«Cinema Paradiso»

Cinematekene mister støtte – hvem skal ta ansvaret for filmformidlingen i Norge?

Hvem bør ha ansvaret for filmformidlingen i Norge? Og trenger vi en ny filmformidlingspolitikk? Disse viktige kulturpolitiske spørsmålene har blitt aktualisert denne høsten, særlig etter at det ble kjent at de digitale cinematekene i Norge mister støtten fra Film & Kino, hvilket også innbefatter det nasjonale samarbeidsprosjektet Torsdagsfilmen. Som en konsekvens av dette vil det bli betydelig vanskeligere for de syv norske cinematekene å overleve – for Stavanger og Lillehammers del betyr frafallet av støtte fullstendig nedleggelse. Resultatet er et langt mindre mangfoldig kinotilbud for filminteresserte nordmenn rundt om i landet. Vi har snakket med involverte parter, for å forsøke å danne et helhetlig bilde av situasjonen.

Første problem er at det per i dag ikke er noen som tar et tydelig grep om utfordringen, for å sikre et solid økonomisk fundament til de norske cinematekene. Kulturdepartementet har foreløpig sagt at de ikke vil ta ansvaret for den norske cinematekordningen, selv om bransjeorganisasjonen Film & Kino nå ikke lenger har mulighet til å finansiere den. Til tross for at Kulturdepartementet i det kommende statsbudsjettet investerer nesten 40 nye millioner til filmfeltet, finnes det ikke der en artikulert satsning på formidling, og de anser det som uaktuelt å omdirigere ansvaret for de norske cinematekene til en statlig budsjettpost (hos NFI).

Kulturminister Hadia Tajiks budsjett for film nedprioriterer altså filmformidling til fordel for filmproduksjon, og dette ble for alvor synlig da Film & Kino i november offentliggjorde at de kutter støtten til cinematekene.

Et cinematek er av natur og funksjon en nasjonal formidler av film som en kunstform – en mer uavhengig og kommersielt fristilt motsats til ordinær kinodrift, som i høy grad retter seg etter kommersielle instanser. Cinematekenes viktigste oppgave er, hentet fra Oslo-avdelingens egen nettside, å «vise filmar av kunstnarisk eller historisk interesse og andre filmar som ikkje kjem i ordinær filmdistribusjon. I praksis har cinemateka også fungert som ein slags filmskule, som har gjort det mogleg for kommande filmskaparar å sjå og gjennom det å lære om film».

Så sent som i 2009 plasserte Kulturdepartementet ansvaret for cinematekene hos Film & Kino, med unntak av Cinemateket i Oslo som er drevet av Norsk filminstitutt og dermed i praksis staten. Tre år senere er problemet at Film & Kino mener cinematekene faglig sett burde knyttes til en annen institusjon, enten Norsk filminstitutt (som initierte Torsdagsfilmen-prosjektet) eller Nasjonalbiblioteket (som har ansvaret for den norske filmarven). Dette argumentet har blitt styrket gjennom de siste årenes nedgang i det nasjonale videofilm-salget, som igjen har ført til lavere inntekter for bransjeorganisasjonen.

– Det er ikke et spørsmål om å ville, men om å kunne. Hoveddelen av inntektene våre kommer fra en avgift på DVD- og Blu-ray-salg, og når dette salget stuper, stuper også Film & Kinos inntekter. For 2013 har vi vært nødt til å kutte støtten til cinematekene, i likhet med mye annet, sier direktør Lene Løken i Film & Kino til Montages.

På tross av nedgang i andre ledd av filmbransjen, har publikumsoppslutningen rundt Torsdagsfilmen økt de siste årene (7608 tilskuere i 2011 mot 3004 året før), og tallene viser at tilbudet har hatt livets rett. Departementet har uansett ikke satt publikumstallene som et argument for cinematekenes være eller ikke være – det er finansieringsansvaret som har skapt hodebry. Fra Torsdagsfilmen-samarbeidets begynnelse og fram til i dag, har de seks cinematekene utenom Oslo fått innvilget årlig støtte til den digitale nettverksvirksomheten i form av 180.000 kroner hver, altså i alt 1,08 millioner kr. I tillegg kommer et bidrag i form av arbeid og tjenester fra Norsk filminstitutt, som har koordinert samarbeidet, anslått til 400.000 kr.

