Jakten, X, Olsenbanden

Operasjon Gullfisk

7. januar publiserte Dagsavisen et innlegg av Kulturdepartementets Mina Gerhardsen med tittelen «Høye filmambisjoner». Filmformidling er ikke nevnt med så mye som et ord. Dette kan riktignok sees som et skritt i riktig retning, for da Gerhardsen i desember til herværende nettsted uttalte seg om formidling i anledning Film & Kinos kutt av støtte til cinematekene, lå det mellom linjene at så fort man fikk på plass en streamingtjeneste for norske filmklassikere, kunne cinematekene utenfor Oslo seile sin egen sjø.


Helt siden Veiviseren for det norske filmløftet ble lansert i 2007 har den norske filmsatsingen fremstått som underlig ubalansert. Man har kappes om å bevilge stadig mer penger til produksjon av norsk spillefilm. Og det må understrekes: med relativt gode resultater. Samtidig har man med tilsvarende glød har nedprioritert filmformidlingen. Denne nedprioriteringen nådde sitt foreløpige bunnpunkt – jeg utelukker ikke at vi kan komme til å synke enda dypere – da Film & Kino på grunn av sviktende inntekter kuttet støtten til cinematekene, og Gerhardsen uttalte at det var uaktuelt at Filminstituttet skulle ta over det økonomiske ansvaret.

Deretter uttalte hun de på alle måter bekymringsverdige ordene ”Men man trenger ikke nødvendigvis et cinematek for denne oppgaven. Film er nå tilgjengelig på andre måter, blant annet ved at den norske filmarven er digitalisert. Det er mye som skjer på teknologifronten som øker tilgjengeligheten”. I innspillsnotatet om film og tv-drama Av Om For, som nå er ute på høring, snakkes det heller ikke mye om formidling. Men av det lille som skrives, fremgår det at Kulturdepartementet ser streamingtjenester som hovedverktøyet for fremtidens formidling av norsk film. Såkalt klikkefilm har unektelig et større publikumspotensial enn landets cinemateker, men dersom man reduserer formidlingen av den norske filmarven til et streamingtilbud på nett, bevarer man ikke arven i like stor grad som man reduserer den til en faksimile av filmenes fortellinger.

Filmer som er skutt på 35mm (og dermed beregnet på visning på 35mm) er avhengig av å bli vist under forsvarlige kinoforhold. Dette er en viktig del av selve bevaringen. Å se Erik Løchens Jakten på et vindu på datamaskinen sin er vesensforskjellig fra å se den på kino – historien er den samme, men filmopplevelsen er en helt annen. Det man i praksis gjør ved en slik løsning er å redusere kunstverket til et kompromiss med seg selv, hvilket er helt greit når det kommer til kommersielle aktørers salg av film til privatforbrukere, men burde være uhørt når det kommer til offentlig formidling av vår nasjonale kulturhistorie. En slik løsning er omtrent like fornuftig som å foreslå at norske biblioteker kun skulle inneholde norske klassikere i easy readers-utgave, eller at man skulle legge alle planer om nytt nasjonalgalleri på is, og heller fokusere på høyoppløselige bilder på nett og dele ut noen ekstra iPader til barneskolene.[1]

Jakten

Rent bortsett fra det faktum at opplevelsen av å se film på kino, under forsvarlige tekniske forhold og underlagt det offentlige kinorommets skrevne og uskrevne regler, er noe helt annet enn å se film i sin private stue, må man også kunne spørre seg hvordan en effektiv formidling av norske filmklassikere via streamingtjenester skal foregå. Skal man belage seg på at korte handlingsresymeer på Filminstituttets nettsider skal lokke publikum til filmene? Skal man reklamere på Montages og Dagbladet.no? Eller skal man kanskje heller legge litt penger i noen kostbare formidlingsstunt; hyre inn Madcon for å si at Olsenbanden og Dynamitt-Harry er fet eller Magne Furuholmen for å hylle Oddvar Einarssons X eller la Charlotte Thorstvedt skryte av kjolene i husmorfilmene? Jeg tenker bare høyt her, Kulturdepartementet, og fakturerer først i etterkant.

