Montages er offisiell mediepartner med Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer.

*

TIFF 2016: Neste uke går den 26. utgaven av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) av stabelen, og tradisjon tro vil Montages være aktivt til stede, og rapportere om begivenhetene gjennom artikler, podkaster og videointervjuer.

Det er ingen tvil om at TIFF innehar en spesiell posisjon hos norske cineaster. Byen holder godt rundt festivalen, og skaper en ukelang folkefest; straks man har unnsluppet den bitende kulden ute i gatene, får man raskt varmen i kroppen, takket være den spesielle atmosfæren. Opphetede diskusjoner, god mat og drikke og merkelige, vakre, rørende og irriterende filmer, er sentrale ingredienser.

Årets TIFF-oppdagelser har vi ennå til gode å oppleve selv, men vi kan likevel vi by på et knippe anbefalinger i forkant. Dette er filmer en eller flere i Montages-staben allerede har sett, og som vi derfor trygt kan lose leserne våre inn på. Flere av de potensielt mest spennende titlene er imidlertid nye for oss, og vi kan nevne at vi har spesielt stor tro på Charlie Kaufmans voksen-animasjonsfilm Anomalisa, samt den etter sigende brutale Green Room, signert Jeremy Saulnier, som gjorde sterkt inntrykk på oss med sitt gjennombrudd Blue Ruin for et par år tilbake.

Som vanlig er det også mange eldre titler på programmet, og særlig visningen av Jacques Rivettes sagnomsuste, 13 timer (!) lange eksperiment Out 1, Noli me tangere (1971) – som i mange år har vært utilgjengelig – må sies å være en stor begivenhet (les vår omtale). Visningen introduseres av David Thomson, en av verdens mest profilerte filmkritikere, som gjester festivalen i anledning Filmkritikerlagets seminar.

Klikker du på filmens tittel, får du frem visningstidspunktene under festivalen.

*

Spotlight (USA, 2015) av Tom McCarthy

Spotlight er en film om journalister og journalistikk, og om verdien av å jobbe hardt for å få frem sannheten og bekjempe urett. Et klart og rent moralsk premiss, på papiret, men ikke nødvendigvis så lett å lage en god film om. Heldigvis klarer regissør Tom McCarthy å gjøre en like god jobb som filmskaper som journalistene bak denne sanne historien gjorde, da de avslørte at pedofile prester og deres overgrep systematisk ble hodt skjult av Den Katolske Kirken.

Spotlight er eksepsjonelt troverdig og medrivende, og bikker aldri over i journalistfilmers verste fallgruve: sentimentalitet og skinnhellighet. Den redaksjonelle gruppen i Boston Globe som gjør dybdejournalistikk holder et beundringsverdig fokus på saken de skal avsløre, og denne yrkesstoltheten er bevart i McCarthys manus – her vannes ikke opplevelsen ut av betydningsløse subplott eller påtatte konflikter. Sannheten er spennende nok i seg selv, og Spotlight er en av vinterens beste filmer. Norsk kinopremiere er ikke før 11. mars, så TIFF-publikummet bør gripe anledningen til å se denne tidlig, særlig hvis man har lyst til å heie (eller bue) under Oscar-utdelingen – Spotlight er storfavoritt.

*

El club (Chile, 2015) av Pablo Larrain

Pablo Larrains politiske drama Stem nei tok festivalverdenen med storm i 2012, og for El Club ble den chilenske regissøren tildelt juryens store pris i Berlin. Filmen beskriver et slags tilflukssted for katolske prester som er dømt for ulike former for overgrep i sin gjerning. Det visuelle uttrykket kretser rundt det å være i en mellomfase – lyssettingen befinner seg hovedsakelig i overgangen mellom natt og dag, mens prestene ofte oppfører seg mer som smågutter enn som voksne menn. I I et intervju med Montages, forklarer Larrain om bakgrunnen for å lage filmen:

«Eksisterer slike tilflukssteder i Chile i dag? Ja. Eksisterer slike prester? Ja. Mesteparten er basert på virkelige saker. Men det interessante var å fange dualiteten og mysteriet i dem. Du kan vite mye, du kan bli fortalt mye, du kan se mange faktiske handlinger, men til syvende og sist vet du ikke hvem de er, og det synes jeg er veldig vakkert. Spesielt når det handler om religion, der alle har et svært forskjellig forhold til Gud. Alle har også et forhold til omsorg, tilgivelse og kjærlighet. Det skaper en friksjon. Vi prøver ikke å si hva som er rett og galt; vi prøver bare å eksponere elementene så filmatisk og fascinerende som mulig.»