For å sette forholdet mellom subsidier til filmproduksjon og filmformidling i perspektiv: den årlige støtten til cinematekene (ca. 1,48 millioner) er omtrentlig på størrelse med et standard støttebeløp til produksjonen av én norsk novellefilm.

Heldigitalt

Poenget med Torsdagsfilmen har vært å gjøre klassisk årgangsfilm tilgjengelig i digitalt format, også utenfor de store byene. Alle filmene avspilles i 2k eller 4k, som nå er standard bildeoppløsning for all digital visning av film på kino.

At Film & Kino nå ikke lenger har mulighet til å finansiere Torsdagsfilmen, rammer enkelte cinematek hardere enn andre. Et av disse er Sølvberget Cinematek i Stavanger, som var deltaker i Nasjonalt Digitalt Cinematek (senere kalt «Torsdagsfilmen»).

– Slitasje på 35mm-kopier medfører forståelig nok restriksjoner på hvor mange som kan leie kopier fra det nasjonale arkivet, og dette var vår mulighet i Stavanger til å starte cinematekvisninger her i byen. Etter den digitale kinoutrullingen har kinoen her i tillegg blitt heldigital, sier cinematekansvarlig Magnus Cappelen i Stavanger.

Når det digitale nettverkstilbudet nå forsvinner, brenner det under føttene for den generelle cinematekdriften i flere byer – særlig i Stavanger og Lillehammer.

– I og med at Film & Kino nå har vedtatt å kutte all støtte til digital cinematekvirksomhet, faller hele vårt programbudsjett bort. Vi er et heldigitalt cinematek som leier sal i en heldigital kino, for å si det enkelt, forteller Cappelen.

Han mener Stavanger med dette mister et viktig filmtilbud, som har vært med på å utfylle det regulære kinotilbudet fra SF Kino. Eksempler på titler som norske kinodistributører ikke har plukket opp, men som har fått sin plass på kinolerreter gjennom Cinemateket, er Gaspar Noés Enter the Void og Kelly Reichardts Wendy & Lucy.

«Enter the Void»

Filmskolen på Lillehammer mister sitt cinematektilbud

Cappelen mener at nasjonal filmformidling slik cinematekene og filmfestivalene representerer, burde falle inn under Kulturdepartementet som et statlig ansvar.

– Her er jeg helt enig med Film & Kino. At deres støtteordning basert på DVD-salg ville skape problemer for filmformidlingstiltak som cinematekene og filmfestivaler, er jo ingen overraskende utvikling og noe departementet burde forutsett tidligere. Filmfeltet trenger sikrere og mer stabile tildelingsrammer for drift, i motsetning til Film & Kinos tildelingsordning, sier Cappelen.

Også kinosjef Mari Nørstegård Tomren ved Lillehammer Kino, som uttaler seg på vegne av Lillehammers cinematekleder, mener et verdifullt tilbud nå forsvinner.

– Særlig med tanke på den nasjonale filmutdanningen i Lillehammer. Det er viktig at morgendagens filmskapere får anledning til å se nyrestaurert årgangsfilm på kino. Vi har fortsatt en filmklubb her i byen, men det fungerer som et supplement, ikke en erstatning for Cinemateket, sier Nørstegård Tomren.

– Unge filmskapere trenger tilgang til klassiske filmer i settingene de er ment å vises: i en kinosal med et publikum. Det er en helt annen opplevelse enn å se dem privat, selv på et topp hjemmekinoanlegg. Filmskapere lærer mye av oppleve hvordan publikum reagerer på en film. Cinemateket gir elevene på Lillehammer denne tilgangen, og det vil bli dypt savnet, sier Fredrik Graver, studieleder ved Den norske filmskolen på Lillehammer, som uttaler seg på personlig grunnlag, ikke nødvendigvis på vegne av DNF.

