I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.
*
I denne utgaven av spalten Omakase har vi satt sammen en ung fransk meny, bestående av et utvalg filmer fra fem av de fremste nye franske filmskaperne på 2010-tallet – som alle er kvinner, og som alle viser en evne til å fortelle personlige, hardtslående og emosjonelle historier fra vårt moderne europeiske fellesskap.
De fem regissørene Mati Diop (f. 1982), Maïmouna Doucouré (f. 1985), Julia Ducournau (f. 1983), Houda Benyamina (f. 1980) og Hafsia Herzi (f. 1987) har alle debutert med glimrende spillefilmer i løpet av de siste fem årene, og har på hver sin måte introdusert oss for uredde tematiske utforskninger, med imponerende visuelt formspråk og en emosjonell autentisitet som skaper sterk identifikasjon med rollefigurene og historiene som blir fortalt, langt forbi hva mange av deres kolleger fra samme generasjon har fått til.
Til felles har også disse fem det at de har absorbert erfaringene fra å leve i et moderne, sammensatt Europa, og uttrykt det i sine filmer, på en følsom, hudløs og ofte brutalt ærlig måte, og gitt oss skildringer av mennesker som symboliserer et større samfunnsbilde uten at det skjer med tilgjorte manérer eller affekterte fiksjonsideer. På den måten står vi igjen med sterke utsigelser fra disse regissørene, som evner å ryste og bevege oss uten å gi rom for tilbaketrekninger til komfortsonen – man kan ikke forlate noen av disse filmene uten å ha blitt merket av dem.
Menyen nedenfor er satt sammen med fransk touch, og alle filmene er tilgjengelig digitalt – enten som klikkefilm eller i utvalget hos en strømmetjeneste. Det er et måltid som vil sitte lenge i kroppen, og gi næring til nye innsikter om den verden vi alle lever i.
Bon appétit!
*
Petit-déjeuner
Han hopper ut av sengen sin
og løper til broen
Der tror han at han ser
midt i bølgene
trær, skoger, blomsterenger
Gleden bryter ut i tusen utropstegn
Et brennende ønske om å bykse ut i havet
Med dette diktet, linje for linje over en sort bakgrunn, avsluttes kortfilmen Atlantiques (2009). Mati Diop var lenge best kjent som skuespiller, men markerte seg også som en distinkt fotograf og kortfilmskaper mange år før det internasjonale gjennombruddet som regissør og manusforfatter med Atlantique (2019). Spillefilmdebuten, som presenteres lenger ned i menyen, var basert på det dokumentariske kortfilmeksperimentet ved (nesten) samme navn. Langfilmen vant juryens Grand Prix i Cannes, og tematikken, stemningen og motivene kan knyttes til denne 14 minutter lange forløperen, der vi møter en gruppe unge senegalesiske menn som snakker om å flykte til et bedre liv – å kaste seg ut i båter og la Atlanterhavet bære dem til Spania, eller ikke. Vi møter Serigne, som har vært der, blitt deportert, og vil prøve igjen. Han vil tilbake til muligheten. Det er som om han er rammet av en feber der de sitter i nattens mulm og mørke, foran et knitrende bål som slår skarpe gnister, og i bakgrunnen hører vi havet buldre.
Diop engasjerte musikeren Fatima Al Qadiri til å komponere den forheksende originalmusikken til Atlantique, og i Atlantiques bruker hun et spor fra elektronikaartisten Bents fremragende album The Everlasting Blink på en tilsvarende hypnotisk måte.
▷ Se filmen på MUBI (abo)
*
Déjeuner
Som Mati Diop fikk også Hafsia Herzi sine første erfaringer fra det filmkunstneriske koldtbord som skuespiller (hun gjorde uutslettelig inntrykk i Abdellatif Kechiches La graine et le mulet [2007]), og akkurat som Diop ble Herzis spillefilmdebut som regissør presentert i Cannes i 2019. Hennes nydelige film You Deserve a Lover («Tu mérites un amour») er et betagende, ektefølt og dypt rørende portrett av en ung kvinnes erfaringer og refleksjoner fra en periode av livet der hun opplever et smertefullt brudd og må revurdere sitt eget perspektiv på kjærligheten. Tittelen har hun hentet fra et dikt av Frida Kahlo, og blant hennes filmspråklige inspirasjonskilder har mentoren Kechiche vært sentral, som hun forteller i et intervju her på Montages: «Jeg har ønsket å lage en film som er så realistisk som mulig, og komme nært på ansiktene til rollefigurene og se hvordan deres følelser kan portretteres – nesten dokumentarisk. Så da er det jo åpenbart at Kechiche sine filmer har vært en inspirasjon, i tillegg til alt jeg har lært av å se ham jobbe.»
