Hvordan skal man gjøre kinorommet så attraktivt at publikum vender tilbake til kinosalene, nå som pandemien har lagt seg?
Det sjette konventet for filmformidling fant sted 19. oktober (i forbindelse med BIFF), og kretset rundt det å skape gode møteplasser for publikum i kinosalene, etter flere år med unntakstilstand. Foredragene og panelsamtalene kan ses i sin helhet på festivalens nettsider, så denne rapporten tar sikte på å diskutere og reflektere rundt noen av problemstillingene snarere enn å være et direkte referat av hele konventet.
*
Publikum lar vente på seg
Hvordan skal man gjøre kinorommet såpass attraktivt at publikum vender tilbake til kinosalene etter pandemien? I oppsummeringen av fjorårets konvent konkluderte jeg med at det var påfallende høy grad av optimisme i bransjen: James Bond gjorde det skarpt og Verdens verste menneske solgte flere billetter enn noen hadde forventet. En liten dose omikron satte en effektiv stopper for denne oppturen gjennom vinteren, og selv om pandemien nå (bank i bordet) er å regne som noen lunde avsluttet, er ettervirkningene skadelige.
Kompensasjons- og stimuleringsordningene forsvinner, og bransjen må stå på egne ben. Legg til skyhøye strømpriser, økte renter og generell kraftig prisvekst, som gjør at folk flest må prioritere hardere enn før. Mange unge har nesten ikke noe forhold til kinosalen som kulturarena, og blir stadig mer vant til å utelukkende benytte seg av strømmetjenester. I høst har det dessuten vært spesielt stor konkurranse om oppmerksomheten, med en ketsjup-effekt av arrangementer og aktiviteter, både offentlige og private, etter to år med nedstengning.
Den nye direktøren for Film & Kino, Espen Lundberg Pedersen, kunne gi et estimat på at markedet var omlag 30% dårligere enn årene før pandemien – til tross for at storfilmer som Spider-Man: No Way Home og Top Gun: Maverick har lyktes. Krigsseileren gjør det bra, men med litt over 370.000 solgte billetter i skrivende stund, er det et godt stykke opp til de filmene den burde ha som mål å sammenligne seg med (Max Manus, Den 12. mann, Kongens nei).
Ivar Halstvedt i Kulturmeglerne kunne melde at strømmepremierer parallelt med kinolansering for blockbustere ikke har gitt den samme inntjeningen som eksklusive kinopremierer. De store amerikanske studioene har formelig siklet etter å slippe filmer direkte på sine egne plattformer lenge, og pandemien ga dem en etterlengtet unnskyldning til å prøve det ut, men tallenes tale viser at økningen i antall abonnenter ikke har stått i samsvar med forventningene.
Det er vel og bra å rope at film gjør seg best på kino, med idealisme i stemmen, men å kunne slå i bordet med at det også er mer økonomisk bærekraftig med kinoeksklusivitet er oppløftende. Vel og merke gjelder dette de store produksjonene, så fremtidsutsiktene for «mellomfilmen» er ikke tilsvarende lyse.
Den vanskelige praten om pris
Gitt utviklingen vi nå er inne i, vil en av de viktigste faktorene være billettpriser, og dette ble en elefant i rommet under konventet. Kinoene drives i all hovedsak kommersielt, og prisene skal derfor styres av markedet. Samtidig ønsker man et større og mer mangfoldig publikum, og da kommer man ikke forbi at det faktisk koster mye å dra på kino. Med transport, parkering, og popcorn og brus i tillegg til selve billettene, er dette langt fra noen hverdagsaktivitet for gjennomsnittlige husstander.
Dynamisk prissetting styrt av tidspunkt og sal kan være et tiltak for å holde prisene nede på deler av tilbudet, men effekten kan også bli motsatt. Det høres nok riktig ut at kveldsvisninger av store titler er de som skal koste mest, mens matinévisninger med smalere filmer skal være billigere, men faren er at det gjør kinoen mindre tilgjengelig for et yngre publikum, mens eldre kinogjengere med større betalingsevne får et rimeligere tilbud. Dette poenget ble understreket av Hanne Jacobsen fra Bømlo kino, som fortalte om deres suksess med dagvisninger, som i all hovedsak retter seg mot seniorer. Etter å ha satt ned prisene fikk de tilbakemeldinger fra publikum om at det slett ikke var nødvendig.
