en-introduksjon-til-egyptisk-film-del-2

En introduksjon til egyptisk film – del 2

I En introduksjon til egyptisk film -- del 1 så vi på Terrorism and Barbeque og The Terrorist, to kommersielle filmer fra 90-tallet. Her i del 2 vil vi vende blikket mot den uavhengige egyptiske filmen. Dette er filmer produsert av unge, urbane, liberale egyptere (nå kalt Tahrir-generasjonen) som henter sin inspirasjon fra europeiske og amerikanske filmskapere snarere enn egyptiske og som har lite til overs for den kommersielle filmindustrien.

Den nye bølgen – uavhengig egyptisk film

Heller enn å produsere gjennom de store kommersielle studioene henter Egypts uavhengige filmskapere penger fra utlandet, særlig Europa, og lager sine alternative filmer på et relativt lavt budsjett. Det at de henter penger fra utlandet gjør imidlertid at enkelte egyptere ser på dem som kulturelle svikere. Dette er en arv de bærer med seg fra Egypts kanskje mest kjente regissør, Youssef Chahine, som sa: «If the Arab world likes my films, ahlan wa sahlan (welcome). If the foreign audience likes them, they are doubly welcome».

Det er også de uavhengige filmene fra Egypt som settes opp på internasjonale filmfestivaler, og det er liten tvil om at de er mer tilpasset et vestlig publikum enn den kommersielle filmen. De som ser uavhengig egyptisk film på festival, og tror de får grasrotas versjon, må tenke om igjen. Den uavhengige filmindustrien består i hovedsak av yngre egyptere med høy utdanning. Ikke at det utgjør et problem. Tvert imot, det er et friskt pust. Filmene deres holder et høyt teknisk nivå, er engasjerende og presenterer i tillegg Egypt fra en synsvinkel som til tider skiller seg radikalt fra filmer som The Terrorist og Terrorism and Barbeque. Et godt eksempel på dette er Cairo Exit av Hesham Issawi:

Cairo Exit (2010, Hesham Issawi)

Hesham Issawi er en del av denne generasjonen filmskapere. Han har sin utdannelse fra USA og har bodd der mesteparten av sitt liv. Cairo Exit er hans andre spillefilm etter American East, som var en amerikanskprodusert film om egypteres vanskeligheter i et USA etter 11. september. I Cairo Exit er vi tilbake i Egypt hvor vi følger 19 år gamle Tarek og Amal som er dypt forelsket. Tarek er muslim og Amal kristen, og de er sammen i skjul fordi begge deres familier avskyr tanken på at barna deres skal gifte seg med noen fra en annen religion. For å komplisere ting ytterligere ønsker Tarek å flykte til Italia, men Amal avslører at hun er gravid og ikke vil dra. «Ta abort og bli med, eller bli igjen alene,» er Tareks kompromissløse svar. Amal godtar ikke noen av valgene og befinner seg dermed i en vanskelig situasjon.

«Cairo Exit»

Med denne Romeo og Julie-aktige fortellingen satt i Kairo 2010 som utgangspunkt, tar Issawi opp et tema som er brennende aktuelt og reelt, men som er overraskende lite tilstedeværende i egyptisk film. De kristne, hovedsakelig koptere, utgjør rundt 10% av Egypts befolkning, men kun en håndfull filmer (bl.a. One-Zero, I love Cinema og Hassan and Morcos) har denne problematikken som et sentralt element. Mange andre filmer har med en kopter, men da gjerne som en slags comic relief. I The Terrorist er det for eksempel en scene der Ali møter den kristne Hani, men ikke innser at han er kristen før etter flere lange diskusjoner hvor Ali har insistert på at en islamistisk stat er det eneste rette. Hassan and Morcos (igjen med Adel Imam i hovedrollen) er kanskje den filmen som gir det beste bilde av hvilke fordommer muslimer har mot kristne og omvendt. Problemet er at filmen tematiserer de religiøse gnisningene i et sosialt vakum, og ender dermed opp med å bli litt karikert. Cairo Exit makter på en mer overbevisende måte  å veve denne problematikken inn i et bilde av samfunnet som helhet og iscenesette det med en medrivende kjærlighetshistorie som ramme.

