenset viten og kunnskap om verden, gir også Vidar seg hen til mørket for å få slutt på sin uerfarenhet og leve ut sine seksuelle lyster og fantasier.

Men som den tyske legenden forteller oss, blir ikke utfallet slik Faust hadde sett for seg. Etter å ha brutt med Jesus en gang for alle, inviterer Vidar med seg en prostituert kvinne opp på hotellrommet, som et slags stevnemøte. For første gang virker han oppriktig interessert i et annet menneske. Dette er kanskje fortellingens Maria Magdalena?

Kvinnefiendtlige sjangertroper

Til tross for at leken med religiøse symboler og urfortellinger fungerer overraskende godt, roter filmen det skikkelig til ved å tilkjennegi et svært problematisk kvinnesyn. Nå er det ikke sånn at en antagonistisk holdning til det kvinnelige kjønn er helt uvanlig kost i denne sjangeren, og enkelte nedsettende scener kan forsvares fordi de framstiller Vidars dårlige holdninger som noe han til syvende og sist er nødt til å overvinne.

Likevel virker det som om filmen ikke er tilstrekkelig bevisst på sine egne kjønnsframstillinger. Samtlige kvinner er enten fremstilt som horer, djevler eller fæle og irriterende personer. Til tross for all dritten Vidar blir med på, insisterer filmskaperne på at vi som tilskuere skal synes synd på den stakkarslige bondske mannen som ikke vet bedre, der han går iført kjeledress og en diger usjanka-lue i Stavangers mørke gater. Den ene kvinnen som Vidar til slutt får en slags menneskelig kontakt med, viser seg i siste øyeblikk å avfeie ham, fordi hun likevel «bare» er en prostituert som jobber etter stoppeklokke.

En av filmens mest problematiske scener viser Vidar som sitter utenfor et utested etter et mislykket forsøk på å sjekke opp noen damer. Han kommer i prat med en kvinne som sitter på trappa og spiser nattmat, og kvinnen beskylder Vidar for å ha kikket oppunder skjørtekanten hennes (noe filmen mer enn antyder at han også gjorde, ettersom det kryssklippes fra en Rorschach-test med psykologen, der Vidar assosierer alle bildene med ‘mus’), før hun kommer med en reflektert skjennepreken om hvor lei hun er av at hun ikke kan gå kledd sånn hun selv vil, uten at ekle, gamle griser skal sitte og kikke henne opp i skrittet.

I den ovennevnte scenen er det som om filmen tar Vidars parti mot den usympatiske og vanskelige kvinnen. «Vær god mot de som fortjener det,» sier han til seg selv, før han forfølger henne hjem for å voldta henne. Skal vi altså lese det som at hun fortjener å bli voldtatt siden hun har kjeftet på Vidar? Lar vi tvilen komme filmskaperne til gode, kan scenen tolkes som et uttrykk for at Vidar har nådd et absolutt lavmål, for like etterpå bestemmer han seg for å snu om på ting og dra på et avvenningsmøte. Slik sett er scenen et bilde på hvor lavt han faktisk synker i synd og fordervelse. Samtidig er kvinnekarakteren kun navngitt som «drunk cunt» i rulleteksten (en utakknemlig rolle, spilt av Linda Tveiten), så jeg vet ikke om filmen egentlig fortjener en så velvillig tolkning.

Hvis det nedsettende kvinnesynet gjenspeiler Vidars framskredne fordervelse, som igjen er et resultat av at han selv har blitt undertrykt av en streng mor og en streng religion gjennom hele livet, burde filmen diskutere dette mer inngående enn den gjør. Filmskaperne burde gi oss flere hint om at de situasjonene, sammenhengene og mønstrene som avtegnes, reflekterer virkeligheten slik den framstår for Vidar. Avslutningen rommer et slikt potensial, men så greier man likevel ikke unngå å fremstille kvinnen som en prostituert.

Det kan kanskje være at jeg som humanistisk orientert, hovedstadsbasert filmviter (per definisjon en del av «den urbane #metoo-eliten»), oppleves som i overkant streng mot det som skal være en gøyal og useriøs horrorfilm fra distriktet. Men å ikke problematisere et slikt innhold, vil være å undervurdere filmskaperne så vel som publikum: VampyrVidar har også noen kvaliteter, tatt i betraktning at det er en debutfilm på lavbudsjett vi har med å gjøre.

Jeg beskylder ikke de to regissørene/manusforfatterne for bevisst kvinnefiendtlighet, og det er ingenting som tilsier at de innehar disse holdningene selv, men de største blødmene beskrevet over kunne ha vært unngått ved hjelp av ganske enkle grep. For eksempel: ikke gi rollefiguren nedsettende navn som drunk cunt eller gjenta til det kjedsommelige at Vidar skal få seg en mengde «fjåge kvinnfolk», med forsikring om at de skal være «over 20 år» (det var ikke morsomt første gangen, og det ble ikke morsomt de neste fem). Og len dere heller ikke på utdaterte, mannssjåvinistiske virkelighetsbilder for å få historien til å gå opp.

*

Som nevnt er ikke VampyrVidar en film helt uten kvaliteter. Enkelte scener og sekvenser er løst på en noenlunde kreativ måte, og jeg setter pris på at filmen tør å være så direkte blasfemisk at den rett og slett framstiller Jesus som Satan selv. Dette er forfriskende i norsk kinofilmsammenheng.

Filmens styrker synliggjør imidlertid også dens største svakheter. Det virker som om enkelte elementer og ideer har vært så oppslukende at andre momenter har fått stemoderlig behandling. Flere narrative løsninger oppleves som hastverksarbeid, noe man bare kan håpe at forklarer det usmakelige kvinnesynet. Til å være en film som utgir seg for å være en vampyrkomedie, er det påfallende lite vampyrtematikk og i mine øyne heller ikke spesielt mye komikk å spore.

VampyrVidar fremstår til syvende og sist som et litt mislykket forsøk på å bane vei for en blasfemisk kultfilmsjanger i Norge.