Vi har herved gleden av å introdusere et nytt artikkelformat her på Montages; topplister! I tiden som kommer vil vi anvende dette til mange forskjellige typer av kåringer, men vi vil gi fokus til norske forhold. Og når man er såpass engasjert i film som vi er, blir filmtraileren et godt eksempel på kjernen i vår lidenskap. De første bildene fra favorittregissørens nye film, det første hintet av musikken til en kjær filmkomponist, det første inntrykket av en bestemt skuespiller i den og den rollen. En god trailer strekker seg lenger forbi dens primære oppgave som en del av markedsføringen. Den kan også få et eget liv lenge etter at filmen har spilt seg ferdig på kino, og i enkelte tilfeller bli små kultkortfilmer man ser igjen og igjen.
Selv om norske trailere sjelden er hverken spesielt originale eller fengende, finnes det skikkelige unntak. Derfor har vi valgt å fremheve de ti beste norske trailerne fra 2000-tallet. Flere av trailerne på listen huskes endog bedre enn selve filmen, mens andre er tydelige påminnelser om hvor genial filmen også viste seg å være. Kriteriene våre har handlet om originalitet og kreativitet så vel som salgbarhet.
Her er Montages sine topp 10 trailere fra 2000-tallet:
Dette viktige tiåret for den norske filmbransjen har hatt ett særlig viktig utviklingstrekk: Viljen til å lage sjangerfilm. Skrekkfilmene har stått sterkest, men i 2005 presenterte Filmkameratene gangsteractionfilmen Izzat, med handlingen satt til det pakistanske gjengmiljøet i Oslo. Både sjangeren og innholdet var uprøvd i Norge, og debutregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen var en ny stemme. Produsent John M. Jacobsen (Max Manus) lot da heller ikke muligheten gå fra seg da han skulle selge filmen. Teaser-traileren forteller på glimrende vis at Izzat er en ny norsk virkelighet. Klippet åpner med trygge bilder fra Oslos bedagelige 50-tall, akkompagnert av lun visemusikk – før vi elegant og brått fader over til nåtid og en sort BMW som skrenser inn i bildet. Andre halvdel av traileren er en intens, actionfylt montasje som viser oss en Scorsese-influert gangsterfilm. På norsk! Jeg skjønte at jeg måtte se filmen. Selve kinoopplevelsen… se, det ble en annen historie. | KM
Bent Hamer er utvilsomt en auteur i norsk sammenheng, og det ser vi uansett hvilket land eller språk filmene hans foregår på. Factotum handler om taperen Chinaski som har gitt opp livet, men ikke alkoholen og skrivingen. Absurde hendelser og menneske, alkohol, jobbing og alkohol: Traileren speiler genialt Hamers estetikk og stil sammen med hvordan Chinaski opplever sitt liv som et sammenhengende slag i ansiktet. Vi føler automatisk med Chinaski – uansett om vi har sett filmen eller ei. (En liten kuriositet: Lili Taylor måtte gå den røde løperen to ganger under Kosmorama i 2005, der Factotum var åpningsfilm. Pressen fikk nemmelig ikke med seg den første.) | SA
Som Factotum er O’Horten preget av Hamers stramme og minimalistiske estetikk. Filmen handler om Odd Horten som snart går av med pensjon. I den anledning havner han i en slags livskrise der han bryter ut av sine vante rutiner og møter mange merkelige mennesker. Traileren, godt underbygget med John Erik Kaadas spesialkomponerte musikk, gir oss innblikk i såre og dype situasjoner med herlige Tati-esque tilsnitt. | SA
Torun Lian returnerte til kinolerretet med Ikke naken, og allerede i traileren kunne vi ane en hovedkarakter med minst like mye særpreg og styrke som Frida og Maria (Bare Skyer Beveger Stjernene). Med Selmas voice-over og Odin og Øyvind Stavelands nydelige filmmusikk til en montasje av John Christian Rosenlunds vakre Sørlands-bilder, makter disse to minuttene å få frem varmen, sårheten og gjenkjennelsesfaktoren i Lians film. Et lite stykke trailerpoesi! | LOK
Med traileren som midpunkt i en bred markedsføring, ble Fritt vilt 2 effektivt solgt inn til en forhåndsdefinert målgruppe; det samme publikum som i et tall på 260 000 hadde løst ut kinobilletter til forgjengeren. Og traileren lykkes i det aller meste. Blandingen av erketypisk nordisk produksjonsdesign, og et apetittvekkende fotoarbeid av internasjonalt format, skapte en tidlig entusiasme for filmen både her hjemme og i utlandet. Som rendyrket sjangerfilm, spilles det ærlig på klisjeene som hører med. Her er den obligatoriske bilturen, kvinnen som våkner på sykehuset, skrikene, knirkende dører, flimrende lys og gamle avisutklipp på veggen. Det hele er perfekt klippet; intenst uten å bli frenetisk, og pirrende uten å avsløre for mye. Uviktig er heller ikke portretteringen av Ingrid Bolsø Berdal som har skapt et billettselgende vesen i seg selv. Som Vegard Larsen skrev i Dagbladets anmeldelse: «Hadde jeg vært fjorten hadde jeg hengt opp en plakat av henne på veggen. Innsmurt i blod, med raseri i blikket og hagle i hand viser hun seg som Norges svar på Ellen Ripley (Sigourney Weaver, Alien).» Så kul er karakteren, og så kult formidles det i traileren. | TJ
