Kanskje tidenes beste post-apokalyptiske film, drevet frem av en nesten ugjennomtrengelig sørgmodig atmosfære på utsiden, men med bittesmå lysglimt gjennom forholdet mellom far og sønn på innsiden. Skitne bruntoner som også blir usannsynlig vakre i Javier Aguirresarobes fotografi, sparsomt partitur av Nick Cave og Warren Ellis, og Viggo Mortensen i sin beste innbitte rolle noensinne. Regissør John Hillcoat makter å overføre Cormac McCarthys mesterverk til skjermen uten å miste bokens intense nerve.
Storslåtte filosofiske dilemmaer kanaliseres gjennom drivende godt action-format, med visuelle tablåer vi knapt har sett maken til. Hans Zimmers dundrende ostinati tilfører tredimensjonal dybde på musikksiden, mens tolkninger legges fritt i fanget på tilskueren. Idémyldring løpt løpsk – i positiv forstand.
Kontrastenes film – både i form av av munkesamfunnets gruppedynamikk, religiøse dilemmaer og skillet mellom det vakre rurale landskapet i Algerie og den brutale politiske virkeligheten. Har også en legendarisk middagsscene som rivaliserer Luis Bunuels Viridiana (1961) i bittersøt skjønnhet. Tankevekkende, men samtidig emosjonelt tilgjengelig.
Kanskje 2010’s mest undervurderte og misforståtte film. Til tross for et par svake punkter, briljerer den i tablåer som utnytter filmmediets potensiale til det fulle (understøttet av Brian Enos suggerende musikk) og noen helt ekstremt intense scener som utfordrer seerens moralske retningssans. Jeg spår høyere verdsettelse om noen år, i likhet med Spielbergs A.I.: Artificial Intelligence (2001).
Et betydelig skritt bort fra tidligere Hollywood-versjoner, med gusjegrønne fargetoner, minimalistisk musikk og sterke rolleprestasjoner av Russell Crowe og Max von Sydow spesielt. Ridley Scott er nesten alltid en nytelse, og presterer nok en gang å formidle historisk materiale på en altoppslukende måte.
Jeg irriterer meg litt over Finchers hang til å fylle lydbildet med informasjonstung dialog, men det er ingen tvil om at han presterer å lage film ut av noe som i utgangspunktet virket lite filmvennlig. Subtil visuell symbolikk, besnærende karakterutvikling og nyanserte situasjoner gjør dette til en svært god film.
Ubehagets og provokasjonens film av den typen som egentlig først slår ned i deg et døgn etter at du har sett den. Skjeve utsnitt og kameravinkler understreker det absurde og smakløse, mens tilskueren aldri blir tilbudt en ordentlig katharsis.
Det er særlig dynamikken mellom Firth og Moore som bærer filmen oppe, men Firth selv makter å fange den klassiske «fasade»-rollen (noe lurer under overflaten som bare venter på å sprenge seg ut). Abel Korzeniowkis minimalistiske, subtilt insisterende musikk gjør dette til et både tro- og minneverdig personportrett.
Iransk-tysk thriller om en jeger som tar loven i egne hender når familien forsvinner sporløst. Den starter nesten Tarkovskij-langsom i sin beskrivelse av hovedpersonens tilsynelatende apatiske forhold til situasjonen, og skildrer i samme slengen et ugjestfritt, korrupt Iran. Hypnotiserende. Så avsluttes det hele i et energisk klimaks, Haneke-style.
Det var enten denne eller The Expendables, to filmer som på hvert sitt vis presterte å gjenopplive den upretensiøse, gung ho action-estetikken fra 80-tallet som undertegnede har et svært nostalgisk forhold til. Respekten for originalen er stor, og fortellingen holdes tett og kompakt. Forutsigbart? Ja, så klart, men det er en del av pakka.
11. The Expendables (S. Stallone)
12. Toy Story 3 (L. Unkrich)
13. Road, Movie (D. Benegal)
14. The Book of Eli (A. Hughes, A. Hughes)
15. Harry Potter og dødstalismanene – del 1 (D. Yates)
16. Shutter Island (M. Scorsese)
17. Kick-Ass (M. Vaughn)
18. Dragetreneren (D. DeBlois, C. Sanders)
19. Armadillo (J. Metz)
20. Alice i Eventyrland (T. Burton)