Herzi finner en perfekt balanse på ambisjonsnivået sitt i You Deserve a Lover, der hun klokelig ikke gaper over den typen konseptuelle ideer som ofte gir debutfilmer uopprettelige svakheter (tenk: selvsikre regissører som vil «imponere oss» ved å løpe før de kan gå). Som manusforfatter og regissør stoler Hafsia Herzi på sannheten, og som aktør foran kameraet besitter hun en sjelden tilgang på det autentiske; det er som om hun lever og ånder for å uttrykke seg. Det smitter over, og gjør You Deserve a Lover til en sjeldent klok behandling av tematikk vi har sett fremstilt hundrevis av ganger før. Hun har en distinkt, usedvanlig stemme, og mestrer noe av det vanskeligste: å fortelle med egenart og originalitet om noe ordinært og allment, som kjærligheten tross alt er.
▷ Se filmen via iTunes (leie/kjøp)
*
Dîner
Raw er en côte de boeuf. Rå. Fersk. Uflidd. Drøy. Innbydende. Drøy igjen, og så drøyere. Liten, og så veldig stor. Forkastelig, og samtidig fantastisk. Dette er en type film som bare en sjelden gang åpenbarer seg – der en ny regissør, Julia Ducournau, med et fiks ferdig talent serverer et mesterverk på første forsøk. Vi må spise mindre kjøtt, forkynner mediene, nesten religiøst overbeviste, og dette er en historie om hvor galt det kan gå når indrefileten frister. Den veganske ungjenta Justine (Garance Marillier), en litt unnselig tomboy med voksesmerter, begynner på veterinærhøyskole, der nyankomne stakkarer blir ofre for ydmykende ritualer – såkalt «immatrikulering», i regi av de eldre studentene. Men innen Studentforeningens påfunn roer seg ned har hun åpnet munnen for de mest utenkelige overskridelser.
Fylla har ikke skylda, for å si det sånn: Dypt nede i Justine bor det et beist, og fra dansegulvet går ferden raskt til slakteriet. Den ene forbløffende sekvensen etter den andre gjør Raw til et virtuost verk i seg selv, men det nesten aller mest imponerende med filmen er hvordan manuset til Ducournau og gestaltingen til Marillier tar oss med på en uforutsigbar psykologisk reise (og transformasjon) inn i en rollefigur man både frastøtes av og forelsker seg i. Alt som bor i den vevre lille Justine er både uventet og logisk etter hvert som det utspiller seg.
Raw er ung og viljesterk; den er jenta som går foran i tåregassen når politiet barker sammen med protesterende studenter i Paris; den er filmen som ble forbudt i gamle dager; den er datteren som sier sannheten og ødelegger harmonien i juleselskapet. Julia Ducournau har laget den perfekte symbiosen mellom sjanger- og kunstfilm, og introduserer seg som et enestående talent vi kommer til å følge tett i årene fremover.
▷ Se filmen hos Blockbuster, Viaplay m.fl. (leie/kjøp)
~~~
Den brutale virkeligheten mange lever med i forstedene til Paris (les banlieues) så vi først på kinolerretet i Mathieu Kassovitz‘ Hatet (1995) – en intenst maskulin og andpusten film, som fortsatt var i flammer da den kom på tallerkenen. Så fikk vi etter hvert utvidet menyen av perspektiver på livet i disse forstedene, særlig med Céline Sciammas Girlhood (2014) – en ofte pustberøvende vakker oppvekstfortelling krydret med attitude. Sciammas blikk på venninnegjengen i Girlhood bød på et alternativ til Kassovitz’ kamerater i Hatet, men felles for filmene er diskusjonen rundt hvordan sosiale rammer kan vise vei både ut av og inn i problemer.
Houda Benyaminas Divines er en film tar opp i seg kvaliteter fra både Hatet og Girlhood, og slik blir sin helt egen moderne hybrid – der det voldsomme og det poetiske eksisterer i en og samme fortelling, og at ikke kjønnstilhørighet nødvendigvis definerer om du tenner en brann eller kler deg for fest. Dounia og Maimouna er de to venninnene vi møter i Divines, og som strever med å stake ut en vei inn i voksenlivet parallelt med at de må håndtere omgivelsenes kvelende grep om deres fremtidsutsikter. Houda Benyamina benytter seg av kraftige virkemidler i sitt filmspråk, og serverer en eksplosiv og uforutsigbar blanding av motiver i sin forstadsskildring – på en måte som eksempelvis Ladj Ly ikke klarte med forglemmelige Les misérables i 2019 (en annen film i samme subsjanger).