Cinematekene i Norge samarbeider i dag tett med andre regionale og lokale kulturinstitusjoner, slik som for eksempel filmfestivalene i de store byene. Men ikke alle klarer å overleve ved hjelp av dette. Nørstegård Tomren fra Lillehammer kino understreker at hun har forståelse for Film & Kinos situasjon og håper den nødvendige støtten nå vil komme fra statsbudsjettet.

«Lawrence of Arabia»

Direktør Lene Løken i Film & Kino mener alle cinematekene både faglig og økonomisk sett hører hjemme under Norsk filminstitutt. I dag administrerer NFI altså bare Cinemateket i Oslo – støttet av Kulturdepartementet.

– Alternativt til NFI kan man legge cinematekordningen under Nasjonalbiblioteket, men Film & Kino bør i alle fall ikke ha dette ansvaret. Vi må kutte i viktige støtteordninger også til festivaler og andre arrangementer fordi vi har mistet inntekter. Til tross for dette, og et klart uttrykk fra norske kinoer om at ansvaret bør ligge annensteds, har ikke Kulturdepartementet vist noen velvilje, sier Løken.

Da Film & Kino fikk ansvaret var det av rent økonomiske årsaker, i forbindelse med filmmeldingen Veiviseren for 2007. Men Film & Kino har ikke de samme inntektene nå som på det tidspunktet; Løken presiserer at organisasjonen fra 2007 til 2012 har mistet rundt 25 millioner kroner – tap som slik det er nå går direkte utover filmformidlingen i Norge.

Ny avgift på klikkefilm ikke avklart

Statssekretær Mina Gerhardsen (Ap) bekrefter at Film & Kino fikk cinematek-ansvaret på grunn av økonomisk oppgang. Nå mener hun løsningen er å finne en ny avgift som kan gi bransjeorganisasjonen større inntekt.

– Det er ikke aktuelt at filminstituttet skal overta ansvaret. Dagens inntekt til Film & Kino er basert på en DVD-avgift. Når folk nå ser film via nett, såkalt klikkefilm, faller inntektene fra denne avgiften. Nå jobber vi med å få plass en avgift på klikkefilm for å øke inntektsgrunnlaget. Men dette er en komplisert sak og vil ta noe tid.

Gerhardsen erkjenner at selv om departementet ønsker at Film & Kino skal ha ansvaret for cinematekene, har staten selv et ansvar for å ivareta filmarv og et digitalt kinotilbud.

– Men man trenger ikke nødvendigvis et cinematek for denne oppgaven. Film er nå tilgjengelig på andre måter, blant annet ved at den norske filmarven er digitalisert. Det er mye som skjer på teknologifronten som øker tilgjengeligheten, mener statssekretæren.

Cinematek-ansvarlig Magnus Cappelen i Stavanger synes dette er et dårlig argument. Han mener den radikale endringen i medievaner og filmenes tilgjengelighet bare bidrar til å forsterke behovet for cinematekene og kinoene.

– Forleden ble jeg spurt om hvorfor man trengte et cinematek nå som filmhistorien er såpass lett tilgjengelig på DVD-markedet, streaming-tjenester som Netflix, og så videre. Folk ser film på bussen på iPad’en samtidig som de chatter på Facebook. Faktum er at det er en langt mer dedikert og fokusert filmopplevelse i en kinosal, hvor det i hvert fall foreløpig er allment akseptert å legge vekk mobilen og andre distraksjoner.

Cappelen mener en slik filmopplevelse ikke bare bør være forbeholdt nyere filmer, men også eldre filmhistorie, som er en del av vår kulturarv. For å få til dette behøves tilbud som festivaler og cinematek.

