Cannes 2012: Matteo Garrone har tidligere deltatt i hovedkonkurransen med Gomorrah i 2008, som vant juryens Grand Prix. Derfor er han en selvskrevet gjest med årets Reality, som handler om en mann i førtiårene som slipper alt han har i hendene for å delta i realityshowet Big Brother.

Det begynner mesterlig. Kameraet svever i luften før det fester blikket til en staselig hest og kjerre der nede på bakken. I en lang, uavbrutt tagning blir vi med følget inn i forgården til et slott. Et brudepar skrider ut av vognen og vi skjønner at de fortryllende omgivelsene er innleid for anledningen. Hele familien poserer for fotografen, unge som eldgamle, tykke og tynne – de ser ut som rollebesetningen i en hvilken som helst Fellini-film. Og den drømmeaktige atmosfæren i maestroens filmer preger hele bryllypsfest-seansen, som utmerket setter tonen for det man tror skal bli en bitende satire, spissartikulert av det kontrollerte, men samtidig uttrykksfulle bildespråket som løftet den tematisk betente Gomorra til å bli betydningsfull filmkunst.

For å glede brudeparet, har festarrangørene invitert Italias forrige Big Brother-vinner til å underholde forsamlingen. Mannen roper ut noen slappe vitser til gjestenes måpende begeistring – han dyrkes som en superstjerne, selv om han har gjort lite for å fortjene denne absurde beundringen. Luciano (Aniello Arena) blir slått av hvor kort veien fra fiskehandler til berømmelse kan være i dagens mediavirkelighet, og bestemmer seg for dra på audition til neste utgave av showet.

Når Reality klasker i bakken som nedfallsfrukt i løpet av en snau halvtime, er det fordi jeg innser at Reality aldri kommer til å bevege seg utover det i og for seg lovende premisset. Det som kunne ha vært et springbrett for en skarp kritikk av et samfunn som definerer oppmerksomhet og berømmelse som lykke, utvikles aldri i spennende retninger. Resten av spilletiden må vi tilbringe med Luciano og familien som venter på en telefon fra fjernsynsselskapet, hvorpå kona Loredana med stadig større skepsis opplever at ektemannen fullstendig mister fotfestet. Når denne utviklingen blir så uengasjerende, er det fordi vi aldri kommer inn under huden på rollefigurene, rent bortsett fra Luciano – de forblir flate karikaturer. Arenas klovneaktige oppsyn er besnærende nok til å holde på oppmerksomheten innledningsvis, men karakteren blir dessverre altfor endimensjonal.

Til dere som kjenner at interessen for Reality vedvarer trass min sure og forhastede festivalkritikk, kommer jeg herved med to konkrete forslag:

1) Ønsker du en fortelling om en familiefar som går fra forstanden i sin evige skattejakt på et liv som rik og berømt? Der kona føler seg forsmådd og verner om den lille hverdagsverdenen, advarer ektemannen om faren ved å bli irrasjonell i på veien mot en forestilt ny tilværelse, som ikke nødvendigvis gir ønsket avkastning («husk at det kan komme dårligere tider»). Der barna først imøtekommer ideene om et nytt liv med oppskutte øyne, men som i løpet av fortellingen oppnår en mer reflektert forståelse for situasjonen enn deres enfoldige far. Da kan jeg anbefale opptil flere episoder av fjernsynsserien The Simpsons, hvor dette ofte utgjør grunnpremisset.

2) Vil du ha innsikt i hvilken grad den italienske befolkningen planter sine drømmer inn i fjernsynet, se da heller Erik Gandinis Berlusconi-kritiske og suggererende dokumentar Videocrazy, som er tilgjengelig på NRK Nett-TV.

Marco Onoratos kameraarbeide fortjener oppmerksomhet, men på så godt som alle andre områder er Reality et stygt fall fra Gomorra, og et bidrag som aldri burde funnet veien til Cannes’ presisjefylte hovedkonkurranse. Det blir nok ingen Criterion-utgivelse denne gangen, for å si det sånn. Men jeg mistenker at enkelte kan se verdien i å gi den norsk kinodistribusjon. At hovedrolleinnehaver Arena etter sigende sitter i fengsel for mord og fikk permisjon for å delta som skuespiller i Reality kan nok være velegnet Skavlan-stoff.