nadine-labaki-og-feministisk-arabisk-film

Nadine Labaki og feministisk arabisk film

Den libanesiske regissøren/skuespilleren Nadine Labaki ble verdenskjent med sin debutfilm Caramel, fra 2007. Filmen hadde sin premiere i sideprogrammet Quinzaine des réalizateurs og tok Cannes med storm. I året som fulgte ble den satt opp på kinoer over hele verden (inkludert Norge) og endte opp med å bli den nest mest solgte arabiske filmen noensinne.

Derfor er mange spente når hennes nye film Where Do We Go Now? legger ut på festivalturne, etter å ha blitt presentert i Un Certain Regard i Cannes forrige måned. Filmen kommer høyst sannsynlig til Norge etter hvert, men mens vi venter er det vel verdt å ta et tilbakeblikk på hennes karierre. Labaki skiller seg nemlig ut som en av de mest interessante og særegne regissørene i den arabiske verden ved at hun mer enn noen annen har gjort kvinners rolle og fremstilling av arabiske/libanesiske kvinners egenart til det definerende og sammenbindende trekket ved hele sin karriere. Mange hyller henne for dette, og kaller det et feministisk prosjekt, men er det egentlig riktig? Kvinnefremstillingene, kanskje særlig i hennes musikkvideoer, kan få oss til å lure på om Labaki egentlig hjelper på veien mot likestilling i den arabiske verden, eller kun reproduserer de samme stereotypiene og klisjeene vi kjenner så alt for godt til fra før.

Feminisme, eller kvinneperspektiver, er noe som tradisjonelt har vært tilnærmet fraværende i arabisk film. I 2005 ble kvinnerollene i arabisk film analysert i Arab Human Development Report, og bildet er nedslående. I filmer fra 1960- og 70-tallet er 80% av kvinnene portrettert som ”kun kvinner”, det vil si uten andre egenskaper eller roller som arbeider, student, husmor eller lignende. Og for å sitere rapporten: «In such films, the woman is a cunning devil who seeks nothing but pleasure, marital or extramarital. All she wants is to catch a man, any man, since this is every woman’s highest goal.» Mange av disse filmene vises fortsatt på TV over hele en arabiske verden og er populære. For et klassisk eksempel se A Glass and A Cigarette (1955) som finnes i DVD-distribusjon med engelsk undertekst. UNDP-rapporten ser også på hvordan utviklingen har gått frem til år 2000 med et fokus på egyptisk film, og hevder at situasjonen ikke har blitt mye bedre. I de 30 filmene som ble analysert fra 90-tallet finnes det ”ingen fremstillinger” av kvinner i politiske eller andre ledende stillinger i samfunnet. Det finnes heller ” ingen portretteringer” av kvinner som klarer å lose en vanskelig situasjon eller et alvorlig problem på egen hånd.

Fra Yousry Nasrallahs «Tell me a Story, Sharazede».

Det siste tiåret er det imidlertid mulig å spore en forandring. Vi har regissørerer som den egyptiske Yousry Nasrallah som setter fokus på kvinneundertrykking og macho-kultur i filmer som The Aquarium (2008) og Tell me a Story, Sharazede (2009), hvor også kvinner spiller sentrale roller. En annen sentral film er den egyptiske Women Searching for Freedom (2005) som viser tre arabiske kvinner i Paris som er på søken etter sin egen identitet og muligheten til å leve et fritt liv. Filmen ble imidlertid møtt med stor misnøye. Filmplakatene ble revet ned og mange mente filmen burde forbys. Den gikk også under navnet «women searching for sex», en klar kommentar på hva mange egyptere mente ”frigjøring” egentlig betydde.

Det er i denne konteksten Nadine Labaki kommer inn. Som en kvinne i en mannsdominert filmbransje med et klart ønske om å rette på måten kvinner blir fremstilt på. «Kvinner gjennomlever problemer i alle faser av livet. Jeg kjenner kvinner best og ønsker derfor å lage filmer om dem, og skildre alle utfordringene de står ovenfor i Libanon,» har hun uttalt til det libanesiske TV-programmet «Talk of the town». Men kvinneskildringene hennes begynte ikke på film, men i et knippe svært populære musikkvideoer.