Det var liten tvil om at vi hadde noe originalt i vente, da traileren til Den Brysomme Mannen dukket opp. Sær, ustemt musikk over grå bilder av noe som ikke i det hele tatt var troverdig som lykke, – kanskje tydeligst i innstillingen av badmintonspillerne med tordenskyene i horisonten. Følelsen av noe unikt steg allikevel til nye høyder da Mannen selv dukket opp i et øde fjellandskap, ikledd caps og skjegg av en annen verden. Noe slik hadde vi da aldri før sett i norsk film? Derfra og ut formelig skrek det av begeistring inne i meg; musikken, dialogen, det visuelle uttrykket – traileren lykkes i å øke forventningene på en måte ingen norsk film hverken før eller etter har gjort. Imponerende da at filmen viste seg å være enda bedre. | ESS
Jeg sier det slik jeg føler det: Traileren til Max Manus er den beste mainstream-traileren laget for en norsk film noensinne. Ikke bare hadde den i oppgave å selge «Tidenes norske kinofilm», men den skulle også svare til enorme forventninger som hadde bygget seg opp hos publikum. Fra første bilde, av Aksel Hennies silhuett mot det norske flagget, og replikken «My country was stolen from me, Sir – and I want it back.», har den satt tonen. Bombefly over Oslo, naziflagg over Stortinget, motstandsbevegelsen i arbeid – og ennå har klippet bare vart i 25 sekunder. Videre treffer traileren med alle toneskifter, dynamisk musikkbruk og biter av scener uten å røpe for mye. Men aller viktigst: Den lykkes med et gåsehudhøydepunkt. Selv ikke de beste amerikanske trailere får alltid til dette, men fra 1:12 til 1:50 er denne traileren i det jeg vil kalle gåsehud-verdensklasse. Alt stemmer der. Selv nå, etter å ha sett traileren flere ganger, får jeg lyst til å se Max Manus igjen for første gang. Kan det for denne typen film gjøres bedre? | KM
Fatso er en flau og vulgær, men tidvis hysterisk morsom og overraskende visuell adapsjon av Lars Ramslies kultroman. Arild Fröhlichs tablåestetikk presenteres utmerket i denne teaser-traileren, der vår helt Rino skuer ut fra et kafévindu og opplever en pirrende drømmeverden med struttende kvinner. Idyllen utfolder seg med morbid overdrivelse helt til en ammende kvinne fikler opp puppen og spruter morsmelk mot oss. I all sin kompromissløse enkelhet makter teaseren å beskrive den merkelige og freske filmen aldeles perfekt, og fungerer dessuten som en vittig kortfilm på egne premisser. | LOK
De fleste hadde fått med seg at det skulle komme en filmatisering av Herbjørg Wassmos roman, da traileren til Jeg er Dina begynte å rulle på norske kinoer og dataskjermer. De fleste ble skeptiske, mødrene våre kanskje mest av alle. Så ble da også traileren til filmen mottatt med ganske så forskjellige reaksjoner. En musikkvideo for fjortisene! Et desperat forsøk på å kamuflere at skuespillerne snakker flau engelsk! Dem om det, for traileren til Jeg er Dina er et engasjerende og ikke rent lite originalt stykke filmarbeid. Det storslåtte i filmatiseringen er tydelig, samtidig som den moderne klippestilen viste seg å være en smart forsmak på filmens regigrep ellers. Produksjonen var på mange måter unik både i omfang og ambisjon, noe som virkelig ble demonstrert med en trailer som den dag i dag kanskje huskes bedre enn selve filmen. | ESS
Tiårets beste norske filmtrailer er også meget mulig tidenes beste norske filmtrailer. På samme måte som Erik Poppes film er en mosaikk av historier og karakterer, består traileren av små historier som i seg selv gjør den interessant og severdig. Den åpner for en interesse av å vite mer om hver enkelt skjebne, men samtidig bindes det hele så vakkert sammen av musikk, klipp og grafikk at den nesten lever sitt eget liv uavhengig av det den skal selge. Filmens stemning gjennomsyrer traileren, og viser tydelig konturene av det som flere enn meg nok tenkte måtte bli et mesterverk av en film. Så ble da også Hawaii, Oslo den mest kritikerroste norske produksjonen det året, og traileren satte en standard som enda ingen har overgått. | ESS