Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer.

*

TIFF 2012: Som vi skrev i gårsdagens artikkel om årets visningsprogram på filmfestivalen i Tromsø, har festivalen i år et fokus på arabisk film med sideprogrammet I spenn: Den arabiske verden. Vi ser idag nærmere på innholdet i denne seksjonen, og vurderer tankene bak programmeringen.

Her på Montages hadde vi i 2011 gleden av å få ombord i staben en norsk ekspert på arabisk film, Kristian Takvam Kindt, som ønsket å skrive dette emnet inn i folks bevissthet, ettersom arabisk film strengt tatt er en av filmkulturene som er minst omtalt og vist i den vestlige verden. Dette sammenfalt med at revolusjonene i den arabiske verden var i gang i fjor vinter. Men uavhengig av at det var et brennhett tema, og etter hvert også et politisk korrekt fokus mange slang seg på, var det vanskelig for oss å være uenig i Kristians påstand om at arabisk film i seg selv (med få unntak) er et oversett felt av internasjonal filmkultur. Det finnes utrolig mye interessant film man ikke vet om, og i Montages-redaksjonen steg nysgjerrighetsnivået flere hakk da Kristian sendte oss sine ideer.

Vi publiserte hans første sak i mars 2011, en todelt artikkel om egyptisk film – del 1 og del 2 – som går inn på særtrekk ved både eldre og nyere film fra Egypt; den førende filmnasjonen i den arabiske verden. Som initiativtager til Arabiske filmdager i Oslo var det også naturlig at Kristian etter hvert skrev om utvalget av arabisk film de viste i april 2011, og senere tok for seg sideprogrammet med egyptisk film som ble vist på Cannes-festivalen i mai. I tillegg gjorde han et dypdykk i utviklingen av karrieren til den libanesiske filmskaperen Nadine Labaki og kåret Topp 5: arabiske bryllupsfilmer. Så 2011 var et år hvor arabisk film i alle fall ble litt mer synlig for Montages’ lesere, og vi håper det også ga inspirasjon til å oppsøke filmer fra et tidligere ganske ubeskrevet blad på den internasjonale filmscenen.

TIFF viser bl.a. «678 Kairo».

Spol frem til desember 2011, og TIFF sender ut en pressemelding om at en del av programmet på festivalen i 2012 vil være et spesialfokus på arabisk film. Festivalsjef Martha Otte sa blant annet om utvalget: «Ulike stemmer fra ulike land, som viser det sosiale, politiske og kulturelle bakteppet til vårens dramatiske begivenheter.» Som poengtert i avsnittene over har også vi her på Montages satt arabisk film i fokus det siste året, men jeg kjente at jeg automatisk reagerte med en viss skepsis på pressemeldingen fra TIFF, uten helt å vite hvorfor.

Det er unektelig noe velmenende og «norsk» over måten f.eks. Film fra sør og andre kulturarrangementer profilerer sitt blikk sørover og østover i verden på. Dette trenger ikke være negativt, som Kristian diskuterte i en artikkel her på Montages i høst, da han så nærmere på bruken av begrepet «sør» i den festivalens navn. Han skrev blant annet: «Målet er å fremheve det fremmede, det vi ikke er vant til å se. Å utsette publikum for filmer de ellers ikke ville blitt utsatt for fra kulturer de ellers ikke ville sett så mye til.»

På sitt beste er jeg helt enig i at festivalene oppnår dette. På sitt verste kommer publikum uvitende og med de beste hensikter inn i kinosalen bare for å bli møtt av det som helt enkelt er dårlig film. Dette potensielle problemet må festivalene overvinne med kritisk programmering, for at utforskningen av nye filmkulturer blir noe publikum har en virkelig sterk kunstnerisk opplevelse av. Det må være filmer som gjør dem nysgjerrige på å utforske videre, fremfor å få bekreftet sine fordommer. Så programmerer TIFF disse filmene fordi det er virkelig gode filmer, eller fordi de ønsker å «slenge seg på» en samfunnsaktuell tematisering – et helt år etter den arabiske vårens begynnelse?

Misforstå meg rett, jeg har full forståelse for at en filmfestival skal være relevant og sette opp filmer skal kan skape utvidet innsikt, og her har både Film fra sør og TIFF ledet an i tidligere år. Men filmenes kvalitet bør til syvende og sist alltid være det som dikterer et utvalg, og ettersom piggene mine allerede var ute tenkte vi at dette kanskje også ville være relevant for andre å få diskutert. Ettersom jeg selv ikke har sett noen av de seks filmene TIFF presenterer i I spenn: Den arabiske verden, tok jeg en prat med Kristian (som for tiden befinner seg i Kairo) for å forstå mer om de seks filmene TIFF skal vise, og få hans tanker om utvalget:

*

TIFF har i år satt opp et sideprogram med arabisk film, i relasjon til revolusjonene i 2011. Hva opplever du at filmfestivaler oppnår med et slikt fokus? Hva ligger i arabisk film som kan gi oss nye perspektiver på hendelsene fra 2011?