Cinematekene er en etablert stemme i kulturlivet, om enn en stemme som trenger visse klangmessige finjusteringer – for ikke å si en ropert. Cinematekenes posisjon må ikke undergraves, men styrkes. For det er jo også en viktig faktor at cinematekene ikke bare viser norsk film, de har også en viktig formidlingsfunksjon når det kommer verdens filmarv som sådan. Skal man virkelig forstå Kulturdepartementet dit hen at de er tilfreds med å overlate denne jobben til Criterion?

Jeg er enig i med Mina Gerhardsen i at cinematekene per i dag ikke fungerer optimalt.[2] Cinematekenes programmering setter ikke dagsorden i tilstrekkelig grad, og de trekker ikke et tilfredsstillende stort publikum. Men å løse cinematekenes formidlingsoppgave ved å svekke deres økonomiske situasjon til fordel for en satsing på streamingtjenester – som alltid begrunnet med tanken om at demokratiet lever i beste velgående så lenge man formidler et eller annet til så mange som mulig – er i beste fall korttenkt. Cinematekene har en etablert plass i de store norske byenes kulturliv, de er fysiske og kulturelle rom hvor folk går for å oppleve filmarven slik den er ment å skulle oppleves. At Kulturdepartementet nå går inn for å svekke de eneste nasjonale institusjonene som spesifikt er viet filmen som kunstform, fremstår som så stikk i strid med de kunngjorte målsetningene for filmnasjonen Norge at man har vanskelig for å tro det.

Olsenbanden

Dersom den norske filmsatsingen skal fremstå som noe annet enn et spørsmål om antall priser, festivalvisninger og produserte filmer på kulturpolitikernes skrytelister, må formidlingsansvaret deles mellom Nasjonalbiblioteket (filmkopier og utstyr) og Filminstituttet (drift og formidling). Institusjonene må da få øremerkede bevilgninger til dette. Torsdagsfilmssatsningen må gjenopprettes (les mer her), og cinematekene i Bergen, Trondheim og Tromsø må få styrket sin økonomi, slik at de får råd til å ansette egne formidlingsansvarlige – dessuten må annonsebudsjettene økes. Alt dette kan man formodentlig få til for pengene man ellers ville ha brukt på å finansiere én til halvannen norsk spillefilm. Og når dette vel er i boks, må man sette seg ned og finne ut hvordan man kan bedre de økonomiske betingelsene for landets mange filmklubber, hvis frivillige formidlingsinnsats i mange tilfeller tangerer de mindre, regionale cinematekens virksomhet.

Personlig har jeg lenge vært av den oppfatning om at de tallfestede målsetningene vedrørende norsk filmproduksjon har vært et verktøy i arbeidet med å forvandle landet vårt til en dannet filmnasjon. I det siste har jeg imidlertid begynt å lure på om det egentlig ligger noen større tanker bak disse tallene – at visjonene kanskje rett og slett begrenser seg til å produsere 25 langfilmer per år. Slik omrisset av fremtidens norske filmpolitikk så langt er tegnet opp, fremstår den ikke som et redskap som skal gjøre oss til en kultivert filmnasjon, men snarere et instrument som er spesialdesignet for å avstedkomme et gitt volum av filmer. Filmer som deretter skal glemmes så fort den siste anmeldelsen er skrevet. Slik skal vi altså virre rundt, kontinuerlig henført av det nye, uten påskudd til å se dette nye i lys av alt som har gått forut for det – og dermed også uten mulighet til å konstruere rammeverket for en levende filmhistorie i kontinuerlig dialog med seg selv.