Kinoer som har oppgradert med «utstyr i verdensklasse» eller en eller annen gimmick-aktig sal (store ekstraskjermer på sidene og i taket eller 4DX) kommer til å slite ekstra fordi staffasjen medfører store ekstrakostnader. Selv mindre prangende oppgraderinger à la mer innbydende foajeer og bedre setekomfort (som mange kinoer utnyttet pandemien til å få orden på) kan sende prisene i været (eks. kostet en enkeltbillett til en kveldsvisning av Krigsseileren i den største komfortsalen på Bergen kino 180 kroner kvelden før konventet). Dersom helt nødvendige oppgraderinger blir en unnskyldning for å skru opp prisene, vil det bidra til å redusere kinoens status som et kulturtilbud «for alle».
Det finnes de som jobber mot de økte prisene. Truls Foss fra Vega Scene kunne fortelle om suksessen til «hundrings på en mandag», og Marit Sætre Færevåg på Edda kino i Haugesund fortalte om hvordan de når ut til nye publikummere via gratisvisninger gjennom hele sommeren. Dette er gode tiltak som er med på å trene opp nye publikummere og gjøre dem kjent med og glad i kinorommet. Mange kinoer er designet som sentere man skal sluses inn i og raskt ut av, og flere deltagere argumenterte for verdien av å gjøre selve bygningen til et attraktivt sted å oppholde seg – ikke minst for å nå yngre publikummere. Her kan Vega Scene stå som modell.
Unison hyllest av festivalene som aktør – på godt og vondt?
Alle som snakket på konventet var nesten i overkant enige om festivalenes positive samfunnsrolle. Og selv om jeg som festivalarbeider naturligvis er enig, skulle jeg ønske at flere benyttet anledningen til å utfordre seg selv – for jeg vet at flere i bransjen mener festivalene er tveeggede sverd. De tar opp plass i kinoprogrammet som kunne gått til mer innbringende filmer, er ressurskrevende for kinoene, og kan være et forstyrrende element for den daglige driften. Distributørene kan sitte igjen med blandede opplevelser knyttet til forhandlinger om filmleie og honorarer til gjester.
Utfordringene er viktige å løfte frem og diskutere ærlig, nettopp for å skape løsninger som på sikt vil gjøre festivalene enda mer robuste; de tåler å bli utfordret på sin egen rolle i den større næringskjeden, om ikke annet for å gjøre oss mer bevisste på hvor viktige de faktisk er. I stedet fikk vi en panelsamtale som i litt for stor grad ble en skryterunde fra de store festivalorganisasjonene (TIFF, BIFF, Kosmorama og Festivalkontoret). En forspilt mulighet.
I alle tilfeller står viktigheten av å tilby noe utover visningene igjen som et overordnet poeng. Det ble sagt at formidling handler om å gi noe mer enn bare tilgangen på film, og på dette området besitter festivalene unik kompetanse. Og publikum vil ha det: Tomas Eskilsson fra Film i Väst tegnet opp et framtidsscenario for hvordan markedet vil se ut, men det mest interessante poenget hans var en observasjon fra Draken film og Göteborg-festivalen, der det er de yngre (dvs. de under 50 år) som i størst grad er interessert i å returnere til gode arrangementer etter å ha blitt lei av å være hjemme under pandemien. Eldre kinogjengerne har imidlertid oppdaget strømmetjenestene under pandemien og er nå vanskelig å omvende. Om dette bare et midlertidig fenomen i Sverige eller noe vi også kommer til å se i Norge vil vise seg.
Sterkere sammen
Å bygge styrke gjennom samarbeid og erfaringsutvekslinger vil bli enda viktigere fremover. Norske formidlere er sjelden konkurrenter (muligens bare distributørene og kinoer i samme by), og det gagner alle at de spiller på hverandres styrker for å skape gode møteplasser for kinokultur.
De fire stortingspolitikerne fra Familie- og kulturkommiteen som debatterte, mente at formidlerne må mase mer på politikerne med lobbyvirksomhet, og lot til å være forvirret over begrepet «filmformidling»; de ville heller snakke om incentivordninger og produksjon. En bransjeorganisasjon for festivalene synes å være maktpåliggende.
Med én dag til rådighet og mange forskjellige innfallsvinkler, kan ikke konventet romme alt en ønsker. Denne årgangen bar preg av å bare så vidt pirke borti noen av de mest kompliserte problemstillingene. Til gjengjeld var samtalene bundet sammen av en tydelig rød tråd, og ønsket om å arbeide målrettet sammen for å styrke kinokulturen etterlot publikum med en følelse av at motgang også kan vekke og inspirere.
