Nå kan du se Letters hos strømmetjenesten Filmbib.

*

I 2015 deltok regissør og filmfotograf Marte Vold på en workshop i København. Der ble hun introdusert for sørkoreanske Jero Yun, og sammen fikk de i oppgave å lage en film – om hva som helst. Resultatet er dokumentaren Letters.

Da Marte Vold introduserte Letters under TIFF, fortalte hun at den viktigste inspirasjonskilden bak verket var en ti minutter lang antropologisk film fra 1951, Bathing Babies in Three Cultures (Bateson/Mead). Tittelen røper at det her er snakk om å skildre likheten mellom mennesker på tvers av kulturer – vi vasker alle barna våre, slik vi også spiser, arbeider og samhandler med andre. Samtidig handler det om forskjeller. Hvis det ikke fantes ulikheter, ville det heller ikke vært noe å studere.

Dette er også utgangspunktet for Letters. Filmen består av en rekke videobrev Vold og Yun sendte hverandre gjennom en periode på åtte måneder. Skjønt, er det egentlig brev? I større grad enn å besvare spørsmål eller kommentere den andres materiale, lar filmskaperne hverdagen i henholdsvis Norge og Sør-Korea speile hverandre på uanstrengt vis.

Begge har erfaring som filmfotografer, og det synes. Der Volds foto er mer tradisjonelt dokumentarisk, med enkelte tablåer som er strammere komponert, legger Yun seg på en gjennomgående poetisk linje. Flere av komposisjonene hans er bemerkelsesverdig vakre og detaljrike, i en palett bestående av bleke jordfarger og pasteller.

Til tross for bruken av fortellerstemme, klarer duoen stort sett å unngå å svulstigheter. Der enkelte dokumentarfilmskapere synes å være litt for ivrige etter å bevise at de har lagd en «allmennmenneskelig film» – og smører på med patosfylte refleksjoner omkring hva det vil si å være menneske – synes Vold og Yun å stole på at deres egne liv er nok. Hva består så disse livene av?

Letters handler om familie – om å være noens barn, og om å få sine egne. Om plikt, omsorg, arv og tradisjoner. Volds hverdag er fylt med barneskrål, tannpuss, syttendemaitog og fotballtreninger. Yun lever et stille liv i Seoul. Fra tid til annen besøker han foreldrene sine, og selv om relasjonene dem imellom ikke virker ukompliserte, har han formelt sett bare ansvar for seg selv og katten sin.

Et av filmens morsomste øyeblikk oppstår når det klippes fra Volds hektiske småbarnstilværelse, til Yun som befinner seg i leiligheten i Seoul der han leker med kjæledyret sitt. Med et tilsynelatende stort alvor hevder han – via fortellerstemme på lydsporet – at det å ha katt mer eller mindre innebærer det samme ansvaret som å ha barn. Vel, kanskje ikke helt.

Mødre er et annet sentralt tema. Marte mistet moren sin i tjueårene, og i filmen portretteres hun gjennom gamle videoopptak der hun synger og danser og smiler til fotografen. Det blir åpenbart for tilskueren at vi her har å gjøre med et usedvanlig karismatisk menneske. Tapserfaringen skaper et uhyggelig ekko i Jeros liv da han underveis i filmprosjektet mister sin egen mor. Han filmer henne etter hvert som sykdommen skrider fram, og reflekterer over hva hun har betydd for ham.

Som barn falt Jero ned i en tønne med kokende vann, og moren valgte å la sin egen hud transplanteres til sønnens kropp. Jero beskriver sobert hvordan han som ung syntes det var klaustrofobisk å vandre omkring i morens ham.

Letters kan av og til framstå litt traust og monoton, men små, forunderlige historier som denne skaper små sprekker i det hverdagslige som skjønnheten, det fryktelige og det merkverdige får skinne inn gjennom.

*

Se også vår samtale med Marte Vold om Letters her: