Stillbilde fra filmen «Wedding in Gallilee»

Topplister

Topp 5: arabiske bryllupsfilmer

Arabiske bryllupsfilmer er kanskje en noe smal kategori for en filmliste, men samtidig en ekstremt fascinerende subsjanger. Tidligere topplister her på Montages, som Gullpalme-vinnere, tegneseriadaptasjoner og heist-filmer, er mer innlysende – så til denne listen har vi et par litt lengre avsnitt enn vanlig med introduksjon før vi kommer til kåringen. Så, hvorfor er arabisk bryllupsfilm interessant?

De fleste av oss har sett de amerikanske bryllupsfilmene: The Wedding Crashers, Rachel Getting Married, Runaway Bride, Bride Wars, My Best Friend’s Wedding, American Wedding… det går nærmest inflasjon i dem, og listen er uendelig mye lenger. Det fascinerende med amerikansk bryllupsfilm er ikke at de alltid er så gode, men at det er så mange av dem. Det er, så vidt jeg kan forstå, det eneste overgangsrite som har blitt til en egen filmsjanger. Det er noe med bryllupet som sosial institusjon som gjør det til en interessant ramme for historier. Jeg vil hevde at dette hovedsakelig skyldes det idealiserte bilde vi har av bryllupet som den mest perfekte og lykkelige dagen i våre liv. Det representerer overgangen fra det usikre og flytende til det etablerte, trygge liv.

Amerikansk bryllup på film.

Dette idealet stemmer naturligvis sjeldent helt med virkeligheten, og i det spenningsfeltet er det store muligheter for å lage god (og dårlig) film. Stort sett dreier jo de amerikanske bryllupsfilmene seg om et eller annet problem som står i veien for å oppfylle det idealet vi ”alle” søker. Men tross problemene overvinner protagonisten (brud som brudgom) stort sett alltid vanskelighetene og ender opp som en lykkelig gift borger mot slutten. Happy ending, fraværet av politiske og sosiale problemstillinger samt en dragning mot komedie og lett underholdning er sentrale sjangertrekk for amerikansk bryllupsfilm. Arabisk bryllupsfilm er imidlertid noe helt annet!

Som i USA er bryllupsfilm en fremtredende filmsjanger i den arabiske verden. Men der amerikanske bryllupsfilmer problematiserer små problemer som løser seg mot slutten er arabiske bryllupsfilmer heller eksistensielle skjebnedrama som sjelden ender godt. Dette skyldes ikke kun en melodramatisk inklinasjon blant arabiske filmskapere, men sier noe om hvilken rolle bryllupet spiller i regionen. Idealet om det perfekte bryllup er absolutt tilstede, men i tillegg er bryllupet en arena for brytningen mellom tradisjon og frigjøring. Bryllupet handler ikke bare om å være lykkelig og ha fin kjole, men er gjerne knyttet opp mot tvangsekteskap, kvinneundertrykkelse, æreskodekser, etniske motsetninger og politiske konflikter. Bruden blir personifiseringen av kraften til de tunge sosiale og politiske strukturene. Og dette tar arabiske bryllupsfilmer i bruk. Snarere enn å vise the american dream blir bryllupsfilmen en arena for samfunnskritikk og sosialrealisme. Og snarere enn å vise stupforelskede, litt dumme kvinneskikkelser, skildrer disse filmene sterke kvinner som krysser grenser og bryter tradisjoner. Arabisk bryllupsfilm er ikke alltid lett underholdning, men gir alltid god kulturinnsikt og gode filmopplevelser. Derfor fortjener sjangeren en egen toppliste!

Kriteriet for utvelgelsen her (ut over at det er en arabisk film) er at bryllupet er det drivende handlingselementet. Selve seremonien må ikke være sentral, men handlingen må altså spinne rundt oppladningen til eller gjennomføringen av et bryllup. Det holder for eksempel ikke at bryllupet kun er et av mange element. Derfor er ikke den ellers glitrende Caramel (2007) med. Det holder heller ikke at filmen er en kjærlighetshistorie som ender med et bryllup. Da ville nesten alle arabiske filmer vært med. Og: dette er min topp 5-liste, så kom gjerne med forslag hvis dere har sett andre filmer i sjangeren. Bryllupsfilm er populært i den arabiske verden, og jeg har på langt nær sett alle!