Issawi tegner hverken et bilde av Egypt under islamistisk trussel som The Terrorist, eller stiller en diagnose der opprør er neste steg som Terrorism and Barbeque. Det Egypt og Kairo vi møter her er på mange måter mer tragisk, men kanskje også mer troverdig? Fremtidshåpet er i stor grad borte, Tarek ønsker bare å dra sin vei, og vi skjønner ham godt. Filmen spiller som The Terrorist på en motsetning mellom det moderne og det tradisjonelle, men her representerer Kairo i seg selv det tradisjonelle og irrasjonelle. Vi blir oppgitt over at religion, kjønn og klassebakgrunn skal legge så store bånd på Amal og Tareks liv. At de ikke kan ha et åpent forhoold, at Amal ikke kan velge fritt om hun vil ha et barn eller ta abort, at sex før ekteskap er så tabubelagt og ødeleggende. Vi sitter igjen med den klassiske modernistiske tanken: Kan de ikke få leve sitt liv selv, uavhengig av forutbestemte identitetsmarkører og konservative skikker?

«Cairo Exit»

Samtidig er det viktig å påpeke at det ikke er snakk om en renspikket tragedie. Vi får stor sympati med hovedpersonene og de representerer tross alt et håp om at det er mulig å bryte med samfunnets forventninger. Kairo fremstår også som en sjarmerende by midt oppi alle problemene. Både det tekniske nivået hva gjelder bildekvalitet, musikkbruk og ikke minst skuespillerprestasjoner er langt bedre her enn i de to filmene omtalt i del 1 av denne artikkelen, og vi blir helt oppriktig oppslukt av Cairo Exit. Dette er en film publikum kan få mye ut av, uansett om man kjenner konteksten eller ikke. De konstante referansene til sær-egyptiske trekk vi finner i kommersielle filmer som The Terrorist og Terrorism and Barbeque er fjernet, og bildet av Egypt som Issawi gir oss er lett tilgjengelig.

At denne filmen likevel er kontroversiell burde ikke overraske noen. Myndighetene har ikke vært opptatt av å vise frem Egypt som et sted med religiøse gnisninger og uten fremtidshåp. Manuset ble da heller ikke godkjent av sensurmyndighetene, men Issawi filmet likevel på location i Kairo. Filmen ble vist for sensurmyndighetene igjen da den var ferdig, men den ble nektet visning både i Egypt og noe annet land. Da Issawi smuglet den ene 35mm-kopien han hadde ut av landet og fikk filmen vist den på Dubai Internasjonale Filmfestival, ble sjefen for sensurmyndighetene visstnok personlig fornærmet og konfiskerte kopien da den ble sendt tilbake til Egypt. Den er fortsatt etter Mubaraks fall nektet visning i Egypt, men skal vises på flere internasjonale festivaler, blant annet Tribeca (første egyptiske film i konkurranseprogrammet noen sinne) og under Arabiske filmdager i Oslo i slutten av april (for øvrig et arrangement undertegnede er med på å arrangere). Så får vi se om de egyptiske myndighetene tar til fornuft nå som Mubarak er borte eller om ting fortsetter som før.

Heliopolis (2009, Ahmed Abdalla)

I del 1 og til nå i del 2 av denne artikkelen har vi sett på myndighetenes versjon, de mer kritiske filmskapernes versjon og til sist her ovenfor en representant for den nye unge generasjonen sitt bilde av hva Egypt er. Den siste filmen vi skal snakke om er Heliopolis av Ahmed Abdalla, en ny representant for den uavhengige filmen, men med et ganske annet budskap. Denne filmen representerer noe nytt både estetisk og tematisk, og ble møtt med både hyllest og forakt da den ble sluppet i 2009.

Jeg husker veldig godt første gang jeg så denne filmen i en fullsatt sal på Good News Theater under Kairo Internasjonale Filmfestival. Forventningene var egentlig lave, men allerede etter første scene skjønte jeg at dette var noe utenom det vanlige. Jeg kunne ikke tro at det var egyptisk film jeg satt å så på! Den ofte kunstige lyssettingen var erstattet av naturlig lys, kameraføringen behagelig, spillet subtilt, og den melankolske musikken som akkompagnerte hendelsene ga filmen en rolig, behagelig rytme. Jeg nøt dette intenst den halvannen timen filmen varte og forlot salen med overbevisning om at dette var et virkelig mesterverk. Jeg har senere sett filmen igjen og ikke blitt like imponert, men står ved at det er en av de mest facinerende filmer fra Egypt de siste ti årene.

Vi følger en håndfull personer fra det øvre middelklasse-nabolaget Heliopolis (Kairo) gjennom 24 timer. Filmen har en flettverkstruktur, men uten at de ulike handlingene egentlig flettes. Vi møter Khaled Abul Naga som har blitt forlatt av kjæresten og skal skrive masteroppgave om de etniske motsetningene i Egypt, et ektepar som skal kjøpe et kjøleskap men ikke klarer å bestemme seg for hvilket, og noen som ikke rekker det de skal fordi de sitter fast i trafikken (for å nevne litt). Historiene har interessante utgangspunkt, men de blir ikke utviklet og ender opp med å henge litt i luften. Enkelte har hevdet at dette gjør filmen meningsløs, og at Heliopolis ikke er noe annet enn en hul kopi av en europeisk kunstfilm. Jeg er uenig i denne kritikken og vil snarere hevde at nøkkelen til å forstå filmen ligger i å skjønne nettopp hvorfor historiene forblir løsrevne, hvorfor de ikke knyttes.

