analysen-blafjell-2-jakten-pa-det-magiske-horn-2011

Analysen

Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn (2011)

Det startet å snø tidlig om morgenen, så rammen om søndagens tidlige forestilling med Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn var perfekt. På Prinsen kinosenter i Trondheim var antallet barn med blånisseluer høyt denne formiddagen, og stemningen opprømt og entusiastisk. Forventningene til filmen var høye og godteposene knitret lystig. Et juletre sto plassert sentralt i foajeen, og lukten av våt ull skapte ekstra julestemning.

At kinoopplevelsen starter lenge før ankomsten til kinoen vet alle. Denne søndagen kom en ung mor og hennes lille sønn på bussen på holdeplassen etter meg, og de satte seg på setene rett bak meg. I de drøyt femten minuttene bussturen tok inn til sentrum og kinoen, snakket den lille gutten med blånisselue om to ting. Først og fremst om den filmen han skulle se, som var den nye blåfjellfilmen, men også om godterier. Det skulle bli både sjokolade, lakris og surbiler denne dagen.

Godmodig økoeventyr

I kinosalen, som var nesten stappfull, var det popcorn og våt ull det luktet. I hovedsak var det mødre med barn i salen på denne forestillingen. Flere bestemødre enn fedre, og ettersom det var 3D-versjonen vi alle skulle se, var alle opptatt med å sjonglere briller og popcornbegre eller godteposer og tablettesker i fanget før det startet. Underveis i filmen var stemningen høy, med fnis og latter og enkelte sus da alle pustet ut samtidig. Et og annet barneskrik vitnet om at noen foreldre tolket aldersgrensen ”Tillatt for alle” rent bokstavelig, og en og annen mor virret omkring i trappen en stund midtveis i filmen, før veien til toalettet ble lokalisert. Men utenom dette var all oppmerksomhet i salen intenst rettet mot handlingen på lerretet.

Aller mest entusiasme vakte øyeblikket da Mosetussen, i Toralv Maurstads mosegrodde skikkelse, sparket den onde kullbaronen i rompa, og enda bedre ble det da et utstoppet elghode datt ned på Mosetussen, som svaiet med elghodet over sitt hode, og skremte vettet av de overtroiske kapitalistene. Det var godmodig humor som varmet.

Siden første TV-sending av julekalenderserien i 1999, har Blåfjell-konseptet vært en stor suksess. De stolte blå nisseluene er blitt et årvisst fenomen her i landet, spillefilmen Julenatt i Blåfjell ble i 2009 et vellykket tilskudd til serien av produkter, og i år lanseres også et plattformspill på Nintendo DS. Oppfølgerspillefilmen er bare én del av en bred satsning på et konsept som skal melkes maksimalt denne julen, og man kan nyte av blånissene i reprise på fjernsynet, på kino eller med spill. Litt paradoksalt og ironisk da at filmen først og fremst handler om de farlige konsekvensene av overdrevet pengebegjær.

Dronning Fjellrose i Ane Viola Sembs skikkelse.

Jakten på det magiske hornet

Filmen åpner med at blånissene har forsovet seg. Det er unge Dronning Fjellrose (Ane Viola Semb) som våkner først, og hun forstår at det er på tide å begynne arbeidet med å lage blåtimene. Blåtiden er de magiske timene som verken er dag eller natt, og som nissene i blåfjellet skaper på magisk vis. Da kan også blånissene bevege seg utenfor fjellet de bor i, men som nisser flest må de ikke bli sett av husfolk. Da vil de forsvinne som dugg for solen.

Det er imidlertid noe som ikke stemmer dette året. De våkner sent, og alt er ikke som det skal. Det er mye kaldere enn vanlig. Da Dronning Fjellrose møter rødnissenes unge konge Dreng (Johan Tinus Lindgren) utenfor fjellet, kan han fortelle at hans husfolk har reist fra gården, fordi et gigantisk berg av is har dannet seg over gården, og truer med å knuse hus og folk. Dette truer også rødnissene, som ikke kan ”nisse” mat på vanlig vis, og må nøye seg med noen frosne poteter og et julenek. Det er ikke bare mennesker og nisser som er truet, men selveste julekosen!

