«Reisen til Julestjernen»

Analysen

Reisen til Julestjernen (2012)

Lørdag på Symra kino i Oslo, salen er full av barn. Nils Gaups Reisen til Julestjernen skal straks til å begynne. Stemningen i rommet minner oss om hvem denne filmen er til for. Den primære målgruppen ser ut til å være 4-8 åringer – foreldre og større søsken til stede får heller være litt overbærende. Filmen er virkelig helt enkel, handlingen er nokså skisseaktig, de ulike situasjonene utbroderes ikke, og miljøtegningene ser unektelig iscenesatt ut.

Åpningen kan illustrere: En fortellestemme tar oss med til et land langt borte der det bor en konge og en dronning og deres lille prinsesse Gulltopp. Kongens bror, greven, lurer prinsessen ut i skogen, for å lete etter julestjernen, og der venter den onde heksa på henne. Hun får prinsessen til å forsvinne. Kongen leter høyt og lavt og vidt og bredt etter henne, men uten hell. Dronningen dør av sorg, og kongen forbanner julestjernen slik at den slukker. Men legenden sier at hvis kongen kan finne igjen julestjernen før ti år har gått, så skal hans datter komme tilbake. Dette får vi fortalt mens enkle tegninger illustrerer handlingen, som om vi bladde i en bok. Vel og bra, så langt.

Nå er det ti år senere, og Sonja (Vilde Zeiner) slaver for røverne, der hun har vært fanget så lenge at hun ikke husker hvor hun kommer fra. Lyset skinner varmt på Sonja der hun skrubber gulvet i røverhuset. Røverungene kommer hjem fra tokt, og lar døra stå på gløtt. Sonja ser sitt snitt til å rømme. Så lett var det altså. Man lurer på hvorfor hun ikke har klart det før. Med røverungene etter seg løper Sonja til landsbyen, og med litt kløkt kommer hun seg etter hvert inn på slottet for å komme i skjul. Her har kongen, med hjelp av den troløse greven (Stig Werner Moe), kalt inn en stjernetyder til å hjelpe med å finne julestjernen; ti år er snart omme, tiden er i ferd med å renne ut. Kongen (Anders Baasmo Christiansen) er snill og godslig, og han ser omtrent like fortvilet ut som om noen hadde tyvlånt hesten hans. Heldigvis overhører Sonja hele seansen, hvorpå hun lover å finne denne umistelige stjernen for ham – en gang for alle.

Reisen til Julestjernen presenterer en verden der alt er enkelt. Snille barn er også kløktige og modige, snille voksne er også litt hjelpeløse, mens slemme voksne heldigvis er nokså dumme. Skuespillet er preget av overtydelige fakter, og bringer tankene hen på Blåfjell; det er ikke urimelig å tenke at dette mest av alt minner om en påkostet produksjon for barne-tv. Det hadde vært lett å fylle på med eksempler på enkeltscener med langt større potensiale, som kunne hatt mye mer liv og nerve i seg. Her er det en serie med missed opportunities.

Men vent litt, dette er kanskje å gripe det hele litt feil an. For det første er det en kvalitet ved norske barnefilmer at de ikke er så heseblesende dramatiske som mange av sine amerikanske storesøsken. Kinoopplevelsen byr på hygge og varme, uten at håpløsheten virker uoverkommelig eller at barna skremmes bare for effektens skyld. Vel syns far at bjørnen kunne brølt litt mer, men seksåringen, som på dette øyeblikket befant seg på fanget, var ganske fornøyd med at bjørnen straks viste seg å være venneligsinnet. Det filmen mangler av tilløp til realisme i uttrykket, tar den igjen ved by på effektiv formidling. Barna var aldri i tvil om historiens hvem, hva eller hvor, uten at det så ut til å kjede dem. Tvert om – innlevelsen var det lite å si på. De frydet seg når greven dummet seg ut på det flyvende kosteskaftet, og ble akkurat passe skremt av den onde heksa (Agnes Kittelsen).

