Det er fristende å se på slakterens berserkgang i et svært lite flatterende fremstilt Paris på slutten av 70-tallet, som en parallell til Howard Bickles hevntokter mot menneskeheten i Martin Scorseses Taxi Driver. Men i motsetning til Scorseses mer romantiserende portrett av outsideren, er Alene mot alt blottet for all form for sympati for sin hovedperson. Man blir ikke bedt om å forstå slakterens handlinger, årsakene til hans nihilisme forblir usagt. Dette er kanskje noe av grunnen til at filmen gjør et så sterkt inntrykk. Noé pøser på med ekspressive virkemidler og volden er brutal og ekkel, men i bunnen ligger vår manglende evne til å forstå dette raseriet.

Utdrag fra Trondheim filmklubbs omtale av Gaspar Noés Alene mot alt