For å bruke den mest overtydelige teskjeen i kjøkkenskuffen: De som ikke kan huske den norske filmhistorien er dømt til å gjenta den. Og slik jeg har forstått det var det nettopp for å unngå dette at filmløftet opprinnelig kom i stand.

Å omtale et slikt kulturelt hukommelsestapsprosjekt som orwellsk er å tillegge menneskene bak mer langsiktige perspektiver og større strategiske evner enn hva man rimeligvis kan anta at de er i besittelse av. Sant å si høres det mer ut som plottet i en Olsenbanden-film. Jeg har kun vage minner om den – og nettsidene til NFI er for øyeblikket nede – men jeg mener å huske at den het «Operasjon Gullfisk».

*

[1.] Hvilket strengt tatt ikke er utenkelig, all den tid vi lever i et land hvor kulturpolitikerne ser spørsmålet om et nytt Munch-museum som en konkurranse i destruktiv ineffektivitet.

[2.] Det er vel strengt tatt det eneste det er mulig å anta at hun mener om den saken.

Les Vampires

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 17 kommentarer

  1. Aggressiv og herlig riktig kommentar.

  2. Michael Wynn sier:

    Jeg mener det må være bra å få norske klassikere ut i en streamingtjeneste. Streaming er fremtiden og antallet filmer man kan formidle er høyere. At man velger å se filmen på en liten laptop i stedet for på en større dataskjerm eller på TV (noen har jo Tv og internett i ett) er en annen sak.

    Når det er sagt, har jeg ingenting mot kinoer som viser gamle filmer. Jeg syntes det er bra, det også.

  3. martha otte sier:

    yo aksel!

  4. Ulf sier:

    Legg ned cinematekene, de viser bare Hitchcock hele tiden uansett. Og norsk film er ikke noe å ta vare på.

  5. Geir J. Olsen sier:

    Med andre ord en herlig grunn til å fortsette å gå på Cinemateker da, Ulf ;)

  6. Jonas Heitmann sier:

    Er vel ingen norske film serier som har så mye sjel som Olsenbanden, selvom serien egentlig er dansk. Nymotens norsk film blir alt for likt for min smak og alt for mye Aksel Hennie.

  7. Daniel Flyum Neira sier:

    Til tross for en haug med tullekommentarer under her så var dette det beste og mest riktige jeg har lest på en god stund. Dette må absolutt på dagsorden.

  8. Ellen Engelstad sier:

    Enig med sistnevnte – velskrevet og veldig viktig sak! Håper vi kan jobbe på videre for at cinematekene får en ropert, med småpenger kan de gjøre et stort og viktig arbeid. Jeg kan ikke se for meg hvordan vi skal kunne rekrutere en ny generasjon filmentusiaster og formidle viktig filmhistorie uten dem. Streaming er også bra, men det er tull fra departementets side og sette cinematkene opp mot det.

  9. Maria Fosheim Lund sier:

    Takk til Montages for at dere følger opp denne viktige saken. Jeg skriver mer om Cinematekene som mister støtte i en filmkommentar i Aftenposten i dag, og hva jeg mener det sier om Kulturdepartementets syn på film – og da kom jeg ikke en gang innpå hva det sier om (den fraværende) distriktspolitikken: http://www.osloby.no/oslopuls/film/Bare-bli-hjemme-7121303.html

  10. Dag Sødtholt sier:

    Maria,
    Jeg kjøper ikke helt det du sier i saken din at “Men la oss ikke glemme at hver gang vi skifter visningsformat, blir utvalget innskrenket. Fra 16mm, via VHS til DVD og Blu-ray.”. Jeg tviler på at det er riktig at utvalget har blitt innskrenket fra vhs til dvd. Videre: Akkurat som VHS og DVD gjorde det, eksisterer DVD og Blu-ray i dag side om side, og det man ikke kan få tak i på Blu-ray ses på dvd, inntil dvd-utvalget gradvis blir erstattet av tilsvarende Blu-ray. (Blu-ray er forøvrig et ekstremt stort framskritt i forhold til dvd.)