For det andre, har Reisen til julestjernen det klassiske folkeeventyrets kjennetegn, og som fortelling ligger den tett opp mot en muntlig fortellertradisjon. Alle som leser Asbjørnsen og Moe vil oppdage at de enkelte episodene sjeldent er spesielt utbroderte; vi får fortalt akkurat de detaljene som er helt nødvendige. I Reisen til Julestjernen har hver enkelt scene en bestemt funksjon som skal bringe helten et skritt nærmere målet. Hvorvidt en så direkte overføring av fortelleform til film er vellykket eller ikke, er et annet spørsmål, men i dette tilfellet fremstår det i alle fall som et bevisst valg. Filmen er altså et billedlagt eventyr – og den ser bra ut. Kostymene er praktfulle (selv om Sonja godt kunne vært mer fillete), scenografien er flott, og spesialeffektene overbevisende, budsjettet tatt i betraktning. Denne eventyrverden er et eventyr verdig.

Nils Gaup kan neppe sies å være spesielt subtil i sin regigjerning, men det er interessant å merke seg hvordan han kretser rundt noen gjentakende trekk og temaer, som går igjen fra Oscar-nominerte Veiviseren til Reisen til julestjernen. For det første viser Gaup en særlig interesse for legender og sagn. Dette er tidløse fortellinger om å rette opp urett og få en ny start på tilværelsen. Der Aigin i Veiviseren og Ellen i Kautokeino-opprøret evner å dra nytte av den barske naturen til sin fordel i kampen mot en mektig motstander, er også Sonja på parti med naturen. Om hun ikke direkte har sjamanske evner, er hun i alle fall fortrolig med naturens krefter. Der det dundrer i bakken når greven rir gjennom skogen, lytter Sonja til skogstrollet Mose, hun overvinner bjørnen med vennlighet, og modig kaster hun seg på ryggen til nordavinden fra fjellets tinde.

I Gaups filmverden, i likhet med sagnene og legendene, går det et klart skille mellom godt og ondt. De onde er kledd i mørkt, de er slu, hensynsløse og drevet av grådighet og maktbegjær. Det er ingen tvilere blant dem, de nøler aldri med å iverksette sine handlinger, og de viser ingen nåde. De er fullt ut stereotypiske rollefigurer, og i en barnefilm som Reisen til julestjernen går dette over i ren karikatur. Likeledes er de gode barnlige eller kvinner, eller som her, en ung jente. Dette er karakterer som har beholdt sin uskyld, selv etter et liv blant røvere. De er rene om hjertet, og det er dette som gir dem sin styrke. Ulikt sjangerfilmer som western og kriminal, er det de renskårne kreftene som står mot hverandre. For å vinne over det som er veldig ondt, må man selv være veldig god.

I likhet med Aigin og Ellen er Sonja en outsiderskikkelse i kampen mot en overveldende motstander. Denne kampen kan ses som en slags overgangsrituale. Gjennom ulike prøvelser der man må vise kløkt, mot, og en usvikelig tro på at man kan nå målet, vinner man en ny status i samfunnet, og man gis en sentral plass i en ny orden. I Reisen til julestjernen skjer dette helt bokstavelig, ved at Sonja (ingen later til å være overrasket over at hun er kongens tapte prinsesse) gis kronen hennes mor en gang bar. Hun har vist seg å være verdig prinsessetittelen. (Slutten kan for øvrig leses inn i en klassisk komedietradisjon, der kroningen av Sonja varsler en ny og bedre æra for kongedømmet, ettersom hun har vist seg langt mer handlekraftig enn den tafatte kongen. Men dette er kanskje å legge mer i filmen enn den strengt tatt inviterer til.)

Det må være lov å spørre hva man egentlig skal med en film som Reisen til julestjernen. Hvorfor kommer en slik film i 2012? For hva handler den egentlig om? Det kunne ikke seksåringen svare på, heller ikke hun på 14. Men kanskje blir også dette å møte filmen på feil premisser, be om at den skal kunne leses på et abstrakt nivå når den med all mulig tydelighet presenterer seg som enkel. Kanskje er det ikke verre enn at filmen forteller oss at julen skal være fylt med hjertevarme og håp, ikke grådighet, og at tilhørighet med familien er det tryggeste og beste et menneske kan oppleve.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>