Der både Cairo Exit, Terrorism and Barbeque og The Terrorist hyller moderniteten slik de definerer den representerer Heliopolis en modernitetskritikk inspirert av folk som sosiologene Zygmunt Bauman og Richard Sennet. Egypt blir fremstilt som et fragmentert samfunn, hvor sosiale relasjoner ikke lenger er så sterke som de var. De lever sine usammenhengende, relativt meningstomme liv adskilt fra hverandre. De strever etter lykke, men lykkes ikke.  Grunnen til at de ulike historiene ikke flettes inn i noen større helhet, er at en slik større helhet ikke eksisterer, ifølge Abdalla. Det er kun individer på leting etter seg selv.

Enkelte vil ha det til at Abdalla her presenterer en regimekritikk. Vi kan se den stillestående trafikken som en metafor for hvordan ingenting går fremover og de fragmenterte historiene vi får som et bilde på at landet har blitt totalt splittet. Men jeg vil heller si at Heliopolis hever seg over dette og presenterer en generell modernitetskritikk som ikke hovedsakelig er Mubaraks skyld, men et resultat av en rekke faktorer som informasjonssamfunnets eksplosjon og globalisering. I den grad Abdalla presenterer noen løsning, så er den å finne i nostalgien. Gjennom blant annet fokuset på gamle praktbygg som forfaller og det religiøse mangfoldet som forsvinner virker det som Abdalla ønsker seg Egypt slik det var før revolusjonen/militærkuppet i 1952. Alt var bedre før det postmoderne samfunnet satt inn; da vi fortsatt levde sammen og hadde en dypere mening med livet. Om Heliopolis ikke er et mesterverk, er det i alle fall en forfriskende film i egyptisk sammenheng som absolutt burde sees!

Jeg lovet at jeg skulle komme tilbake til hvilke av de fire bildene de fire filmene presenterer som er mest riktig. Men hvem som har rett, hvilken film som treffer det egyptiske samfunnet slik det ”er”, er til syvende og sist egentlig ikke så interessant. Alle tar elementer fra virkeligheten og konstruerer sitt bilde utifra det. Alle kulturelle uttrykk, film inkludert, er forenklinger. Det er heller ikke slik at du kan legge sammen det du får vite om Egypt i de ulike filmene og slik sitter igjen med et helhetlig bilde av samfunnet.

Ved å se disse filmene får du se fire nyanser av Egypt. De er alle er riktige på sin måte, men de fokuserer på noen aspekter og ignorerer andre. Ingen av filmene tar for eksempel opp korrupsjon i særlig grad. Alle filmene foregår i Kairo, til tross for at forholdet mellom by og land er noe mange anser som svært viktig for å forstå Egypt. Men disse fire filmene er da også kun en introduksjon. Vil du ha flere bilder, flere nyanser og ikke minst flere gode filmopplevelser enn disse filmene kan gi deg, har jeg bare ett råd: Se mer egyptisk film!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Michael sier:

    Jeg lurer på hvor mange filmer det lages i Egypt hvert år? Det er jo et digert land, men det er jo ganske fattig. Så lurer jeg på om det lages noen slags sjanger filmer i Egypt? Finnes det en slags egyptisk detektiv som subber rundt i Kairos bakgater, en muslimsk Philip Marlowe? Har de noen slags eventyr filmer eller filmer satt i fremtiden?

  2. Kristian Takvam Kindt sier:

    Det kommer en ny artikkel med mer om dette senere, men kan si kort at Egypt er det arabiske landet som produserer mest film. Det siste tiåret har de produsert ca 40 filmer i året. Dette er mindre enn de gjorde på 50 tallet da de var verdens tredje største filmindustri og produserte 530 filmer på ti år. Når det gjelder sjangerfilmer er det dårlig med det. Du har en del historiske filmer (The Emigrant, The victorius Salah Al-Din for eksempel), men lite animasjon og sci-fi desverre.

  3. Michael sier:

    Ja, det blir artig å se hva mer du har å si om arabisk film. Jeg fant for øvrig dette blogg innlegget fra en kjent forfatter som skriver krim fra Palestina. Han skriver om hvorfor araberne mangler krim litteratur:

    http://www.themanoftwistsandturns.com/2011/02/24/for-arabs-first-democracy-then-crime-fiction/

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>