Topplister
Topp 10: Gullpalme-vinnere
Cannes 2011: Om noen få dager senkes mørket for første gang over et spent publikum i palasset på croisetten, og den 62. filmfestivalen i Cannes vil sette i gang. Ti dager senere, på søndag 22. mai, blir Gullpalmen delt ut av juryformann Robert De Niro.
Vi i redaksjonen fra Montages er også på plass i Cannes, og vil følge festivalen fra begynnelse til slutt. I forbindelse med at verdens viktigste filmfestival nå nok en gang skal introdusere oss for nye filmstemmer og presentere oss for nye filmer fra gamle mestere, har vi forberedt et tilbakeblikk på selveste Palme d’Or – Gullpalmen – denne gjeve filmprisen som mer enn noen annen utmerkelse i filmverdenen opp gjennom årene har vært en stødig indikator på kvalitet og klassikerstatus.
Gullpalmen ble første gang delt ut i Cannes i 1955, og har siden da blitt utdelt med kun ett opphold (i forbindelse med studentopprørene i 1968). I noen år (1964-74) gikk den også under en annen betegnelse (Grand Prix du Festival International du Film). Så fra dette filmhistoriske skattekammeret, hvilke Gullpalme-vinnere er våre absolutte favoritter? Redaksjonen har saumfart den fullstendige oversikten med prisvinnerne, og valgt ut ti (kremt, elleve) filmer som vi mener er de fremste filmene i Gullpalme-historien. Det eksisterer selvfølgelig en del mindre kjente filmer på komplette listen, som ingen av oss har sett, og noen av de senere års vinnere har ikke riktig fått satt seg i et filmhistorisk lys – så med det som et lite forbehold i utvalget, her følger vår Topp 10 Gullpalme-vinnere:
Den italienske mesteren Michelangelo Antonioni hadde allerede vunnet Juryprisen og Juryens spesialpris i Cannes for henholdsvis L’Avventura og L’Eclisse tidlig på 60-tallet, og da han for Blow-Up, den første engelskspråklige film hos Antonioni, vant Gullpalmen i 1967. Filmmodernisten som tok filmspråket videre, er fremfor noen en essensiell type Cannes-filmskaper. | KM
Michael Haneke hadde forlengst etablert seg som en av de store Cannes-regissørene da jurypresident Isabelle Huppert endelig kunne overrekke han Gullpalmen. Med regiprisen for Skjult, Juryprisen for Pianolærerinnen og flere andre priser for de samme og andre titler, var det ingen som var overrasket når han steg opp på podiet i 2009. | ESS
Jane Campions Piano er en av historiens vakreste filmer, men samtidig et foreløpig høydepunkt i en karriere som kickstartet med Gullpalme for kortfilmen An Exercise in Discipline – Peel tilbake i 1982. Hennes forhold til festivalen har vært veldig av og på siden, med bare Bright Star og Sweetie i konkurranse fra den øvrige filmografien. | ESS
Sex, Lies and Videotape, Wild at Heart og Barton Fink vant gullpalmer etter hverandre og manifesterte at nittitallet kom til å bli et sterkt tiår for amerikansk film. Selv om alle disse tre har holdt tidens tann, har nok Wild at Heart skrevet seg ekstra dypt inn i filmhistoriens skrytevegg, og sammen med Twin Peaks gjorde den 1990 til et høydepunkt i David Lynchs karriere. Quentin Tarantino ble på sin side nittitallets største filmikon og Pulp Fiction er troligvis Gullpalme-vinneren med størst popkulturell slagkraft. | LOK