Noe må gjøres. Heldigvis vet Fjellrose løsningen. Hun hadde tidligere overhørt en kommentar fra en av de eldre nissene, om det magiske Blåhornet, og klarer å få historien ut av den bekymrede nissen Rimspå (Per Christian Ellefsen). Sammen med rødnissenes unge konge reiser Fjellrose til Gråfjellet, der hornet skal finnes. På veien møter de Mosetussen, tilsynelatende den siste av sitt folk, som en gang bodde i Gråfjellet, og med denne hjelperen tar de to nissene seg inn i fjellet.

Gråfjell har blitt okkupert av den pengegriske kullbaronen. Han har bygget en stor fabrikklignende bygning utenfor, og driver gruvevirksomhet. Han har funnet det magiske Blåhornet, og funnet ut at ved å blåse på det kan han skape kalde vinder. Desto mer han blåser, desto bedre går salget av kull, og han blir rikere og rikere. Det lykkes Fjellrose og Dreng å få tak i Blåhornet, men Dreng blåser for mye varm vind, og plutselig blir det vår. Så dukker kullbaronen opp, rødnissekongen mister hornet igjen, og pånytt må Fjellrose og Dreng ta seg til Gråfjell og hente hornet. Etter en dramatisk jakt, og med god hjelp av Mosetussen, lykkes de nok en gang å få tak i Blåhornet. Tilslutt viser det seg at Mosetussen ikke er siste i sin slekt, hans slektninger dukker opp av snøen, og Fjellrose ødelegger Blåhornet, slik at man ikke lenger kan påvirke vær og klima.

God stemning blant blånissene.

Fantasi og didaktikk

Blåfjell 2 er på mange måter en typisk norsk barnefilm. Helt siden den aller første virkelig kontinuerlige produksjonen av barnefilm her i landet, på begynnelsen av 1950-tallet, har barnefilmen hatt en sterk pedagogisk karakter og form. Gode og engasjerende fortellinger har blitt laget, men de har alltid vært et redskap for å fremme ulike didaktiske gode hensikter og poenger. Enten helt direkte, som i Marianne på sykehus (Titus Vibe-Müller, 1950) og Toya (Eric Heed, 1956), som enten forklarte hvordan det var på et sykehus eller hvordan det var å være barneflyktning, eller mer indirekte som i Petter fra Ruskøy (Nils R. Müller, 1960), som handlet om vennskap og respekt mellom barn. I senere år har fortellerelementene og fantasien blitt betonet stadig kraftigere, spesielt fra 1980-tallet av, men de didaktiske elementene er alltid med.

Filmer for barn her i landet er ikke blott til lyst, men filmer som skal lære barn noe viktig. I senere år er det rent samfunnsmessige tonet ned, etter at det var helt avgjørende på 1970- og 1980-tallet, og det didaktiske har først og fremst handlet om vennskap og relasjoner mellom barn. Likevel er det flere filmer der det didaktiske også rettes utover, videre ut over relasjoner mellom mennesker, og handler om vårt samfunn og dets grunnverdier. Barnefilmen er fremdeles langt på vei en instrumentell filmgenre.

I Blåfjell 2 er det økologi som er temaet. Gjennom den spennende og engasjerende filmfortellingen skal de minste lære om klima og karbondioksid, og forstå at man ikke skal tukle med naturen. Da vil det slå tilbake på menneskene. Desto mer kull den onde pengegriske kullbaronen selger, desto større blir skavlen av is over menneskene, som truer med å knuse dem. Slik visualiseres vår moderne frykt for klimakriser på en enkel og effektiv måte, for å endre vår forståelse av natur og klima, og for å endre våre forbruksmønstre. Det er intet galt i dette. Blåfjell 2 er en varm og god film, som det er umulig ikke å like. Vår fremste barnefilmregissør fra senere år, Arne Lindtner Næss, gjør en god jobb med å blande det didaktiske med større fantasi. Som vanlig har han et godt lag med de unge skuespillerne.

Blåfjell 2 er et moderne økoeventyr, som har mange av eventyrets tradisjonelle trekk. Ikke minst at vår helt får en hjelper i Mosetussen, som tilsynelatende bare er en rar tusseladd, men som viser seg å være avgjørende for at klima og gode tider skal kunne gjenopprettes. Slik blandes det didaktiske med befriende humor og fantastikk, som skaper en underholdende ramme om det viktige og alvorlige budskapet. Produksjonen har også andre overskridende elementer, som myker opp det didaktiske preget, blant annet noen musikalinnslag.