Pasolinis «Matteusevangeliet» (1964) ble vist på de digitale cinematekene i mars 2012.

Ingen plan for filmformidling

Ut fra aktørene Montages har snakket med i filmbransjen å dømme, ser det ut til å være bred enighet om at fokuset på filmformidling er for dårlig – og det i et land der det satses mer enn noensinne på produksjon av film.

– Det har vært en enorm fokusering på produksjon. Det har vært vellykket, i og med at man de siste årene har produsert mye film og vunnet flere priser utenlands. Men til gjengjeld er det kuttet i det som handler om filmkultur. Filmformidling er ikke prioritert, sier Lene Løken.

Film & Kino-lederen synes filmproduksjonen i Norge nå har nådd et tilstrekkelig volum, noe hun mener både filmbransjen og Kulturdepartementet bør ta innover seg. I fjor hadde 33 norske filmer premiere på kino, mens tallet for 2012 er 26. Men billettsalget for norske filmer har likevel gått ned – for en måneds tid siden meldte Aftenposten at 2012 ligger an til å bli det dårligste kinoåret for norske filmer på seks år.

Cinemateket-leder Svein Inge Sæther i Trondheim mener nedprioriteringen av filmformidling til fordel for produksjon, delvis kan forklares med oppfatningen av filmhistoriens viktighet i Norge.

– Slik det er nå har ikke formidling av filmhistorie noen sterk posisjon her i landet, i motsetning til litteratur, kunst og teater, som har en sterkere historie i Norge. Gjennom Norsk kulturråd kan aktører på scenekunst- og litteraturfeltet sende inn søknader i henhold til ulike kriterier, og søke om drift av kulturinstitusjoner gjennom støtte fra Kulturdepartementet. Filmmiljøet har ikke disse mulighetene.

Sæther slutter seg til oppfatningen av at det bør være et statlig ansvar for formidling av filmhistorie på kino.

– Cinemateket skal være den arenaen, som formidler filmarven fra verden. Det er ikke tilstrekkelig å tilby klassikere til den vanlige kinobransjen, siden dette går utenfor det kommersielle kinotilbudet. Det er ikke nok at norsk filmarv nå er tilgjengelig på DVD – selv om dette selvsagt er bra, mener Sæther.

Han er åpen for at cinematekene stadig kan utvikle seg til det bedre, men understreker at dette blir vanskelig i praksis når situasjonen nå er verre enn antatt, og det ser ut til å bli en utfordring å drive tilbudet i det hele tatt. Sæther mener Norsk filminstitutt er en viktig pådriver for de norske cinematekene, selv om de ikke lenger administrerer midler for andre enn Oslo-cinemateket.

– I praksis er det NFI som driver hele denne formidlingen. Mye hviler på deres kompetanse. Statlige tilskudd bør dermed igjen formidles gjennom Norsk filminstitutt, som en del av statsbudsjettet – slik det kun er tilfelle for Oslo i dag, sier Trondheims cinematek-leder.

Torsdagsfilmen skaper samarbeid

Selv om cinematekene samarbeidet også tidligere, mener Sæther at nivået har blitt vesentlig hevet med Torsdagsfilmen, i tillegg til at cinematekene har blitt bedre markedsført. Han mener utviklingen har hatt betydning både nasjonalt og lokalt, noe som i høy grad skyldes Norsk filminstitutts koordinering av Torsdagsfilmen.

– Vi som driver de sju cinematekene kan se på hvilke filmer og prosjekter som er realistiske å få realisert, gjennom det samarbeidet Torsdagsfilmen har resultert i. NFI har bidratt med erfaring når det kommer til formidlingen. Vi har vært et lite kinonettverk på sju aktører, som har hatt større sjanse for å få tilgang på filmhistorisk viktige filmer og rettigheter til disse. Vi har på en måte vært NFIs «filialer», noe som for oss har vært en effektiv måte å redusere kostnadene på.