Mange fremhever Z som Costa-Gavras‘ fremste verk, og synes at Missing dro den politisk engasjerte grekeren litt for langt over i det kommersielle, potensielt blodfortynnende filmlandskapet. Personlig kunne jeg ikke vært mer uenig; Missing skildrer generasjonskonflikter med troverdighet og varme, og den sanne historien om journalisten Charlie Horman er både gruoppvekkende og intenst spennende. Stemningen er vidunderlig mettet, mye takket være Vangelis‘ synthmusikk, og både Jack Lemmon og Sissy Spacek gjør fremragende prestasjoner. | LOK
05Dancer in the Dark
Selv mener Lars von Trier at han burde ha vunnet Gullpalmen for Breaking the Waves eller Dogville, og anser Dancer in the Dark-seieren som en klapp på skulderen for lang og tro tjeneste. Vel, det må være lov å være uenig. Musikalen med selveste Björk i hovedrollen (som også vant en palme) er melodrama på sitt voldsomste, men også mest effektfulle. Få filmer har fremkalt flere tårer hos et samlet publikum – dette er rene sjelevasken. De som avskyr von Triers manipulerende tone synes ofte at dette er hans verste film, mens bløthjerter som undertegnede anser den for å være danskens foreløpige hovedverk. | LOK
Da Martin Scorsese i 1976 vant Gullpalmen for sitt mesterlige karakterportrett Taxi Driver – en studie av både en by og en mann i forfall – var det nok et eksempel på at det er Cannes som først forteller verden om hvilke regissører som for alvor former det kontemporære filmuttrykk. (Scorsese hadde året før vært i hovedkonkurransen med Alice Doesn’t Live Here Anymore. Først 30 år senere fikk han en Oscar.) | KM
Etter flere år i Mexico, inviterte Franco-regimet Luis Bunuel hjem for å lage film i Spania. Han takket ja, og resultatet ble mesterverket Viridiana, som er mer emosj0nelt engasjerende enn de utpreget surrealistiske verkene han hovedsakelig er kjent for. Middagsscenen som peker til Den siste nattverden må være blant filmhistoriens fremste. Franco og co var ikke fullt så begeistret som de hadde håpet på og forbød filmen, men Cannes-festivalen gav Bunuel en etterlengtet triumf. | LOK
Francis Ford Coppola var allerede en Gullpalme-vinnende (The Conversation, 1974) regissør da han kom til Cannes i 1979 med en uferdig versjon av “katastrofen” Apokalypse nå!; en film som på det tidspunktet var så innhyllet av skandaler at mange trodde den ville senke Coppolas karriere. Så feil kan man ta: Det ble en delt Gullpalme (med Blikktrommen) og påfølgende klassikerstatus for Apokalypse nå!. | KM
Få filmskapere har hatt en mer turbulent karriere enn Wim Wenders, men Cannes-festivalen har alltid elsket tyskeren. Ved siden av Paris, Texas har han hentet en rekke priser fra festivalpalasset der nede på den franske riviera, med regiprisen for Lidenskapens vinger og juryprisen for Take Away, So Close som de sålangt største utmerkelsene. | ESS
Les også:
Lite suspense, men mye kjøtt i Almodóvars Under huden
The Tarantino Mixtape [11]
Kontroversielt å ha 11 filmar i ei topp-10-liste!
Har du ikke sett «Spinal Tap»?
Enkelt. Bare fjern møkkafilmen The Piano så sitter dere igjen med 10!
Kult at Missing har fått en plass. Undervurdert perle.
Ville selv glatt byttet ut Dancer in the Dark og Virdinia (som jeg dog ikke har sett…) med The Lost Weekend og Il gattopardo.
@Torbjørn
Selvsagt lett å bytte ut filmer man ikke har sett, men jeg anbefaler deg på det sterkeste å sjekke ut Viridiana. Essensiell film i Bunuels filmografi.
Meget pen liste forøvrig. Har hatt Paris, Texas i sikte lenge nå, så er nok på tide å få ut fingeren. Enda ikke sett en eneste Wenders film, så flere anbefalinger er hjertelig velkomne!
Listegal som jeg er så slenger jeg som vanlig opp mine egne preferanser.
