Robert Pattinson leverer sin så langt mest iøynefallende rolleprestasjon, som hyperaktiv og oppfinnsom kriminell i Ben og Joshua Safdies åttitallsinspirerte film Good Time. 

Safdie-brødrenes forrige spillefilm Heaven Knows What (2014) fikk positiv mottagelse etter premieren ved filmfestivalen i Venezia, men er stadig sett av svært få – og ble ikke distribuert her i Norge. Med Good Time ble brødrene invitert til selveste hovedkonkurransen i Cannes, og i kombinasjon med at hovedrollen innehas av idoliserte Robert Pattinson, er det rimelig å anta at denne filmen kan markere et større gjennombrudd for Safdiene.

Connie Nikas (Pattinson) og hans tilbakestående bror, Nick (Ben Safdie), bestemmer seg for å rane en bank, utkledd med lateksmasker og solbriller som afroamerikanske anleggsarbeidere. Etter at duoen kaster seg inn i en forsinket fluktbil, går så å si ingenting som planlagt. Idet pengesekken åpnes, eksploderer en fargebombe, og fluktbilen kolliderer. Tilsmusset av lysende rosa fargepulver blir Connie og Nick nødt til å flykte til fots.

Straks de har gjemt pengene under takplatene på toalettet til en fast food-restaurant, blir Nick tatt av politiet. Nå må Connie redde sin kjære bror ut av kasjotten – for enhver pris.

Sammen med sin middelaldrende elskerinne (Jennifer Jason Leigh) oppsøker Connie en lyssky advokat for å skaffe milder til å betale kausjon. Etter at kredittkortet hennes viser seg å være deaktivert, blir han imidlertid nødt til å finne en annen løsning. Samtidig havner innesperrede Nick i trøbbel, når han insisterer på å bytte TV-kanal på fengselets fellesrom og blir slått helseløs av sine medfanger, for så å bli sendt på sykehus. En serie uforutsette hendelser følger, i en film som drives fremover av Connies ustoppelige innsats for å gjenforenes med sin bror. Med hjelp fra en veslevoksen tenåringsjente, Crystal (Taliah Webster), og bestemoren hennes, må Connie ta i bruk all sin kreativt kriminelle oppfinnsomhet – og improvisere hver gang nye problemer dukker opp.

Good Time er en film som utspiller seg i høyt tempo, innenfor et tett og søvnløst døgn i New Yorks gater, et narrativt rammeverk som Safdie-brødrene utnytter godt. Kameraet ligger hele tiden tett på Connie, en slags retnings- og rastløs småkriminell; en slu MacGyver-type med snedige triks i ermet. Tidsklemma bidrar til å skape en følelse av at fortellingen får fremdrift av hovedpersonens intuisjon i møte med alle de tilfeldige hendelsene han støter på. Det artigste eksempelet på Connies iboende spontanitet, er scenen der han velger å bleke håret sitt hjemme hos den like impulsive Crystal. Da de to brødrene plutselig nevnes som etterlyste ranere i en nyhetssending, distraherer Connie ungjenta med å kysse henne.

Filmen bobler over av slike finurlige innfall, uten å virke påtatt. Pattinson, som ofte har gestaltet åleglatte rollefigurer, evner å fange Connies ruskete personlighet, og byr på nye sider av seg selv; det er ikke uten grunn at mange anså ham for å være en sterk kandidat til Cannes-juryens skuespillerpris (som til slutt ble tildelt Joaquin Phoenix for innsatsen i Lynne Ramsays You Were Never Really Here).

Sean Price Williams‘ fotoarbeid er en vesentlig medspiller (og filmen er skutt på 35mm). Håndholdt bykser kameraet gjennom smale korridorer og opp i ansiktet til rollefigurene; bevegelsesmønsteret er dokumentarisk, men badet i blendende neonfarger. Good Time har en urban stil i grenselandet mellom kornete realisme og syrete overflateestetikk som blant annet skaper assosiasjoner til To Live and Die in L.A (William Friedkin, 1984) – understreket av Daniel Lopatins pulserende og særdeles høyt miksede synthmusikk.

Et ankepunkt mot Good Time er at den forsøker å etablere en emosjonell tilknytning til brødrenes relasjon, som dessverre mister fotfeste underveis. Siste akt lider særlig av dette, for Safdie-brødrene sliter med å knyte sammen trådene og samtidig opprettholde tempoet.

På et tidspunkt i filmen sier Connie: «I think something very important is happening and it’s deeply connected to my purpose.» Er dette utsagnet til en desillusjonert person, eller et nytt påfunn for å overbevise de andre rollefigurene – og oss tilskuere – om at noe større står på spill?

Spørsmålet blir hengende litt i løse luften. I alle tilfeller er det åpenbart at Safdie-brødrene setter alle kluter til for å skape en suggererende kinoopplevelse, og på Cannes-festivalen – der filmen deltok i en svært ujevn hovedkonkurranse – var Good Time en av få filmer som holdt hardt på publikums oppmerksomhet.