Musikkvideoer er ingen uvanlig måte å starte en regikarierre på i Libanon. «Jeg begynte med musikkvideo-regi for å lære. Det er ikke noen fungerende filmindustri i Libanon, så en av de få måtene du kan få eksprimentere på og prøvde deg er musikkvideoer. Det var et rom hvor jeg kunne prøve ut ulike ting,» uttalte hun i et intervju fra Cannes i år. Hvor viktig musikkvideoer er som springbrett for regissører og andre filmteknikere ser vi for eksempel i at hver eneste arabiske musikkvideo har rulletekst på slutten, hvor hele mannskapet blir kreditert. Det var også på grunnlag av musikkvideoene at Labaki ble plukket opp og gitt stipend av Cannes for å lage sin første spillefilm, Caramel. Det er særlig videoene med den libanesiske pop-sangerinnen Nancy Agram som gjorde Labaki kjent. Før Labakis samarbeid med henne var Agram relativt ukjent, mens etter tre-fire særdeles populære musikkvideoer i Labaki-regi har hun blitt en av den arabiske verdens største popikoner. I seg selv en bragd som fortjener annerkjennelse, selv om man har motforestillinger mot arabisk pop.

Den første videoen som for alvor satte både Agram og Labaki på kartet var Akhasmak Ah, eller «Ja, jeg vil såre deg». Her ser vi Agram som en sexy servitrise på en tradisjonell cafe i Libanon. Som en klassisk fristerinne lokker hun mennene til å begynne å sloss over henne, mens hun til slutt likevel velger å stå igjen alene.

I de neste videoene utviklet Labaki en sans for å gjøre musikkvideoene til en historie, mer som en slags kortfilm, heller enn å bare filme artisten som synger og danser i relativt tilfeldige kontekster. I Ah Wa Nouss («Ja, og en halv») ser vi begynnelsen på denne tendensen.

At tekstene til de fleste arabiske popsanger er veldig intetsigende, gir regissøren en paradoksal frihet til å lage et plot eller en historie fra mange ulike vinkler uten at det behøver å kollidere med innholdet i teksten. I Enta Eh («Hvem tror du at du er?») som ofte blir trukket fram som den beste av Labaki/Agram følger vi et trekantdrama som det finnes rom for i teksten, men som ikke hadde behøvd å være der. Mange mener også at Labaki klarer å få frem Agrams skuespillerferdigheter i denne videoen. Se og døm selv:

Det er mye å si om arabisk pop. Kritikerne hevder sangene er monotone mollstemte etno-eurovision inspirerte klagesanger uten substans, presentert av sangere uten talent. Ser vi bort fra den diskutable musikalske kvaliteten, kommer vi likevel ikke unna at disse videoene er ekstremt interessante i lys av hvordan kvinner blir fremstilt. For Labaki har et uttalt kvinneperspektiv i sin karriere, men hvor feministisk er egentlig dette? Her ser vi jo kvinner som rene sexobjekter. Evige fristerinner uten noen andre egenskaper. I Enta Eh er jo også den kvinnen som Agrams kjæreste faller for et typisk eksempel på «cunning devil» som UNDP-rapporten mente arabiske filmer hadde alt for mange av. Videoene kan videre sees på som å bidra ytterligere til en objektivisering av kvinner, og skape dårlige forbidler for unge, noe som i alle fall ikke hjelper på veien mot likestilling.

Samtidig mener jeg vi må se disse fremstillingene i kontekst. I mange arabiske land er det å kle seg konservativt, bevare seksuell kyskhet før ekteskapet og ha minimal kontakt med gutter viktige faktorer. I disse videoene ser vi derimot kvinner som er lettkledde sammen med gutter og spiller på sex. Det er altså i direkte opposisjon til hva den patriarkalske kulturen vil. Det er også konservative, religiøse krefter som er i sterkest opposisjon til denne typen musikkvideoer. Slik sett er det mulig å se musikkvideoene som frigjørende. Ikke gjennom at forskjellen mellom kvinner og menn blir fremstilt som mindre, men ved at de kan bidra til å utvide bilde av hva en kvinne kan gjøre. Rommet for hvordan kvinnerollen skal spilles utvides. Dette virker også å ligge tett opp til hvordan Labaki selv ser på situasjonen. Som hun uttalte til TV-programmet «Good Morning, Arabs» på kanalen MBC i De forente arabiske emirater:

Kvinner i Libanon lever i en motsetning mellom hva vi vil, hva vi ønsker, og hva vi tillater oss selv.  Vi burde være mer frie til å gjøre som vi vil. Samfunnet dømmer oss veldig hardt for de valgene vi gjør, og vi dømmer også oss selv og blir veldig selvbevisste. Jeg ønsket å utforske denne motsetningen og spørre hvorfor det er slik at vi er så opptatt av hvordan andre ser oss.