– Det er liten tvil om at interessen for arabisk film har økt etter den arabiske våren. Cannes hadde Egypt som Guest of Honor under årets festival, TIFF har nå dette sideprogrammet, og vi fortsetter med Arabiske Filmdager i Oslo senere denne våren. Slike fokus kan etter mitt syn hovedsaklig ha en positiv effekt. For det første er arabisk film veldig lite sett. De siste 20 årene er det kun en håndfull arabiske filmer som har fått norsk kinodistribusjon, til tross for en enorm interesse for området i media og blant folk. Det er ikke fordi filmene er dårlige, men ofte fordi filmene ikke får mye oppmerksomhet på de største festivalene hvor distributørene går. Egypt, som er den arabiske verdens desidert største filmprodusent, har ikke hatt en film på norsk kino de siste 40 årene, så vidt jeg kan se. Her kan festivaler spille en avgjørende rolle i å lage nettopp programseksjoner eller hele festivaler som fokuserer på den arabiske verden, mener Kristian Takvam Kindt.

– Det andre er å gi den arabiske verden økt legitimitet som et interessant område for filmskaping. Av ikke-vestlig film er det stort sett asiatisk og latin-amerikansk film som blir sett og plukket opp av filmfestivaler, mens arabisk film blir hoppet over. Tidligere har et par store regissører som Youssef Chahine og Yousry Nasrallah blitt tatt inn i varmen av europeiske filmfestivaler, men filmene deres har blitt vist litt uavhengig av kvalitet. Andre mindre kjente regissører har blitt utelatt til tross for at de kanskje laget bedre filmer. Hvis vi nå ser en økt interesse hos filmfestivalene for filmene fra den arabiske verden, er det lov å håpe at de går dypere inn i hva som blir laget av arabisk film og trekker frem de mange kvalitetsfilmene som faktisk produseres.

Fra dokumentarfilmen «Tahrir 2011».

TIFF sitt program I spenn: Den arabiske verden består av seks filmer: Tahrir 2011, 678 Kairo, On the Edge, Microphone, The Long Night og The Son of Babylon. Hva er dine umiddelbare tanker om dette utvalget?

– Dette er trygge, men litt lite kreative valg. Alle filmene, unntatt The Long Night har vært vist i Norge tidligere (på Film fra sør). Alle filmene, med unntak av Tahrir 2011 er også planlagt og innspilt før den arabiske våren. Det er altså ikke det nyeste innen arabisk film TIFF presenterer her, men snarere noen høydepunkt fra de tre siste årene. Det blir derfor etter mitt syn litt problematisk dersom dette programmet skal være ment som en kommentar til den arabiske våren, når filmene er laget før opprørene satte i gang. Jeg stusser også over at ikke flere dokumentarer er plukket ut. Det lages svært få spillefilmer i den arabiske verden på grunn av sviktende økonomi og lite utbygd infrastruktur for fiksjonsfilmproduksjon, men det florerer av gode dokumentarer – også som reflekterer utviklingen etter den arabiske våren, forteller Kristian.

– Det betyr likevel ikke at disse seks filmene ikke er interessante å se. De tar opp klassiske tema som kvinneundertrykking, politisk undertrykking, og flykningproblematikk som også er viktige tema i arabisk film generelt. Personlig vil jeg anbefale Leila Kilanis On the Edge på det sterkeste. En av de beste filmene fra 2011 uavhengig av nasjonalitet. The Long Night (2009) er imidlertid en film som ikke når helt opp med de andre etter mitt syn. Men valget er sannsynligvis motivert av et ønske om å vise en film fra Syria om politiske opposisjonelle, og da er dette en av de få som finnes.

– Jeg savner også en arabisk blockbuster i programmet. Disse filmene TIFF har valgt er, med et delvis unntak av Microphone, ikke særlig populære i sine hjemland. Det er ikke i seg selv en svakhet at filmen ikke er mye sett, men hvis man ønsker å lage et program som reflekterer utviklingen i den arabiske verden, er det etter mitt syn en styrke å trekke fram i alle fall en film som også resonnerer med den arabiske befolkningen, avslutter Kristian.

*

Når TIFF starter om knappe to uker vil altså publikummet i Tromsø gjennom sideprogrammer som dette få muligheten til å dykke inn i flere til nå ukjente filmunivers, men spørsmålet blir inntil videre stående ubesvart om filmene treffer det kunstneriske nivået man skal kunne forvente.

Skeptisk eller ikke, så kan jeg i alle fall si at jeg selv kommer til å ta sjansen. Forhåpentligvis blir ingen fordommer bekreftet.