Antydningens kunst i Jean Gentil

Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer.  Følg også med på vår YouTube-kanal for daglige rapporter.

 *

TIFF 2012: Jean Gentil er regissert av Laura Amelia Guzmán og Israel Cárdenas. Det er et samarbeidsprosjekt mellom Den Dominikanske Republikk, Tyskland og Mexico og delvis finansiert av Goethe-instituttet. Den er en del av Konkurranseprogrammet på TIFF, og vant The Discovery Award ved Toronto internasjonale filmfestival i 2007.

‘Slow cinema’ har etterhvert blitt noe belastet som begrep. Det er nesten så det konnoterer mer pretensiøsitet enn det gjør audiovisuell terapi. Jeg har derfor ikke lyst til å putte Jean Gentil i den kategorien, selv om den unektelig abonnerer på en rolig og stillferdig fortelleteknikk. Jeg har i stedet lyst til å fremheve det potente meningsgrunnlaget som eksisterer mellom bildene, slik det lar tilskueren trekke ut sammenhenger og emosjonelle valører på egen hånd; med andre ord som et nydelig eksempel på antydningens kunst.

Vi møter Jean Remy Genty, avskjediget språklærer, traskende rundt i Santo Domingos trafikkerte gater på jakt etter jobb. Men det virker håpløst. Til slutt trekker han ut i den karibiske jungelen på søken etter spirituell veiledning og meningen med livet. Kvaliteten ligger imidlertid i Remys portrettering (han spiller seg selv) og en serie fantastiske enkeltinnstillinger som understreker håpløsheten og fremmedgjøringen han blir stilt ovenfor.

Det er aldri snakk om å hamre inn poengene. Situasjonene konstrueres tvert i mot indirekte og i ellipser. Når Jean returnerer til leiligheten sin, finner han ny lås på døra og tingene kastet på gaten. Noe mer får vi ikke vite. Ingen dialog eller konfrontasjon med huseier fordi han angivelig har misset månedens husleie. Jean plukker bare opp klærne sine i stillhet og returnerer til gata. Eller et senere eksempel: Når Jean blir introdusert til en kusine av en arbeidskollega i jungelen, sitter de begge på sengekanten mens hun påpeker hvor sjenert han er. Et kort pinlig øyeblikk, så klippes det umiddelbart til neste dag. Vi får aldri vite om Jean hadde noen form for intim kontakt med kvinnen; vi kan bare anta at han ikke gjorde det basert på det uforandrede, nedslående humøret dagen etter. Heller ikke dette skulle altså vise seg å bli et emosjonelt vendepunkt for ham. Slike eksempler florerer det av, og bidrar naturligvis til at man selv er tvunget til å lese mening inn i karakterens utvikling.

Fjerne innstillinger plasserer Jean i en større sammenheng.

Den indirekte kommunikasjonen bygges også på et visuelt plan. Helt regelmessig dukker det opp store vista-skudd som plasserer Jean et strategisk sted i billedrammen. Enten det er blant palmer i jungelen, bygninger i byen eller grupper med mennesker. Dermed integreres hans egen historie med en overskytende filosofi, en som forteller om fremmedgjøring, om behovet i å knytte seg til omverdenen på en eller annen måte. Hva er hans funksjon i denne verden nå som han føler det ikke lenger er noe å leve for? Som han selv sier i en av sine mange bønner – hvis Gud står bak skaperverket, kan Han ikke også hjelpe ham med å bli en del av det, kan Han ikke hjelpe ham med å overkomme smerten?

Det ligger naturligvis også en sosial kommentar i disse rammevilkårene, et ærlig portrett av Den Dominikanske Republikk mens den prøver å reise seg mot høyere levestandard. Behovet for lærere og byråkrater er åpenbart lite i denne sammenhengen, men det trengs alltid arbeidskraft i selve oppbyggingsprosessen. Dette er imidlertid fjernt fra Jeans drømmer og tanker rundt egen identitet. Dermed blir han en av mange tapere i den raske utviklingen, en av mange som må gi avkall på sin egen kompetanse til fordel for et felles nasjonsbyggingsprosjekt.

For meg er denne filmen mye nærere i tematikk. Dvelende bilder av vakker natur settes i kontrast med Jeans interne uro, dialog finnes nesten ikke og tilskueren må selv lese følelsesregisteret ut av ansiktene på karakterene. Dermed handler det ikke lenger om en slags ‘slow cinema’ som skal være langsom for det langsommes skyld. Tvert i mot bruker du automatisk en masse kognitiv energi i  å både forstå og oppleve filmens kommunikasjonsform.

Med unntak av de siste par minuttene, der litt dramaturgisk rot forhindrer deg fra maksimum emosjonell pay-off, må vi tilbake til 2010’s fantastiske Landsbyen på toppen av fjellet (forøvrig undertegnedes favorittfilm det året) for å finne en film som i samme grad er så forførende i sin visuelt poetiske ettertenksomhet. Som er så tilgjengelig uten å være eksplisitt. Da er det vanskelig å ikke elske den.