Et siste aspekt som må nevnes med musikkvideoene er at selv om Labaki fremstiller Agram som en fristerinne, fremstår hun som nærmest konservativ og tilbakeholden sammenlignet med andre arabiske popstjerner. Se for eksempel Ma Taolsh lihad («Ikke si til noen») med Haifa Wehbe hvor hele videoen er lagt opp som et peep-show:

I spillefilmdebuten Caramel følger Labaki opp sitt prosjekt om å utforske kvinnelighet og de konservative kjønnsrollenormene i Libanon. Vi følger fem kvinner som alle er knyttet til en skjønnhetssalong i Beirut. Gjennom disse karakterene blir vi vitne til ulike utfordringer og problemer kvinner i ulike faser av livet står overfor. Vi har Nisreen som tar en jomfruehinne-operasjon før hun skal gifte seg, Rima som er lesbisk og faller for en av de kvinnelige kundene i skjønnhetssalongen, Layale (Labaki) som har et forhold til en gift mann, Jamal som nekter å innse at hun er i overgangsalderen og til sist Rose, en gammel dame som bruker all tiden på å passe på sin søster, og som må velge mellom henne og kjærligheten.

Mens musikkvideoene til Labaki kan ses på som et opprør eller i det minste motstand mot konservative normer samfunnet pålegger kvinner, er Caramel en mye mer nyansert skildring av ulike kvinner i ulike situasjoner. Det er en nærmest unik film i arabisk sammenheng, tatt i betraktning at alle sentrale karakterer er kvinner mens mennene kun fungerer i historien som narrative funksjoner, de er bare til stede for å utdype de kvinnelige karakterene. Det er også en viktig film, som kan gjøre sosiale tabuer som homofili lettere å ta opp. I en studie av libanesiske kvinners reaksjonerCaramel uttaler mange av informantene at det er lettere å snakke om homofili, sex før eksteskapet og andre sosiale tabuer etter Caramel kom ut. De kan referere til denne filmen og dens fiksjonelle figurer, snarere enn å måtte trekke inn relle folk, som er mye vanskeligere og kan ha større negative konsekvenser.

Et knippe av karakterene i «Caramel».

Budskapet er likevel heller ikke her at kvinnen er lik mannen. Alle historiene her er veldig “jentete”. Problemene som skildres er stort sett unike for jenter og kunne ikke skjedd en gutt. Filmen er likevel kritisk, og i en forstand feministisk i dens underliggende budskap og appell til at kvinner i Libanon må få lov til å leve ut sin kvinnelighet i større grad, og ikke bli hindret av konservative sosiale normer.

Labaki presenterte som nevnt sin nye film Where Do We Go Now? i Cannes i år, hvor den fikk en noe blandet mottagelse av kritikerne. Men ser vi på det vi vet om historien er det liten tvil om at Labakis prosjekt om å skildre kvinners egenart fortsetter. Filmen følger en gruppe kristne og muslimer som lever sammen i en landsby. Kvinnene blir frustrerte og redde fordi mennene drar ut i krig og bruker da sin kvinnelige list på diverse måter for å lokke mennene til å slutte å krige. Blant annet ved å leie inn kvinnelige dansere fra Ukraina. Høres teit og useriøst ut? Kanskje. Men når vi også vet at filmen inneholder musikk og dans er det i alle fall sikkert at Labaki er i trygt og kjent farvann.

Hun bedriver kanskje ingen likhetsfeminisme, men i en verden der over halvparten av arabiske kvinneskikkelser på film kun er hodeløse og konspirerende “cunning devils” er Nadine Labaki en velkommen, og mye etterlengtet kontrast.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Ole sier:

    Veldig artig å lese!

    Det finnes jo mange former for feminisme, så jeg tror nok vi kan ganske trygt plassere Labaki som en feministisk filmskaper – selvom hun ikke akkurat er noen Judith Butler.

    Også ble jeg rørt av Agram i “Enta eh”.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>