    En litt annen diskusjon: Er ikke forøvrig en 16mm-kopi et like stort kompromiss i forhold til den originale 35mm-kopien som en digital kopi?

    (Burde kanskje kommentert rett under saken din i avisen, men det kan være greit å samle diskusjonen her.)

  11. Maria Fosheim Lund sier:

    Dag,
    Her støtter jeg meg på tekster av blant andre James Quandt (“Everyone I Know is Stayin’ Home: The New Cinephilia”), Anthony Kaufman (“The Vanishing”), Jonathan Rosenbaum (Goodbye Cinema, Hello Cinephilia) og deltakere i New Cinephilia-prosjektet (http://projectcinephilia.mubi.com/), så det er ikke min påstand, selv om jeg gjentar den og støtter den. Den er ikke oppdiktet. Mange titler som var tilgjengelige på VHS blir ikke med på konverteringen til DVD og blu-ray pga manglende økonomi og kvalitet. Man bruker jo ikke VHS-en som kilde til DVD-en. En negativ utvikling er at store filmstudioer som Warners ikke lenger åpner for at andre skal kunne få tilgang til katalogen. For nyere filmer som er født digitalt er ikke veien lang til DVD, blu-ray og klikketjenester. Men for eldre filmer begynner en digitalisering som regel med en restaurering. Det er enormt dyrt og tidkrevende. Og kommersielle interesser styrer hva som blir digitalisert – når vi snakker om kommersielle utgivere. Så jeg er mye mindre bekymret for Hollywoodfilmen enn utenlandske filmer og mer eksperimentelle filmer. Det mest marginale er gjerne det som skvises ut ved hvert skifte av visningsformat.

    Ang 16mm, så joda. Men poenget mitt er ikke å starte krig mot andre/nye formater, men å skape bevissthet rundt hva vi mister når vi mister cinematekene. Og hvilke perspektiver Gerhardsen mangler i sitt resonnement når hun sier at man ikke trenger et cinematek for å formidle filmarven. Jeg er FOR digitalisering, for all del. Som jeg sier i kommentaren er jeg ikke purist, og jeg prøver heller ikke å fetisjere den analoge filmen. Men jeg synes også fremtidige publikummere f.eks skal kunne oppleve widescreen-formatet på filmlerretet… Så det ikke blir som å tegne pizza i heimkunnskapstimen, hvis du husker den “debatten”!

  12. Dag Sødtholt sier:

    Jeg fant de artiklene du henviser til på nettet og skal lese dem med interesse, for jeg har aldri tenkt over dette i nevneverdig grad. (Quandt nevner riktignok ikke det du tar opp her – http://muse.jhu.edu/journals/frm/summary/v050/50.1-2.quandt.html – men dette er visst bare en oppsummering så det er antagelig noe inne i selve artikkelen). Men hvis du snakker mest om ikke-engelskspråklig film, er jeg langt mindre skeptisk til påstanden.

    Nei, det er viktig ikke å være purist. Selv om jeg naturligvis er for at Cinematekene skal fortsette, har jeg selv en ganske ambivalent forhold til cinemateker, og det er viktig ikke å romantisere. Cinematekene i London og spesielt Paris er svært gode, men ærlig talt har det vært mange visninger her i Norge jeg kunne vært foruten. Slitte, skadede og bortimot ødelagte kopier, eller gamle kopier hvorfra den norske distributøren gjerne har klippet bort mange minutter i forhold til originalen – slike ting er ikke en forsvarlig presentasjon av filmarven heller, men blir likevel presentert publikum som de skulle være nettopp det. Siden en del av debatten om Cinematekene går på at de skal representere en høyere visningskvalitet, ville jeg bare nevne dette som et eksempel på at det er en stor jobb å gjøre også på denne siden før man kan si at man via Cinematekene ivaretar filmarven.