Cinemateket i Oslo er en del av publikumsavdelingen i NFI, som også består av filmmuseet på Filmens hus. Cinemateket i hovedstaden inngår dermed i en egen avdeling i NFI.

– Cinemateket er ikke slik Kulturdepartementet gir inntrykk av at det er, nemlig en litt «tilfeldig» underavdeling som står utenfor NFI. Det er drevet av NFI og dermed også egentlig staten – slik bør det også være for resten av de norske cinematekene, mener Sæther.

Erlend Jonassen har vært ansvarlig for Torsdagsfilmen hos NFI. Han er ikke i tvil om at det beste ville være om filminstituttet fortsatt kunne koordinere samarbeidet mellom cinematekene, og administrere formidlingsansvaret med økonomisk støtte fra Kulturdepartementet slik det var før 2009.

– Formidlingsdelen hører med for å skape en filmkultur i hele landet. Det må være både et kunstnerisk og publikumsrettet fokus på film, inkludert klassisk film, også på kino. Norsk filminstitutt bør ha ansvaret for å bidra økonomisk og praktisk til driften av alle de seks regionale cinematekene – det er et statlig apparat som har god tilgang til nyrestaurert, digital film fra hele verden, sier Jonassen.

Og slik står saken – alt tyder på at Torsdagsfilmen nå forsvinner, og at cinematekenes nettverk havner i limbo. Kulturdepartmentet sitter med nøkkelen til løsningen, og tiden vil vise om valgåret 2013 vil kunne bringe en tydeligere og mer langsiktig politikk for norsk filmformidling.

*

Til opplysning: Montages har siden høsten 2011 vært mediepartner for cinematekenes filmhistorisk fokuserte visningsserie Torsdagsfilmen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 13 kommentarer

  1. Hjorthen sier:

    På en måte er det trist at Cinemtekene mister støtte. Men på den annen side, hvor mange Cinematek er det egentlig snakk om? Betyr de egentlig noe som helst i den store sammenhengen? Jeg er VELDIG for at det tas grep for å styrke filmformidlingen i landet, men kan man ikke tenke større enn Cinematekene? Vi har 149 kommunale kinoer her i landet, kan de brukes til noe mer enn å selge popcorn? Kan det tenkes at det ytes statlig støtte til den vanlige lokale kinoen for å styrke filmformidlingen?

  2. Mats Bjørkøy sier:

    Dette er en gigantisk tragedie i min bok. Jeg har mine aller beste kinominner fra Sal 3 på Nova Kino i Trondheim i regi av Cinemateket og Trondheim Filmklubb. Jeg følger spent med hver uke på hva som vises og har en fast rutine jeg gjennomfører før hvert eneste cinemaketbesøk. Tanken på at dette tilbudet eller deler av det kan forsvinne er rett og slett utrolig bittert. Selv om det høres ut som at Trondheim ikke blir rammet hardest av dette har da spesielt Lillehammer og Stavanger min største medlidenhet. Norges kulturtilbud får med dette utvilsomt en knekk slik jeg ser det. Kjempe kudos til montages.no for å dekke dette så omfattende og seriøst.

  3. Hele formidlingsleddet nedprioriteres. Det går hardt ut over Cinematekene, men heller ikke filmfestivalene blir prioritert av kulturdepartementet. Alle filmfestivalene i landet får ca. 13 millioner kroner til sammen – det 1 norsk spillefilm får i støtte.

  4. Geir J. Olsen sier:

    Dette er en trist dag, men vil filmstudentene på Lillehammer rammes? Hvis de fortsatt har den private kinosalen som jeg satt og koste meg i for en ti års tid siden så kan de vil strengt tatt fint kjøre sine egne private “cinematek-visninger” med bluray blåst opp på kinolerret, eller?

  5. Ole P. sier:

    Jøje… Gerhardsen mener altså at filmhistorien ikke trenger å vises på kino?