5Rana’s Wedding

ranas-wedding
De forente arabiske emirater, Nederland, Palestina, 2002

På femteplass har vi Rana’s Wedding fra 2002, debutfilmen til Hany Abu-Assad, mannen bak Paradis nå (2006). Rana er palestiner bosatt i Jerusalem sammen med sin far. En dag blir hun stilt ovenfor følgende ultimatum: Hun må enten flytte med faren sin til Egypt, eller finne seg en mann innen 10 timer. Faren gir henne en liste med det han ser på som egnede kanditater, men Rana har en annen plan. Hun vil gifte seg med sin kjære teaterinstruktør Khaled. Det viser seg å være alt annet enn uproblematisk. Vi følger Rana gjennom Jerusalems gater på jakt etter Khaled. Hun kjemper mot klokka og møter uttallige barrierer på veien. Både bedrevitende arabiske menn, og nedlatende israelske soldater gjør det de kan for å stoppe henne. Filmen viser på en strålende måte hvordan jakten på kjærligheten blir absurd vanskelig i en situasjon av politisk okkupasjon og kulturell undertrykkelse. Som regissøren sa i forbindelse med lanseringen: «When abnormalities of barriers and occupation become an everyday reality, normal things like love and marriage turn into fiction. This is life in Palestine right now.»

4Stray Bullet

stray-bullet
Libanon, 2010

Stray Bullet er en libanesisk film fra 2010 satt til Beirut i 1976, i begynnelsen av borgerkrigen i Libanon. Noha (Nadine Labaki) skal gifte seg med en mann hun absolutt ikke har følelser for. Hun drar derfor ut for å møte en tidligere elsker i skogen. Der blir de tilfeldigvis vitne til en henrettelse utført av en kristen gerilja. Noha rømmer, men hennes elsker blir tatt til fange. Noha kan imidlertid ikke fortelle dette til noen, og tvinges til å fortsette bryllupsplanene som om ingenting har skjedd. I denne filmen når vi aldri fram til bryllupsseremonien, men vi blir vitne til hvor destruktivt bryllupet eller snarere planene om bryllup kan være. Nohas plan om å ikke gifte seg med den som er valgt ut til henne truer med å ødelegge både familien og henne selv. Vi ser her, som i Rana’s Wedding, hvordan krig ikke bare ødelegger bygninger og veier, men også menneskenes relasjoner til hverandre. Og her, som i nesten alle filmene på listen har vi en sterk kvinneskikkelse. Ifølge regissør Georges Hachem har Noha mer enn bare navnelikheten til felles med Ibsens Nora, og familieskildringen vi blir vitne til i Stray Bullet er virkelig et Ibsen-stykke verdig!

3Wedding in Gallilee

wedding-in-gallilee
Belgia, Frankrike, Israel, 1988

Wedding in Gallilee fra 1987 er kanskje den største klassikeren innen palestinsk film, og var en av de første skildringene av konflikten fra palestinsk side som nådde et bredt internasjonalt publikum. Borgermesteren i en liten landsby i Gallilea, Abu Adel, må søke om Israels tillatelse for å holde sin egen sønns bryllup. Soldatene gir tillatelsen, men på én betingelse: En gruppe soldater må være med for å overvåke seremonien og festen. Abu Adel sier nølende ja, noe som gjør bryllupet et par hakk mer dramatisk enn planlagt. Broren til Abu Adel nekter å delta på grunn av israelernes tilstedeværelse, en gruppe nasjonalister planlegger å angripe soldatene under bryllupet, mens andre i landsbyen iherdig prøver å få dem fra det. En av filmens store styrker er at israelerne blir fremstilt som normale mennesker. Det er ikke den demoniseringen av israelske soldater vi til tider kan se i arabisk film, blant annet i Rana’s Wedding. I Wedding in Gallilee samarbeider til og med israelerne og palestinerne på et tidspunkt for å redde et dyr som er i ferd med å stikke av. Filmen er også interessant fordi den veldig detaljert viser frem palestinske bryllupstradisjoner. Noen av de rent deskriptive scenene hvor folk spiser og synger virker muligens litt langdryge, men det er viktig å se dette i kontekst. Det var ekstremt viktig for palestinerne å motbevise israelernes påstand om at okkupasjonen var uproblematisk fordi Palestina var  «a land without a people for a people without a land». Ved å vise frem bryllupet og bryllupstradisjonene i denne filmen ønsker regissør Michel Khleifi å fremheve at det finnes et eget palestinsk folk, med palestinske tradisjoner og palestinsk kultur. Palestinere er ikke bare noen arabere som kan flytte hvor som helst. De var der først og har ikke tenkt til å dra. Her brukes altså bryllupet som et slags kulturelt bevis for palestinernes eksistens. (I videoen limt inn over kan man se hele filmen, med engelske undertekster.)