*

Flotel Europa (Danmark/Serbia, 2015) av Vladimir Tomic

Dokumentaren Flotel Europa består utelukkende av gamle VHS-opptak, og forteller om en gruppe bosniske flyktninger som i 1992 blir nødt til å oppholde seg på en gigantisk husbåt i København, i påvente av å få behandlet asylsøknadene sine. Bak en hinne av ruskete video ser regissør Vladimir Tomic seg selv om 12 år gammel flyktning, og erindrer hvordan det var å oppleve de første ungdomsårene i en svært spesiell setting. Montages-redaktørene så filmen under fjorårets Berlinale, og lot seg fascinere av filmens originale uttrykk – og grepet av dens menneskelige fortelling:

«Selv om det hviler noe sørgelig over hvert eneste bilde i Flotel Europa, skygger det aldri for filmens dominerende fortellerperspektiv: en ung gutts blikk på det å være rotløs i en fase av livet som også ellers preges av usikkerhet, av det å skape seg en identitet. Tomics fortellerstemme ligner et forsinket reisebrev, der han på elegant vis veksler mellom å se tilbake på og “være i” situasjonene. Passasjene der han beskriver sitt livs første forelskelse, er spesielt rørende. Tomic unnlater å presisere hvilken betydning disse erfaringene hadde – hvordan det hjalp å tenke på noe annet enn krigen som herjet i hjemlandet – men bildene forteller alt.»

*

The Event (Nederland/Belgia, 2015) av Sergei Loznitsa

The Event, regissert av ukrainske Sergei Loznitsa, er en dokumentasjon av kuppforsøket i 1991 mot daværende leder Mikhail Gorbatsjov i Russland. Redaksjonsmedlem Sveinung Wålengen så filmen under CPH:DOX i høst, og løftet den frem som et høydepunkt under festivalen:

«The Event handler ikke om kuppet i seg selv, utført av ytterliggående kommunister i Moskva, men om reaksjonen til innbyggerne i St. Petersburg (den gang Leningrad) som stimler sammen i gatene; nysgjerrige, forvirrede, opprømte. Det sort/hvite materialet er skutt av åtte kameramenn som befant seg i Leningrad på tidspunktet, og redigert sammen uten fortellerstemmer eller intervjuer; sekvensene er kun separert gjennom sorte bilder og musikk fra Svanesjøen. De håndholdte kameraene flyter gjennom byen og observerer befolkningen; like nysgjerrig som dem på hva som foregår og hvilke konsekvenser det vil få. Spenningen ligger i avstanden til begivenhetenes sentrum, den trykkede stemningen i gatene – en form for aktsom massesuggesjon, med kameraene som penetrerende vitner.»

*

Tangerine (USA, 2015) av Sean Baker

Sean Bakers Tangerine har vært en snakkis siden siden premieren i Sundance for omlag ett år siden. Fortellingen følger Sin-Dee Rella (Kitana Kiki Rodriguez), en transperson og sexarbeider, som blir opprørt av at kjæresten ser ut til å være utro. Sin-Dee igangsetter en leteaksjon for å finne vedkommende, med kollega og bestevennen Alexandra (Mya Taylor) på slep. Filmens tone kan minne en del om Paul Morrissey og Andy Warhols kultklassiker Trash (1970), men datidens 16mm er byttet ut med iPhone 5s, som skaper et røft og ukonvensjonelt uttrykk.

Montages-redaktør Karsten Meinich plasserte Tangerine i «åpen kategori» på sin liste over fjorårets beste filmer, og beskrev den som et velkomment eksempel på cinematisk punk: «Filmen preges av en rebelsk utstråling med et frigjort (og frigjørende) visuelt uttrykk. Det munnrappe rollegalleriet og kameraets ledige uforutsigbarhet, gir filmen en sjarme og underholdningsverdi som gjør den minneverdig.»

*

Årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival finner sted 18.–24. januar.