    “– Men man trenger ikke nødvendigvis et cinematek for denne oppgaven. Film er nå tilgjengelig på andre måter, blant annet ved at den norske filmarven er digitalisert. Det er mye som skjer på teknologifronten som øker tilgjengeligheten.”

    Da skulle vel diskusjonen om et nytt Munch-museum være død. Med dagens teknologi kan maleriene hans scannes i høy oppløsning, for så å gjøres tilgjengelig på nettet. Herre…

  6. Ole_ sier:

    Det er sant det Geir J. Vi kan jo se filmene på kinoen vår. Men – Blu-ray er ikke like bra som 2K, og jeg kommer til å savne å se andre filminteresserte enn de jeg ser i gangene på skolen hver dag.

    Denne høsten har vi studenter på filmskolen også hatt innledninger før filmene, så langt det har vært mulig. Vi har da kunnet spre filmiveren vår til andre som ikke puster og ånder film hele dagen lang – dette er synd at vi ikke kan fortsette med.

    Tilbudet vil bli dypt savnet.

  7. Truls Foss sier:

    Dette er utrolig trist, samt litt problematisk å forstå hvorfor De Digitale Cinematekene og Torsdagsfilmen må forsvinne. Er det virkelig slik at det kun koster 1,5mill å drifte DDC (de digitale cinematekene) og TF (torsdagsfilmen) i året er det både vanskelig og provoserende å se hvorfor det skal være så vrient å overføre noe av budsjettet fra produksjon over til formidling (dropp støtte til 1 – 2 produksjoner og behold DDC og TF). Det finnes sikkert politiske argumenter for at det ikke kan overføres penger fra produksjon til formidling, men de er ikke alltid like lette å godta – om de i det hele tatt burde godtas?

    Gerhardsens argumentet om at formidling av kvalitetsfilm og filmhistorie er viktig, ”Men man trenger ikke nødvendigvis et cinematek for denne oppgaven. Film er nå tilgjengelig på andre måter, blant annet ved at den norske filmarven er digitalisert”, er bare helt latterlig!

    Jeg synes også det er litt rart at ”ingen” vil ha ansvaret for DDC og TF, og da spesielt Filminstituttet. Det ville vært interessant å sett nærmere på hvorfor verken Film & Kino, NB eller NFI ønsker å ha ansvaret for DDC og TF. Dette er absolutt ikke noe jeg har peiling på, men en tanke som festet seg etter å ha lest denne artikkelen.

    Et drømmetanke kunne vært å ha en egen avdeling for formidling av film ved NFI. Der Filmklubbforbundet, Cinematekene, samt flere tiltak for formidling av kvalitetsfilm hold til. Kanskje også en egen liten avdeling hvor man kunne søke om støtte til drifting av filmkultur – slik Svein Inge Sæther påpeker at det er for scenekunst- og litteraturfeltet.

    Jeg opplever tapet av DDC og TF som utrolig trist, men håper det kan katalysere en debatt om formidling av film i Norge.

    (Helt til slutt vil jeg nevne at det ikke bare er Den Norske Filmskolen som blir rammet av dette i Lillehammer, studentene ved Filmvitenskap er også et offer.)

  8. Erik sier:

    Når fikk SYV norske byer cinematek? Trodde bare Oslo, Trondheim og Bergen hadde det. Ja ja. Kan forstå nytenking er nødvendig ihvertfall. Programmet i Oslo har vært lavmål i årevis. Programmererne kan ikke filmhistorie, kjører safe hele tiden og kan finne på å ha serier hvor de utelater de klart beste filmene til en regissør. Se til nabolandene våre, der klarer de lage spennende programmer hvor de setter filmene inn i en ny, interessant kontekst, og de har dessuten kunnskaper om filmhistorie utover Hitchcock og Sykkeltyvene (ikke noe mot dem forsåvidt). I Norge ligger man håpløst bak, det kan ta årevis før man plukker opp en trend. Mitt råd er: Se på nabolandenes programmer, kopier dem så mye som mulig, evt. ring meg for tips. Det er kjedelig når det alltid blir de samme klassikerne og “morsomme” kultfilmene, istedenfor å åpne opp litt og appelere til de som virkelig er interessert i film. Les bøker som Story of Film for å utvide horisonten litt. Hvis ikke dette endrer seg så kan de like godt legge ned cinemateket for min del. Da vil kanskje en eller annen starte en arthousekino med visninger av både nye og gamle filmer. Trolig bedre for alle. Så jeg sier: legg ned cinemateket!

