Filmkulturen desintegreres

Leder

Filmformidling på kunstig åndedrett – er norsk filmkultur på vei mot desintegrasjon?

Dette er en varslet krise, men ikke noe mindre dramatisk i dag: Den organiserte norske filmkulturen lever på en skjør konstruksjon av støttemidler, og står nå på kanten av stupet. Tirsdag 4. juni vedtar bransjeorganisasjonen Film og Kinos landsmøte med stor sannsynlighet kuttene i filmformidlingstiltak som de varslet om i en pressemelding 10. april.

Et verst tenkelig scenario er en regelrett desintegrasjon av filmkulturen, der organisasjoner og tiltak som er bygget opp over flere år rett og slett forsvinner. Uten en vital og levende filmkultur, vil også filmkunstens fremtid lide. De er gjensidig avhengige av hverandre. En assosiasjonsrekke som eksempel: En ung Quentin Tarantino eksponeres i barndommen for obskure kult- og sjangerfilmer på en TV-kanal som har ressurser til å formidle nisjeinnhold; han oppsøker mer film på filmklubber og kinoer med retrospektive programmer; han drømmer frem sine egne varianter, og når Tarantino til slutt får lage film gjenoppfinner og revitaliserer han filmkulturen i sitt eget prisme; og blir deretter igjen inpirasjonskilde for nye unge filmskapere, osv. osv.

Det er nesten umulig å se for seg at ikke Tarantino skulle kunne bli Tarantino. Eller for å være lokal: at Joachim Trier skulle kunne bli Joachim Trier. Men uansett hvilket element det var i disse regissørenes dannelsesperiode som dyttet nesen deres tilstrekkelig langt inn i filmkulturen til at de ble hekta, er det utvilsomt betydningsfullt at det fantes filmformidlere omkring dem – om det var én cinemateksvisning her, eller én tv-visning med introduksjon der.

Tør vi som en gryende og ambisiøs liten filmnasjon risikere at unge talenter, som ennå ikke har blitt filmskapere, kan gå glipp av muligheten til å bli “rammet” av den gnisten som kan oppstå i møte med den akkurat riktige filmen på rett tid? Hvis kulturen vår lider dette tapet, vil det være et usynlig tap. Det kan ikke måles, men det kan forhindres ved å insistere på og prioritere at filmformidling er sentralt for å plante frøene som filmkunsten kan vokse på.

Dette er kjernen, når det i dag ble sendt ut et opprop fra den norske filmformidlingsbransjen, som oppfordrer Kulturdepartementet til å gripe tak i problemet før det er for sent. Dette er en sak vi har skrevet om tidligere, både i desember 2012 og i februar 2013, men som ikke minsker i viktighet – før det har blitt iverksatt en løsning. Så her trykker vi dagens opprop i sin helhet, og oppfordrer våre lesere til å sette seg inn i saken:

*

«Oslo, 31. august»

Filmkultur i fare

Norske filmfestivaler, cinematek, distributører, filmklubber og andre filmformidlingsaktører har gått sammen og laget et opprop for å sikre framtiden til den mangfoldige filmformidlingen. Vi ønsker å synliggjøre konsekvensene disse historiske kuttene får for publikum og bransje.

Regjeringens kultursatsing har gitt et solid løft til norsk film. Det har vært fokus på produksjon av film, og på å lage filmer som skaffer gode publikumstall og internasjonale priser. Nå er det på tide å sikre gode og forutsigbare kår også for filmformidlingen.

Festivaler, cinematek, filmklubber og andre filmkulturelle formidlingstiltak sørger sammen med de uavhengige filmdistributørene for at landets kinopublikum får et rikere filmtilbud. Med hjelp av ulike støtteordninger finner nyskapende filmer av kunstnerisk verdi og viktige verk fra den norske og den internasjonale filmarven veien til kinosalene hvor de kan presenteres slik de er ment å vises for et publikum, på et stort lerret i en sosial sammenheng. Visningene er ofte utvidet med innledninger, foredrag eller debatt rundt filmenes tema.

Ansvaret for støtteordninger for formidling av film har Kulturdepartementet lagt til Film & Kino, som administrerer Norsk kino- og filmfond. Fondets inntekter er blant annet avgifter fra kinobesøk og DVD-salg, og særlig det siste synker så kraftig at Film & Kino har sett seg nødt til å varsle om kraftige kutt i alle ordninger. Dette får alvorlige følger for en rekke institusjoner og bedrifter som arbeider med filmformidling allerede i inneværende år. Et langt fattigere film- og kinolandskap kan bli resultatet:

  • Støtten til cinematekdrift utenfor Oslo faller bort, noe som betyr kroken på døra for de seks regionale cinematekene som i dag gir folk i hele landet muligheten til å oppleve over 100 års filmhistorie, vist i den settingen de er laget for og satt inn i en sammenheng som formidler viktig kunnskap om filmhistorien. Cinematekene bidrar til å ivareta en nasjonal bevissthet om film som kunstart, som er nødvendig for å skape nye gode filmkunstnere. Drift av cinematek også utenfor Oslo er et statlig ansvar, og ansvar for driftstilskudd må legges hos Kulturdepartementet via NFI.
  • Støtten til filmfestivalene halveres. Festivalene er et unikt samlingspunkt for bransje og publikum. I takt med digitaliseringen av kinoen har filmimporten til landet gått kraftig ned. Festivalene har fortsatt prioritert å vise et bredt utvalg filmer, samtidig som de er en viktig arena for inspirasjon og erfaring. Festivalene bidrar til å styrke mangfoldet i filmfeltet, utover det det ordinære kinorepertoaret kan gi. En halvering av støtten vil føre til at noen festivaler legges ned og andre får et dårligere program. Dette vil ramme bransje og publikum og de mindre distributørene vil også miste en viktig lanseringsplattform for sine filmer.
  • Støtten til import og distribusjon av kvalitetsfilmer og barnefilmer på kino og DVD reduseres kraftig. Kutt i de ulike støtteordningene som oppsetningsstøtten, garantistøtte for barne- og ungdomsfilm, importstøtte og versjoneringsstøtte til barnefilm, vil først og fremst påvirke de små distributørenes import av uavhengig kvalitetsfilm og barnefilm fra hele verden. Filmer som er svært viktige for et spennende og mangfoldig repertoar på landets kinoer, cinematek og filmklubber.
  • Bygdekinoen blir dyrere for spillestedene og reduksjonen av spillesteder fortsetter. Filmverkstedene for barn og unge har ikke lenger en nasjonal støtteordning for å få finansiert kurs og workshops. Filmklubbenes filmutvalg vil bli fattigere i takt med at de små distributørene får det vanskeligere.
Ronja Røverdatter
Aldri igjen opplevelsen av å se «Ronja Røverdatter» på Cinemateket?

«Mer til regionale filmtiltak for barn og unge,» sier Hadia Tajik i en pressemelding 7. mai 2013: «Jeg tar den økonomiske situasjonen til Film & Kino alvorlig, og vi ser nå på alternativer når det gjelder finansieringen av Norsk kino- og filmfond (…) Vi har langt på vei nådd målene for produksjon, økt kvalitet og publikumsvekst, nå er det behov for å gå gjennom ansvaret for formidling av film.» Det haster med å ta dette ansvaret.

Departementet må vurdere strukturelle endringer og sørge for stabilitet og sikkerhet for filmformidlingsfeltet. Dette kan gjøres ved å legge ansvaret for statlig finansiering av cinematekene utenfor Oslo til Norsk Filminstitutt, som til formålet må tilføres øremerkede midler fra Kulturdepartementet. I tillegg må filmfestivalene også sikres stabilitet og sikkerhet gjennom et økt nasjonalt ansvar for støttetildeling.

Det er gledelig at statsråd Hadia Tajik allerede har åpnet for slike løsninger, jfr hennes uttalelse i Stortingets spørretime 17. april 2013: «Det tredje ein kan gjere, er å endre på dei oppgåvene som Film & Kino i dag har, og overføre noko av ansvaret f.eks. tilbake til statsbudsjettet, sånn som ein har gjort med Kortfilmfestivalen i Grimstad på eit tidlegare tidspunkt.»

En samlet norsk filmformidlingsbransje mener nettopp dette er veien å gå, og vi oppfordrer Kulturdepartementet til å etablere en nasjonal filmformidlingspolitikk som svarer til de ambisjonene vi bør ha som kulturnasjon. Filmformidling er like viktig som produksjon i arbeidet for at Norge skal utvikles som filmnasjon, og finansieringen kan ikke avhenge av et sviktende DVD-salg.

Norge vil aldri vinne Gullpalmen i Cannes eller en ny Oscar uten at grasrota vannes.

Signert,

CINEMATEKENE: Cinemateket i Trondheim: Svein Inge Sæther, Cinemateket i Bergen: Ole Petter Bakken, Cinemateket i Kristiansand: Janne Molberg, Sølvberget Cinematek (Stavanger): Magnus Cappelen, Lillehammer Cinematek: Morten A. Ørmen og Verdensteatret Cinematek (Tromsø): Martha Otte.

FILMFESTIVALER: BIFF: Tor Fosse, Film fra Sør/Arabiske filmdager: Elisabeth Opdal, TIFF: Martha Otte, Kosmorama: Berit Vordal, Kortfilmfestivalen: Torunn Nyen, Fredrikstad animasjonsfestival: Anders N. Moen, Skeive filmer: Bård Ydén, Amandusfestivalen: Stine Marie Solem og Human Rights Human Wrongs/Oslo Dokumentarkino: Ketil Magnussen.

DISTRIBUTØRER: Arthaus: Svend B. Jensen og Unnur Sande, Scanbox: Ingrid Sølverud, Euforia: Vibeke Skistad, Kontxt film: Stig Brekke, Storytelling: Ola Lund Renolen, Kudos Family: Bjarte Mørner Tveit, Europafilm: Frank Johnsen og Tour de Force: Tor Fosse. 