Filmen er ikke bare typisk norsk gjennom å være instrumentell. Den er også typisk norsk gjennom sin framstilling av jenter og gutter. Fjellrose er den aktive jenta som kan og vil alt godt, og alltid tar initiativ og utviser lederskap, mens Dreng er den litt tafatte gutten som mest av alt skaper problemer for vår jentehelt. Hun når målet, redder bokstavelig talt verden, og Dreng hjelper også til, men han skaper like mange problemer som han løser. Dermed videreføres også noen av temaene fra den første Blåfjell-filmen, der blånisser sto mot rødnisser, men det hele ender også godt på det menneskelige planet, med koselige nesegnidninger mellom Fjellrose og Dreng i avslutningen.

Det er interessant at barnefilmen kanskje er den mest konvensjonelle filmtypen i Norge i dag, der filmenes grunnskjelett av idéer og mønstre ligner hverandre til forveksling, til tross for at filmene ofte er svært forskjellige. I Blåfjell 2 er fantasi og spenningselementer sterkere enn vanlig i norsk barnefilm, spesielt i filmens andre halvdel, og filmens univers er fint utpenslet med mange gode detaljer, noe som sikkert også bidrar til at det pedagogiske avstemmes mot det fortellermessige på en vellykket måte.

Fjellrose og Dreng i rådslag med Mosetussen.

Tredimensjonal lek

Blåfjell 2 er første norske spillefilm også innspilt i 3D, og sikkert også det første virkelige 3D-filmforsøket siden 1950-årene her i landet. Denne versjonen av filmen er effektivt laget, og relativt vellykket som 3D-film. Men filmen bekrefter også det faktum at 3D ikke skaper særlig realistiske effekter. Det er først og fremst bevegelser som skaper utfordringer for 3D-teknologien, og i Blåfjell 2 var både klipp på bevegelse og bevegelser i seg selv opphav til diffuse partier i bildene. Også mindre bevegelser, spesielt i dybden, men også bevegelser i seg selv skapte et stilisert og urealistisk inntrykk. Levende lys og fakler så for eksempel svært unaturlige ut.

I noen scener, først og fremst studioscenene inne i fjellet, var alle plan i bildet krystallklare, og skapte et svimlende stilisert dyp i rommene. Andre ganger så det imidlertid ut som om bildene var komponert av to ulike separate lag eller plan, som om skuespillerne spilte mot dårlige bakprojeksjoner. Mest usikkerhet skapte nok utendørsscenene, der selv den praktfulle norske vinternaturen så kunstig og stilisert ut.

I mer realistiske filmer hadde 3D vært et katastrofalt valg. I denne filmen er det ikke så farlig, ettersom det er et eventyr, som skal være stilisert og ligger langt fra den virkeligheten vi kjenner, men 3D-teknologien var likevel ikke et stort pluss for filmen. Ettersom jeg ikke har sett den vanlige 2D-versjonen kan jeg ikke sammenligne, men først og fremst forble 3D også i denne filmen en effekt og en gimmick.

Filmens opphavsmenn viste riktignok måtehold i bruken av ekstreme dybdeeffekter, og spesielt effekter som retter seg mot rommet mellom tilskuerne og lerretet, men også dette var lekent utnyttet. Mange av barna så ut til å glede seg over disse lekne optiske effektene, og 3D-innpakningen bidro til å skape et magisk skjær omkring filmen og dens fortelling. Sånn sett var det et interessant valg.

Profileringen av 3D-formatet på filmplakaten.

Berg- og dalbane

Blåfjell 2 er en effektiv fortellermaskin, organisert av en rekke små konflikter, som Dronning Fjellrose og Rødnissekongen Dreng må løse. Hver gang de ser ut til å være nære sitt mål, blir de hindret, og de mange små hindrene utløser nye konflikter som skaper spenning. Det er effektiv og enkel klassisk filmdramaturgi, og det fungerte utmerket for sitt kjernepublikum. På den forestillingen jeg fulgte var så å si alle tilskuernes oppmerksomhet intenst rettet mot handlingen.

Handlingen hadde som alle virkelige handlingsfilmer nesten karakter av å være en dramaturgisk og følelsesmessig berg- og dalbane. Hver gang vi pustet ut, når et delmål var nådd i historien, og vi alle var høyt oppe, kom en ny komplikasjon, vi sank på nytt dypt ned, og arbeidet oss så oppover igjen. At filmen også hadde en egen dramatisk scene med en faktisk berg- og dalbane var dermed kanskje ikke uventet.