  9. Erlend Jonassen sier:

    Det er ikke vanskelig å være enig med mange av kommentarene, spesielt det at noen tror at det at klassikerene er tilgjengelig gjør det unødvendig å vise dem på kino.
    Det stemmer ikke at Norsk filminstitutt ikke ønsker å ha et nasjonalt ansvar for de digitale cinematekene og Torsdagsfilmen. Ordningen ble skapt i 2008 etter et prosjekt ledet og initiert av NFI, og etter at NFI foreslo for Kulturdepartementet at det skulle settes av midler på instituttets budsjett. Dette ble også – den gang – fulgt opp av Kulturdepartementet, men ikke med penger via NFI, men i form av et pålegg til Film & Kino om å bevilge penger til cinematekene utenfor Oslo. Siden den gang har det vært sånn, men nå har altså Film & Kino fått dårlig råd … Og NFI har ingen andre penger enn dem som Stortinget har bevilget etter forslag fra Kulturdepartementet.

    NFI har fått mye ros i utlandet over at Norge har klart å skape en digital cinematekkjede. Å legge den ned nå etter fire års vellykket drift vil være lite framsynt. For de som ikke vet det – Torsdagsfilmene (når de er i landet) vises også på de filmklubbene og som vil ha dem… Slik sett vil også mange filmklubber over hele landet bli rammet av denne nedleggelsen.

  10. Truls Foss sier:

    Takk for at du satte forholdet mellom NFI, Film & Kino og de digitale cinematekene (torsdagsfilmen) litt mer på plass Erlend!

  11. Har, som leder av Lillehammer Filmklubb, skrevet en kommentar om vårt syn på Torsdagsfilmens bortgang fra filmbyen nummer én her i landet. http://www.lillehammerfilmklubb.com/2012/12/10/filmkulturens-styrkningsprosjekt/

  12. Ellen Engelstad sier:

    Hei! Kjempefin artikkel og viktig sak! Jeg skrev en kommentar i Klassekampen basert på denne saken og har fått lagt den ut på nettet nå. Har også foreslått at Filmkritikerlaget protesterer, så håper virkelig dette kommer opp igjen!Her er kommentaren: http://dennyefilmbloggen.wordpress.com/2013/01/20/satsing-uten-formidling/

  13. Sveinung Wålengen sier:

    Topp at du har fått ut kommentaren! Jeg håper som deg at det ikke er for sent å få dette skikkelig frem i lyset.

    Jeg tror mange kinogjengere ikke er klar over hvor lite tilrettelagt det er for å få satt opp eldre film på kino, og hvor viktig cinematekene (og da særlig Torsdagsfilmen, med sitt samarbeidsfortrinn) er for formidling av dette. Det er som om hele kinobransjen tar det for gitt at film – som du skriver – skal være “rykende ferskvare”, fordi det er dette som er mest innbringende. Det er fryktelig dyrt å sette opp eldre film på kino, mens man nesten er garantert overskudd gjennom ordningene for ny kinofilm.

    Dette skillet er selvfølgelig helt naturlig, men det viser hvor avhengig man er av en cinematekordning (og filmklubber!) for at eldre filmer (og i visse tilfeller nye, men undervurderte filmer) kan bli vist på kino. Uten dette tilbudet står man igjen med en haug distribusjonsselskaper som kanskje har forskjellig ideologi, men som samles om å alltid se framover og aldri tilbake i filmhistorien.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>