1. Apocalypse Now
2. Elephant
3. Blow-Up
4. Viridiana
5. Das Weisse Band
6. If…
7. Entre Les Murs
8. Barton Fink
9. Dancer in the Dark
10. Taxi Driver
Paris, Texas – historien om hvordan et godt soundtrack kan gi deg gullpalmen i Cannes.
Mange godbiter der, men skandale at ikke Kusturikas Underground (1995) er på lista.
Av 11 filmer (hvorfor 11?) er det to filmer som lett kan fjernes til fordel for Francis Ford Coppolas Avlyttingen. Topp 3:
1. Taxi Driver
2. Avlyttingen
3. Blow Up
Oh yes, Avlyttingen hadde jeg helt glemt at hadde fått palme! Og skal absolutt sjekke ut Viridiana. Men per i dag ser vel min topp ti liste slik ut: (Kronologisk da jeg ikke har tid til å sile mer enn nødvendig…)
The Lost Weekend
Brief Encounter
La Dolce Vita
Il gattopardo
Paraplyene i Cherbourg
Blow-Up
Avlyttingen
Apocalypse Now
Barton Fink
Pulp Fiction
Folkens, glem heller ikke The Wages of Fear, og ikke minst Kalatozovs fantastiske Og tranene flyr.
TAKE AWAY, SO CLOSE. På tide med overtidsmat?
Må bare fylle opp med noen unevnte:
PADRE PADRONE (1977) Taviani-brødrene
ROSETTA (1999) Dardenne-brødrene
PAPPA ER PÅ FORRETNINGSREISE (1985) Emir Kusturica
BALLADEN OM NARAYAMA (1983) Shohei Imamura
THE GO-BETWEEN (1971) Joseph Losey
ALL THAT JAZZ (1980) Bob Fosse
EVIGHETEN OG EN DAG (1998) Theo Angelopoulos
SMAKEN AV KIRSEBÆR (1997) Abbas Kiarostami
Vi må ikke glemme PATHER PANCHALI av Satyajit Ray som fikk gullpalme i 1956. En bragd!
Pather Panchali er en av mine favorittfilmer, men den fikk nok ikke Gullpalmen. Den fikk derimot prisen for “Best Human Document” det året, et særdeles viktig gjennombrudd ikke bare for Ray, men for seriøs indisk film utenfor Bollywood. Så absolutt en bragd, ja!
PATER PANCHALI delte Gullpalmen med Louis Malle og Jacques Costeaus undervannsdrama Le Monde de silence. Så vi skal nok huske den for dette også.
“men for seriøs indisk film utenfor Bollywood.”
Reagerer på dette nedverdigende utsagnet. Greit nok at du ikke liker Bollywood-musikaler, men er det useriøst? Please. Om det er noe som er dønn seriøst så er det filmbransjen i India. Satyajit Ray tilhører den bengalske fløyen av indisk film.
Hvis du er interessert i å lese om indisk film er wikipedia er fint (og gratis) sted å starte.
http://en.wikipedia.org/wiki/Cinema_of_India
Kalle, jeg er 99% sikker på at Pather aldri fikk Gullpalmen, men hvis du kan vise til annen dokumentasjon, tar jeg gjerne korreksjonen.
Aleksander, du kan bare slappe av, og du trenger ikke å være nedlatende. Jeg er STOR Bollywood-fan, og underviser om temaet med jevne mellomrom. Men det er viktig å skille mellom Bollywood og indisk kunstfilm.
Jeg gjorde litt research på egen hånd. Kalle har rett! Filmen delte Gullpalmen med Louis Malle!
Korreksjon herved registrert!
Knall. Nå har filmen enda mer cred enn det jeg har gitt den i alle år. :)
Hvor er vinneren fra 2002,Pianisten(av Roman Polanski) ?
Den burde toppe lista !!
Den Gode Viljen fra 1991.. som eneste fra mesterregissør Ingmar Bergman sto manuskript for.