Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer. Følg også med på vår YouTube-kanal for daglige rapporter.
*
TIFF 2012: Åpningsfilmen på årets utgave av TIFF var Robert Guédiguians Snøen på Kilimanjaro, som allerede har høstet lovord etter premieren i Un Certain Regard-programmet på filmfestivalen i Cannes. Regissøren var selv tilstede i salen med sin kone, hovedrolleinnehaver Ariane Ascaride.
Det starter svært lovende. Den middelaldrende fagforeningslederen Michel (Jean-Pierre Darroussin) mister jobben på havneanlegget i Marseille. Sammen med sin kone Marie-Claire (Ascaride), barn og barnebarn prøver han å finne ut hva han vil gjøre med sin ufrivillig tidlige pensjonisttilværelse. Skildringen og etableringen av karakterene på dette tidspunktet er filmens store styrke. Guédiguian legger ikke skjul på at det eksisterer visse mangler i allmennkunnskap, men at pragmatisk livserfaring spiller større rolle mens de prøver å definere seg selv i landskapet mellom arbeiderklasse og petit borgeouise. Ekteparet småhakker stadig på hverandre, men utstråler også den unike varmen som oppstår i langvarig kjærlighet. Dette kommer kanskje sterkest til uttrykk på bryllupsjubileet, der de får en tur til Tanzania i gave fra familien mens barnabarna nynner noen strofer fra Pascal Danels 60-tallshit Les Neiges du Kilimandjaro. Frem til nå strømmer det meste av følelser naturlig og overbevisende nøkternt fra fortellestilen.
Men filmen har alstå et par markante toneskifter. Første akt ender abrupt med en svært dramatisk hendelse som i hvert fall tok meg fullstendig på senga. Jeg antok at filmen nå ville snu seg mot en mer thriller-orientert estetikk, men det skjer ikke. Tvert i mot konsentrerer den seg mer om familiens interne behandling av hendelsens psykologiske belastning. Dermed blir den både forutsigbar og ikke forutsigbar på en gang. Forutsigbar i den forstand at du etterhvert skjønner hvor ekteparets moralske reise vil ende, uforutsigbar i den forstand at du kanskje vil oppleve lignende, plutselige toneskift senere også. Dessverre veier det første elementet tyngst.
Guédiguian lasser ofte på med retoriske stilgrep som ikke skal levne tvil om karakterenes emosjonelle reise. Jeg tenker da særlig på musikken – enten det er bruken av arbeiderklassehelten Joe Cocker for å etablere Marseilles’ havnemiljø eller klassiske stykker som Ravels Pavane Pour une Infante Défunte for å virkelig understreke Michel og Marie-Claires problematiske situasjon og utvikling. Det blir rett og slett litt pompøst og litt i kontrast med filmens realistiske uttrykk forøvrig, som om regissøren prøver å blåse opp disse sekvensene til Terrence Malick-aktige proporsjoner. Det fungerer ikke særlig bra, og virker mer som lettvinte ad hoc-løsninger.
Det andre problemet er rett og slett en mangel på interessant visualitet. Det er synd, fordi Marseilles som univers inviterer til filmatisk utforskning – kontrasten mellom sydende havnemiljø, kraner, industri og mekanikk på den ene siden og pittoreske boligområder, grønne lunger og sommerlig idyll på den andre siden. Jeg skulle gjerne sett en mer markant stemme benytte disse elementene for å speile historiens dilemmaer enda tydeligere (som for eksempel klassekonflikten). Det blir derimot ganske flatt og utvasket, og legger derfor mer i hendene på skuespillerne og karakterene som da altså jobber med begrenset kompleksitet i materialet.
Når det er sagt, leverer skuespillerene så sterkt i enkelstående scener at du ikke savner det altfor mye. Det er nettopp i de små hverdagsøyeblikkene filmen føles nær og virkelig. Som når Michel snakker med en eldre kvinne på telefonen mens han prøver å konsentrere seg om Marseilles-kamp på TV, som når Marie-Claire spør Michel om engelsk-kunnskapen hans og han lirer av seg engelske sangtitler på rekke og rad, som når Michel prøver å lære barnebarna sine hvordan man spiser sardiner. Det er mye humor knyttet til disse scenene, naturlig motivert fra situasjonene og karakterenes psykologi.
Selv om filmen er inspirert av Victor Hugos dikt Le Pauvre Gens, har Guédiguian ofte uttrykt sin begeistring og kjærlighet for arbeiderklassen og introduserer også filmvisningen med å kalle Snøen på Kilimanjaro for en naturlig, tematisk oppfølger til Marius et Jeanette (1996), som naturligvis også utspiller seg i et lignende miljø i Marseilles. Det er derfor aldri snakk om utlevering eller stereotypier. Tvert i mot fremstilles både svakheter og styrker med like stålsikker innsikt, og i den grad det problematiseres på et høyere politisk plan, gjøres det gjennom subtile diskusjoner og betraktninger mellom karakterene selv, gjerne rundt middagsbordet eller i kurvstolen på terrassen.
Snøen på Kilimanjaro er derfor en ganske ujevn film. På den ene siden sliter den med noen helt unødvendige stilbrudd og en del lettvinte løsninger som gjør filmen mer forutsigbar enn den strengt tatt trenger. På den andre siden er det aldri noe problem å kjøpe eller å involvere seg i karakterene, deres situasjon og deres dilemmaer. Det er troverdig (kanskje med unntak av en scene der Marie-Claire blir sjekket opp av ung, mannlig servitør), det er ekte, det er nøkternt. Selv om nerven i filmen dør litt ut etter den dramatiske hendelsen, innser man raskt at dette er mer en sober portrettfilm fundert på stor sosial innsikt enn en film som tilbyr spesielt originale narrative eller audiovisuelle utfordringer. Dermed heller vektskåla til syvende og sist mer mot engasjement enn likegyldighet.