ANDRE: Norsk filmklubbforbund : Jon Iversen og Irene Torp Halvorsen, Bygdekinoen: Arnfinn Inderhaug, Mediefabrikken i Akershus: Anders Fristad Rudolph og Grønnskjerm: Silje Anette Grüner.

*

Slik lyder altså appellen fra den samlede norske filmformidlingsbransjen (et flott nyord), og her i Montages stiller vi oss helhjertet bak oppropet. Vi oppfordrer våre lesere til å kime inn med tanker og innspill; kanskje finnes det også flere ideer og forslag til hva Kulturdepartementet kunne sette på blokka i arbeidet med en løsning?

Vi vet at politikerne leser Montages, så nøl ikke med å dele deres tanker dersom dere ønsker å bli hørt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Erik Richter Strand sier:

    Et velskrevet og viktig innlegg! Gjør oppmerksom på Filmsamtalen om samme tema på Filmens Hus førstkommende tirsdag kl. 19.30 – samme dag som Film og Kino vedtar kuttene. Hadia Tajik bør møte opp.

    http://rushprint.no/2013/05/filmsamtalen-hva-skal-vi-med-filmformidling/

  2. Hjorthen sier:

    Joda,dette er både viktig og bra. Det trengs et løft på filmformidling. Men fra mitt ståsted, som en noe over snittet filminteressert fyr, bosatt slik at Cinematek uansett er utilgjengelig, og med en hverdag som gjør det vanskelig å dra på filmfestival. For meg er det viktigste at det gjøres noe for å bedre tilbudet på de små lokale kinoene rundt om i landet. Etter digitaliseringen har jo tilbudet blitt så smalt at det er til å bli deprimert av. En ting er at importen av film har sunket mye, men vi får jo ikke en gang lov til å vise hva vi vil av det som faktisk blir satt opp i Norge. Vi trenger ordninger som gjør det mulig for små kinoer å vise smal film uten stort publikumspotensiale.

    • Sveinung Wålengen sier:

      Slik jeg oppfatter det er det lettere enn noensinne for små kinoer å vise såkalt “smalere film”, noe som i høy grad skyldes den massive digitaliseringen av kinoene. Slik kan de fleste få tilsendt filmene og betale en ikke uoverkommelig avgift til distributøren. Jeg har også personlig erfaring med dette – jeg driver en såkalt “Kategori 5”-kino, altså er den blant de minste i landet, men det er sjelden jeg får et “nei” på en visningsforespørsel.

      Enkelte selskap vil gjerne se hvordan filmene går på de største kinoene før de sprer dem videre, men da er det uansett sjelden snakk om “kunstnerisk ambisiøs film”, og ofte fyllmateriale fra Hollywood.

      Slik jeg ser er det lagt et godt grunnlag for filmformidling også på mindre steder, gjennom “digitaliseringsbølgen” i 2011. Når Film & Kino nå må kutte i budsjettet kan situasjonen bli en helt annen – jamfør punktene i oppropet over, som også vil gå ut over mindre steder – noe som er særlig bittert og litt pinlig fordi man satset så hardt, uten å følge opp.

  3. Michael Wynn sier:

    Hei Karsten, det er trist med kutt, men egentlig har jo aldri mere norsk film vært tilgjengelig. Svensk film industri sier de skal legge ut masse norske filmer som klikkefilm. Netflix og andre distribusjonskanaler gjør det lettere å se film enn noen gang før. Møtestedet som cinemateket er det som står i fare, men filmene får man nok sett uansett. Når det gjelder debatt, så har jo Montages og Rushprint viktige funksjoner. Men det kan selvsagt ikke erstatte et møte ansikt til ansikt, som man kunne hatt på et cinematek.

    Av det du nevner er kanskje kutt i støtten til filmfestivalene det verste. Skjønt det er jo nettopp kommet en ny barnefilmfestival her i Tromsø.

  4. Hjorthen sier:

    Sveinung: Dette var interessant. Jeg jobber som billettør ved en kategori 4-kino, jeg har jo ikke noe med programmeringen å gjøre, men jeg har forstått det slik at det er en del film vi rett og slett ikke får. Det er i hvert fall den forklaringen jeg får når jeg klager på tilbudet. Filmselskapene vil ikke sende filmer til oss om de ikke er sikre på at de tjener inn igjen den faste avgiften de MÅ betale. Men ok, da gjelder dette antagelig mest for fyllmateriele fra Hollywood. Kjekt å vite.

    • Sveinung Wålengen sier:

      Ja, dette er i alle fall min erfaring. Distribusjonen kan selvsagt alltid bli bedre, men med utgangspunkt i de filmene som faktisk blir tatt inn på det norske markedet, synes jeg spredningen ser ut til å være god. De mindre distribusjonsselskapene som tar inn “smalere” film forsøker å få dem satt opp så mange steder som mulig – enten det er en stiftelse som Arthaus, som står nokså støtt, eller en mindre aktør som Fidalgo. Dette kan vi være stolte av i Norge, synes jeg, og bør spille videre på!

      Det varierer nok noe fra kino til kino, publikumsgruppe til publikumsgruppe, årstid til årstid, og så videre – men mitt inntrykk av distribusjonen innad i Norge er altså svært god.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>