Paul Greengrass og Matt Damon er beviselig en trygg kombinasjon. Greengrass løftet, gjennom oppfølgerne til Doug Limans The Bourne Identity, Bourne-filmene til å bli tiårets tøffeste og beste action-franchise, med Damon i hovedrollen. I de to oppfølgerne demonstrerte den britiske filmskaperen en sjelden teft for å regissere spektakulær action. I scener som fremstår som teknisk uovertrufne, unngår Greengrass -- med god hjelp av klipp og foto -- å miste totaloversikten i all den detaljerte nærheten til actionsekvensene. I motsetning til mange av sine kolleger, evner Greengrass å bruke kameraets ristende aggressivitet uten å trekke oppmerksomheten bort fra historien, eller bremse drivet i scenene. Jeg er en person som fort blir trøtt av lange og slitsomme actionsekvenser, så det er et betydelig kompliment.

Men enda mer enn Bourne-filmene, er det United 93 -- lansert bare fem år etter terrorangrepet 11. september 2001 -- som posisjonerte Paul Greengrass som en av tiårets mest vitale filmskapere. Og gav ham en fortjent Oscar-nominasjon for beste regi. Det som helt fra starten fremstod som et (dum)dristig, men eksepsjonelt modig prosjekt, ungikk alle tenkelige fallgruver. Og dem var det mange av. Isteden vil ettertiden betrakte United 93 som nøktern mot tema -- og filmatisk unik. En serie av adjektiv som oppsummerer United 93: intens, dirrende, klaustrofobisk -- og nervepirrende. Det autentiske ubehaget er totaloppslukende, og nettopp fordi Greengrass kategorisk nekter å ta stilling, men kun skildrer hendelsesforløpet med en dokumentaraktig realisme, blir filmen en sjeldent utmattende og emosjonell opplevelse. Det intense filmspråket som skaper den klamme atmosfæren er kanskje ikke opplevd i noen annen film dette tiåret, med et mulig unntak for Kathryn Bigelows kinoaktuelle The Hurt Locker, som passende nok også benytter United 93-fotograf Barry Ackroyd.

Barry Ackroyd er også fotograf når Paul Greengrass nå beveger seg til Irak-krigen, slik Bigelow gjorde med The Hurt Locker. Tirsdag kveld ble den første traileren lansert (se den nederst i artikkelen), og bildene bekrefter en Greengrass som viderefører sitt filmspråk til ny kontekst. I motsetning til den anti-narrative The Hurt Locker, fremstår Green Zone som en utpreget handlingsorientert spenningsfilm med en tydelig dyrket hovedperson i Matt Damons skikkelse. Damon spiller den amerikanske offiseren Roy Miller som får en sentral rolle i jakten på de berømte masseødeleggelsesvåpnene etter okkupasjonen av Bagdad i 2003.

I traileren kastes han inn i en høyoktan actionverden med mennesker han ikke kan stole på, heftige skuddvekslinger og eksplosjoner. Traileren er eminent klippet, og sannsynligvis er også filmen det samme (Greengrass bruker igjen den Oscar-vinnende Christopher Rouse som han gjorde på United 93 og The Bourne Ultimatum). Likevel klarer ikke traileren å overbevise meg helt. Rett og slett fordi den ikke uttrykker nevneverdig originalitet, kun solid filmhåndverk. Green Zone selges her godt som en velstøpt actionfilm, men er fjernt fra å gi meg den samme sitrende følelsen i kroppen jeg fikk av å se traileren til United 93. Isteden får jeg veldig tydelige The Kingdom-vibber. Mange vil kanskje si at det ikke er en dårlig referanse, men det er i hvert fall ikke det jeg hadde håpet på.

Green Zone har amerikansk kinopremiere i mars, og kommer til Norge i april. Dette er traileren: