Årets musikknominasjoner byr ikke på allverdens kontroverser, men et bredt spekter av stilarter, tre legendariske Disney-komponister og et par gamle kjepphester med nominasjonserfaring.
Kanskje den aller største favoritten – eller i det minste den med størst populærkulturell nedslagskraft – er Hans Zimmers Inception. Vi har tidligere snakket om hvor innflytelsesrik (og parodiert!) den allerede er blitt med sine dype drønn, minimalistiske rytmefigurer og abstrakte lydbilder. På mange måter er det fullbyrdelsen av Zimmers musikalske evolusjon fra og med The Thin Red Line (1998) via de nye Batman-filmene til og med Nolans originale thriller. I filmen utgjør den en slags auditiv tredimensjonalitet som spenner fra det høye til det dype ettersom karakterene beveger seg lenger og lenger inn i drømmelandskapet. Det er veldig tidsriktig og originalt på samme tid, og under normale omstendigheter hadde jeg sett Zimmer plukke opp sin andre Oscar for denne (den første var for The Lion King i 1994). Fortjent hadde det vært også. Men akademiet har en tendens til å honorere komponister med utenlandsk tilsnitt (Zimmer er mer amerikansk enn tysk i disse dager) eller debuterende importartister fra rock/pop-verdenen, så jeg er noe tvilsom til tross for favorittstempelet.
Da er det litt ironisk at Inception kanskje slås av et soundtrack som skylder mye av sitt sound til nettopp ”Nye Zimmer” – The Social Network av Nine Inch Nail-vokalist Trent Reznor og forholdsvis ferske Atticus Ross. Finchers film har allerede blitt et fenomen, og det er ikke uvanlig at en slik status også påvirker musikk-kategorien. I all hovedsak groove-basert, med en del elektronisk sampling for å understreke det teknologiske aspektet av historien, ligger den diskret under en armada av dialog. Det eneste unntaket er den markante synthversjonen av Dovregubbens Hall som kanskje er sterk nok til å fange akademiets oppmerksomhet. Hvis jeg skal tippe en vinner, setter jeg pengene mine på denne.
Alexandre Desplat er blitt Hollywoods nye gullgutt etter at han utvidet sitt virke fra sære franske filmer, og er nettopp den typen akademiet elsker. Han har da også blitt nominert hvert eneste år siden 2007 med unntak av 2008. For å være ærlig, har jeg aldri helt skjønt den store appellen (det blir litt mye ostinati uten noe å hekte seg ved), men mannen er ekstremt produktiv. Jeg mener den sparsomme Skyggen var et mye bedre bidrag i fjor, men det er nå for Kongens Tale han er nominert – en regal, strykerbasert affære med innslag av semi-klassisk piano. Ikke spesielt spennende, men om den skulle vinne er det mye basert på Desplats navn alene.
A.R. Rahman, Indias største musikalske eksportvare, slo for alvor gjennom i Hollywood med Slumdog Millionaire (2008) – en utrolig overvurdert film med en ufattelig irriterende tittelsang (Jai Ho!) som Rahman har gjort så mye, mye mer elegant i tidligere Bollywood-produksjoner. 127 Hours er betraktelig bedre, med kraftige humørsvingninger og et perkussivt driv i tråd med hovedpersonens intense reise i sjel og sinn – samt en sømløs integrering med ulike poplåter. Men jeg spør meg likevel om det er Oscar-verdig eller om det rett og slett er Slumdog Millionaire-effekten som spiller inn. Husk: Akademiet elsker utenlandske komponister som allerede har satt sitt preg på den amerikanske industrien.
Den store outsideren denne gangen er John Powells How to Train Your Dragon. Ironisk nok er den outsider fordi den er mest konvensjonell av dem alle. Dette er klassisk, symfonisk, melodidrevet eventyrmusikk med innslag av irsk folkemusikk og ex-mentor Zimmers lydbilde. Den er forfriskende lite pretensiøs, flyr høyt og lavt på drageryggen og er meget lett å like. Men fryktelig original er den ikke, så jeg vil bli svært overrasket om den når opp.
I sangkategorien utkjempes det et slag mellom to av Disneys mest markante komponister de siste 20 årene – Alan Menkens I See the Light (tekst: Glenn Slater) fra To på Rømmen mot Randy Newmans We Belong Together fra Toy Story 3. Menkens bidrag er typisk melankolsk og nynnbart, men det spørs om det er like minneverdig som hans tidligere Disney-hymner. Da er Newmans vindskjeve rockabilly-låt for Woodys siste(?) reise kanskje lettere å hekte seg ved. Rahman er også nominert her, med låta If I Rise fra 127 Hours. Stemingsfull og vakker i typisk voksenpop-territorium med tekst og svevende vokalharmonier av Dido og Rollo Armstrong. Dette er min personlige favoritt. Coming Home fra Country Strong er også nominert, en totalt intetsigende country-ballade fra en film jeg knapt har hørt om.
Som alltid er det soundtracks man gjerne skulle sett på listen, men som ikke nådde opp. Daft Punks Tron: Legacy var årets kuuleste, men akkompagnerte en middels film. Clint Mansells Black Swan ble diskvalifisert på grunn av mengden ikke-originalt materiale. Desplats Skyggen hadde som tidligere nevnt fortjent en nominasjon på bekostning av Kongens tale. At Danny Elfmans Alice i Eventyrland ble oversett er intet mindre enn en skandale, men føyer seg inn i rekken av dårlig uttelling for eks-rockeren. Elliot Goldenthals The Tempest hadde fortjent oppmerksomhet, men Julie Taymors Shakespeare-adaptasjon ble for sær for folk flest.
Jeg håper Inception vinner, men tror The Social Network gjør det fordi det er en snakkis og fordi en Nine Inch Nails-fyr har skrevet musikken. Utenlandsappellen til Desplat og Rahman må alltid regnes med, mens Powell er nissen på lasset – medbragt for å vise at akademiet kan favne om de mer konvensjonelle også. I sangkategorien rettes all oppmerksomhet mot kampen mellom Disney-veteranene, men Rahman tar hjem prisen.