Bryllupsfilm er ikke noe samtidig fenomen i den arabiske verden. Gammel egyptisk film er fylt opp av flere ekteskapsdrama, som «Min kone er en atombombe» og «Kone nr. 72», men My Wife’s Husband er en av de aller beste i sjangeren! I denne klassikeren fra 1961 følger vi Leia og Ahmed som skiller seg etter en liten og ubetydelig krangel. Som vanlig angrer de seg dagen derpå og bestemmer seg for å gifte seg igjen. Problemet er at de allerede har vært skilt tre ganger fra før, og da sier loven at de ikke har rett til å gifte seg en fjerde gang. Løsningen blir at Sabah gifter seg med en helt annen mann for en kort periode, så skiller seg fra ham, slik at hun igjen kan gifte seg med sin første mann, Ahmed. Dette virker lurt på papiret, men hva skjer når ”den midlertidige mannen” nekter å skille seg fra Leila? My Wife’s Husband er unntaket som bekrefter regelen om at alle arabiske bryllupsfilmer er eksistensielle skjebnedrama. Dette er en herlig forviklingskomedie, som på mange måter er veldig lik den klassiske amerikanske bryllupsfilmen vi allerede har snakket om. Vi skal nok være forsiktige med å hevde at folk var så promiskuøse i Egypt på 60-tallet som denne filmen viser, men den gir likevel et morsomt og interessant innblikk i hvordan egyptisk overklasseliv var, eller ble sett på, for over 50 år siden og hvordan synet på bryllup har forandret seg drastisk siden den gang.

1The Kite

the-kite
Frankrike, Libanon, 2003

Førsteplassen på lista går til nok en libanesisk film, The Kite fra 2004. Filmen topper ikke listen kun fordi det er en herlig, smått surrealistisk film som vant Sølvløven i Venezia og høstet gode kritikker verden over, men fordi potensialet i bryllupstematikken blir utnyttet til det fulle. Utgangspunktet er gjenkjennelig: Lamia må gifte seg med en hun ikke har noen følelser for. Det vil si en hun ikke har møtt. Den interessante tvisten her, er at vi befinner oss i de drusiske landsbyene på grensen mellom Libanon og Israel. Druserne er en litt sær avart av shia-islam og utgjør en av 18 anerkjente etniske grupper i Libanon. To ting gjør dem spesielle: For det første befinner de seg ikke bare i Libanon, men også i Israel og Syria. For det andre er det umulig å konvertere til å bli druser. Det gjør at endogami, å gifte seg innad i gruppen, blir ekstremt viktig for å hindre at de dør ut. I denne filmen skal Lamia gifte seg med en druser på den israelske siden. I utgangspunktet er det ingen som får lov til å krysse grensen mellom Libanon og Israel på grunn av konflikten landene i mellom, men det finnes ett unntak. Langs den minebelagte grensen går det en liten grusvei som kun brudene kan krysse. Men de kan kun krysse én gang. Når Lamia først har krysset over til Israel for å møte sin mann kan hun ikke komme tilbake. De som bevokter denne grensen og passer på at ingen passerer er, ironisk nok, drusiske israelske soldater. Og det som skjer i The Kite er at Lamia gjør det strengt ulovlige: Hun prøver å krysse grensen tilbake til Libanon fra Israel, for å flykte fra mannen hun ikke vil ha. Som om ikke det var nok faller hun også for den israelske grensevakten, noe som naturligvis er strengt forbudt. Lamia forsøker altså å overskride alle kulturelle, politiske og sosiale grenser på en gang.  Jeg kan ikke love at det går godt, kun at det er en veldig god film.

 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>