Benyamina ble belønnet med den høythengede debutprisen Camera ‘dOr i Cannes i 2016, og Divines er en slik film som rammer i mellomgulvet og etterlatter oss stumme når rulleteksten fyller bildet og stillheten ruver i kinorommet.
▷ Se filmen på Netflix (abo)
~~~
Atlantique er en poetisk skildring av unge menneskers forsøk på å grave ut et eget rom i et Dakar der fattigdom, sosial utnytting, korrupsjon og tradisjonelle verdier mest av alt får framtiden til å ligne en kompakt, urokkelig skjebne. Det er særlig to tablåer som gjentas i regissør Mati Diops langfilmdebut: Havet og ungdomsrommet. Gang på gang fylles lerretet av melankolske, bråvakre bilder av sjø i nyanser av gull, sølv eller grått. Andre ganger dveler kameraet ved et tomt, spartansk rom med jordgulv, et rotete laken på sengen, vindusglugger med jernsprinkler og slitte gardiner. En enkel parfymeflaske på toppen av klesskapet eller en plakat på veggen minner oss på den unge kroppen som bestandig lengter, strekker seg mot noe, vil noe annet, vil noe mer.
På ulike måter representerer begge disse tablåene både frihet og fangenskap: Den unge bygningarbeideren Souleiman (Ibrahima Traoré) forsøker å flykte til Europa i en båt sammen med en gruppe andre unge menn da firmaet han er ansatt hos slutter å lønne arbeiderne sine. Kjæresten hans Ada (Mame Bineta Sane) skal på sin side gifte seg med Omar, en mann familien hennes mener det er fornuftig å danne allianse med. For henne blir soverommet stedet der hun kan unnslippe forventinger, krav og misbilligende blikk. Men der havet er en dødsfelle, er ungdomsrommet i beste fall en luftlomme i hverdagen. I verste fall er det en celle i forkledning.
Mati Diop (først kjent som skuespiller i bl.a. Claire Denis’ 35 Shots of Rum og Antonio Campos‘ Simon Killer) sin sans for musikalitet og visualitet er slående. Det er som om den dempede, men insisterende kraften fra bølgene vibrerer under filmens overflate – og innslagene av magisk realisme er ekle og elegante. Atlantique er en uhyggelig feberdrøm, og blir sittende i kroppen som en svak verking.
▷ Se filmen på Netflix (abo)
*
Espresso
I januar 2020 kunne den fransk-senegalesiske spillefilmdebutanten Maïmouna Doucouré reise hjem fra Sundance Film Festival som prisvinnende regissør etter en velykket lansering av Cuties («Mignonnes»). Filmen ble solgt til Netflix, men i det påfølgende møtet med verdens gjengse sofasittende strømmekonsumenter, skulle imidlertid Cuties – et sylskarpt oppvekstdrama knyttet til barn og seksualitet – bli så sterk kost at massive motreaksjoner tok mye av oppmerksomheten bort fra filmens faktiske innhold og kvaliteter. (En sjokkerende lav IMDb-rating sier også noe om hvordan Cuties har blitt gjenstand for en aksjonsrettet bedømmelse som ikke handler om en reell vurdering av filmens kunstneriske kvaliteter).
Basert på egne erfaringer, forteller Doucouré historien om Amy, en 11 år gammel senegalesisk jente i Paris som blir med i en dansegruppe med jevngamle jenter for å få pusterom fra sitt ellers dysfunksjonelle familieliv. Cuties serverer en effektiv og dristig skildring av unge jenter fanget i en verden av kontinuerlige påvirkninger fra sosiale medier og et samfunn som ubevisst oppfordrer dem til å opptre for et mannlig blikk. Ved at Doucouré iscenesetter disse jentene i denne settingen, med utfordrende bekledning og seksualiserte dansebevegelser, blir Cuties uunngåelig nok en ukomfortabel seeropplevelse. Bak dette skildrer regissøren også hvordan den unge hovedpersonen havner i en skvis mellom tradisjonelle, muslimske familieverdier og vestlige impulser, der sistnevnte påvirkning ser ut til å vinne frem.
Filmen kan tidvis fremstå som en overtydelig konstruksjon, siktet mot å fremheve et aktuelt og alarmerende budskap, men den er aldri spekulativ og det skinner hele veien gjennom at Maïmouna Doucourés stemme og sympati ligger hos de unge jentene, som bortimot uunngåelig absorberes av medievirkeligheten de vokser opp i. Regissøren har med dette satt sammen et modig filmatisk kunstverk som både består av presise observasjoner og en effektiv historiefortelling som virkelig makter å etterlate et varig inntrykk og skape grobunn for refleksjon.
▷ Se filmen på Netflix (abo)
*