  13. Dag Sødtholt sier:

    Bare apropos Quandt – han skriver som om Blu-ray ikke skulle finnes, men dette er da tross alt et kvantesprang i forhold til dvd. Men i 2009 var det vel for tidlig å ta dette inn over seg?

  14. Dag Sødtholt sier:

    Jeg synes fortsatt det høres merkelig ut. Jeg har ihvertfall gått kildekritisk gjennom de tre første artiklene du henviser til, skjønt det er kun Kaufmans “The Vanishing” som tar opp at titler forsvinner ved overgang fra vhs til dvd (med mindre Quandt sier noe om det inne i artikkelen; har kun fått tak i en oppsummering på nettet.) I mine øyne ser dette ut som en kombinasjon av pessimisme fra “gretne gamle gubber”, kanskje litt dodgy research, og at det har gått seg til etter hvert. Kaufmans “The Vanishing” er tross alt fire år gammel, ennskjønt den allerede i kommentarfeltet ble motgått (se http://cinemasparagus.blogspot.no/2009/02/paroxysms-of-mourning.html ).

    Jeg har nå metodisk gått igjennom alle titlene man savner i Kaufmans artikkel – og det var mange – og så og si alle sammen er nå å få tak i på Amazon. I tilleg beklaget man seg for eksempel over at en regissør som Andre De Toth er i ferd med å bli glemt, men jeg fikk 47 treff på navnet hans når jeg søkte på regissørnavnet under kategorien DVD på Amazon. (http://www.amazon.com/gp/search/ref=sr_nr_p_n_format_browse-bi_mrr_2?rh=n%3A2625373011%2Ck%3Aandre+de+toth%2Cp_n_format_browse-bin%3A2650304011&bbn=2625373011&keywords=andre+de+toth&ie=UTF8&qid=1361384585&rnid=2650303011 )

    For min del synes jeg situasjonen ser helt strålende ut med hensyn til hjemme-tilgjengelighet på dvd/blu-ray (og dvd vil neppe forsvinne i samme grad som vhs, blant annet da teknologi for avspilling av dvd og bluray ligger mye nærmere hverandre enn vhs og dvd).

    Men du var kanskje mest bekymret for mer smal, ikke-engelskspråklig film? Det var litt vanskelig å orientere seg inne på nettstedet til cinephilia-prosjektet. Går ut fra at man nevner noe om det der? Fint om du kunne henvise til noe.

  15. Jeg tror nok de fleste klarer å legge et par titler på bordet som de gjerne skulle sett en bedre utgivelse av etter at nye formater etablert seg.

    Richard Linklaters subUrbia har jeg enda til gode å kunne skifte ut min gamle laserdisc med, f.eks. Etter 17 år finnes det enda ikke en eneste dvd-utgivelse av den engang.

    Lykke til med å få tak i Song of the South på noe annet enn VHS eller laserdisc. Likeså Who Framed Roger Rabbit i usensurert form.

    The Abyss? Kun på ikke-anamorf(!) dvd.

  16. Dag Sødtholt sier:

    Jo da, vi kan sikkert alle komme på en og annen tittel. (Jeg savner sårt en rekke filmer av de kinesiske femtegenerasjonsregissørene 1985-95, for eksempel.)Samtidig er det nok også kommet ting på dvd som ikke fantes på vhs. At situasjonen etter innføringen av dvd samlet sett skulle være beklagelig har jeg imidlertid vondt for å godta.

  17. Sveinung Wålengen sier:

    “- Det virker som det er én ting som gjelder, og det er å produsere mest mulig film, men ikke vise den. Det er helt hull i hodet”.

    Klar tale fra BIFF-sjefen om det massive filmformidlingskuttet.

    Nå må Kulturdepartementet snart gi lyd fra seg – om ikke annet for å vise at de er klar over hva som er i ferd med å skje.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>