Mot slutten av filmen befinner Fjellrose og Dreng seg for andre gang inne i Gråfjellet på jakt etter Blåhornet, som denne gangen flyr gjennom luften og lander på en kullvogn som setter seg i bevegelse. De to kaster seg i en annen kullvogn, tar opp jakten på kullvognen med hornet, og farer av gårde gjennom fjellets indre på skinnene. Et øyeblikk leker filmskaperne med den voksne delen av publikum, og legger inn noen trompettoner som lekent sier at denne sekvensen er lånt fra Indiana Jones, mens kamera følger kullvognene i en susende fart som gir adskillig sug i magen. Barna i salen satt enten åndeløse i spenning, eller fniste lystig av den fysiske fornemmelsen av selv å være med på berg- og dalbanen gjennom Gråfjellet.

På bussen hjem etter filmen satt jeg også denne gang foran moren med den lille gutten. De hadde vært på samme forestilling som meg. Entusiasmen var stor, og påminnet meg ytterligere en gang om at middelaldrende filmprofessorer ikke er kjernepublikummet til en slik film, og at man skal være litt ekstra forsiktig i filmanalysen og evalueringen av filmen. Derfor spisset jeg ørene ekstra da jeg overhørte moren spørre sin sønn om hva han syntes var mest artig med filmen. Gutten nølte ikke et øyeblikk, men svarte umiddelbart: ”Berg- og dalbanen!”

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Tonje Skar Reiersen sier:

    Jeg har ikke sett Blåfjell 2 ennå, men tviler ikke på at den funker finfint på kjernepublikummet (datteren min var i hvert fall ellevill etter å ha sett den). Men jeg er bare så utrolig lei av at alle norske barnefilmer og barnetv-programmer skal være så himla oppbyggelige. Annenhver handler om miljøvern og økologi, de resterende om at man skal være en god venn, ikke stjele, lytte til de eldre osv. Barnas viktiste moralske oppdragelse skal ikke komme fra skjermen, så hvorfor ikke la dem få nyte noe litt mindre oppbyggelig. Jeg savner skikkelig rakkerfanteri!

  2. Synes denne teksten eksemplifiserer krisen i internasjonal filmkritikk på en fremragende måte. Man er redd for å mene noe om “det som ikke er ment for oss”, en kritisk fallitterklæring av dimensjoner, blander fagterminologi inn i denne forståelsen for å virkelig understreke hvor hjelpeløst akademia har blitt tilsidesatt. Jeg har ikke helt forstått hva Montages ønsker å oppnå med disse analysene. Er de skrevet for medievitenskapstudenter, for den interesserte filmseer eller som egomasturbasjon, for de tjener jo ikke til mer enn å understreke ting som er så åpenbare at selv jeg kunne fått dem med meg uten et eneste studiepoeng i mediefagene. På den ene siden pøser man på med teori, på den andre siden tør man ikke mene noe som helst kvalitativt. Når man behandler kanon på denne måten kan man tross alt lene seg på en slags konsensus over klassikerstatusen, men her skriver man om en film som åpenbart setter selv norsk film i dårlig lys som om den er en teknisk bragd. Selvfølgelig er det ingenting galt med å respektere godt håndtverk, men jeg ser ikke hva dette har med diskursen rundt Blåfjell å gjøre. Og hvis det ikke finnes en mening kan man tross alt fabrikere en gjennom å se på filmens formspråk som en del av et meningsbærende medium, ikke noe som “bare” er underholdning (og ikke nok med det: underholdning for små barn som ikke vet bedre).

    Fin kommentar, Tonje. Personlig ser jeg ingen grunn til at barn systematisk skal undervurderes som en forlengelse av det samme kapitalistiske systemet som systematisk undergraver voksne som tenkende individer. Barnefortellingen kan gjøres sjeldent kompleks, som man ser konturene til i Tree of Life og hvordan Mallick der aktivt frammaner River Phoenix’ prestasjon i Stand by Me, selv når den er rettet mot barn (Astrid Lindgren). Det trenger ikke nødvendigvis være rakkerfanteri, men iallfall noe som får oss til å tenke og føle, ikke som forteller oss hva vi skal tenke og føle.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>