Robert Guédiguian åpner TIFF – hvem er han?

Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer.

*

TIFF 2012: Francois Ozon, Arnaud Desplechin, Bruno Dumont, Olivier Assayas, Laurent Cantet, Christophe Honoré, Gaspar Noé, Alexandre Aja, Céline Sciamma, Catherine Breillat, Claire Denis og… Robert Guédiguian?

I mylderet av franske filmskapere som har gjort seg bemerket på 90- og 00-tallet – hvor jeg har et nært forhold til flere – er Guédiguian for meg et helt ubeskrevet blad. Frem til årets Cannes-festival, der han hadde premiere på sin seneste film Snøen på Kilimanjaro i Un Certain Regard-seksjonen, hadde jeg ikke engang hørt navnet hans. Det har jeg i ettertid forstått at er en flause, men samtidig antar jeg at mange er i samme båt som meg.

Og nå vil snart et norsk publikum få stifte nærmere bekjentskap med ham: Tirsdag 17. januar får Guédiguian og Snøen på Kilimanjaro (som forøvrig deler sin tittel med en Gregory Peck-film fra 1952) æren av å åpne Tromsø internasjonale filmfestival. I den forbindelse er det på høy tid å rette et mer fokusert blikk mot denne anerkjente, men fortsatt lite profilerte filmskaperen. Guédiguian (født 1953) er særlig kjent for sine fremstillinger av fødebyen Marseille og arbeiderklasseområdet L’Estaque med en skarpt samfunnsproblematiserende tone – troligvis farget av sosiologiutdannelsen og hans politiske engasjement i det franske kommunistpartiet og senere Parti de gauche (venstevridd, øko-sosialistisk parti). Han har bodd og arbeidet i byen hele livet, og forholder seg hovedsaklig til en liten gruppe faste Marseille-skuespillere (blant dem Ariane Ascaride og Jean-Pierre Darrousin). Det utmerkede netttidsskriftet Senses of Cinema formulerer den spesielle forbindelsen mellom Guédiguian og Marseille slik:

And indeed, watching these five recent films of his, one receives an acute and rich portrait of the city and its inhabitants, a portrait encompassing many different elements: the political, social, philosophical, psychological and emotional. In fact, Guédiguian’s range is so wide that it is quite accurate to characterise the world of Marseilles that he presents as a microcosm of the entire world. At the very least, one can quite clearly see universal themes in his films, if filtered through the particulars of Marseilles.

Foruten selve regiarbeidet, både skriver og produserer Guédiguian sine egne og andres filmer. Debuten fant sted allerede i 1981 med Dernier été, men gjennombruddet kom først mot slutten av 90-tallet, takket være et korpus med kritikerroste og prisvinnende filmer som À la vie, à la mort! (1995), Marius et Jeannette (nominert til syv César-priser, 1997) og À la place du coeur (vinner av manus- og jurypris i San Sabastián, 1998). La Ville est tranquille (to European Film Awards-nominasjoner, samt FIPRESCI-prisen, 2000) og L’arméé du crime (2009) står slik jeg har skjønt det igjen som hans sålangt mest internasjonalt distribuerte og velkjente filmer. Det ser altså ut til at Guédiguian gradvis har klatret høyere og høyere på anerkjennelses-stigen; med Mari-Jo et ses 2 amours (2002) deltok han i hovedkonkurransen i Cannes, og med Snøen på Kilimanjaro var han altså å finne i sideprogrammet Un Certain Regard.

«Snøen på Kilimanjaro»

Snøen på Kilimanjaro, som henter inspirasjon fra et dikt av Victor Hugo, fikk varm, om enn ikke udelt ekstatisk mottagelse etter premieren i Cannes. Med forbehold om at dette inntrykket baserer seg på noen utvalgte anmeldelser jeg har lest, er filmen både gripende og skarp, med politiske under- og overtoner, men trass disse kvalitetene også vaklende. Slik jeg har skjønt det lider filmen under litt forenklede, nær sagt plumpe karakteriseringer. En slik type retorikk er alltid et tveegget sverd; noen ganger er man nødt til å bruke overdrivelse for å tydeliggjøre et budskap. Samtidig kan det underminere substansen som ligger i tankegodset bak utsigelsen. Screen Daily skriver følgende:

At its best, Guédiguian’s L’Estaque cycle revives the regional pride of Marcel Pagnol and the socialist humanism of Jean Renoir, and these qualities shine in the best scenes between the cast members, who exude a rare sense of family intimacy. Darroussin’s crumpled gruffness makes him extremely credible as a thinking, feeling socialist, while Ascaride remains unchallenged as French cinema’s reigning ‘woman of the people’ in the Anna Magnani mould. Some characterisation is uncomfortably broad -- there’s no shortage of cold-eyed bureaucrats and snippy hautes bourgeoises, while Karole Rocher goes wildly over the top as a textbook ‘Bad Mother’. But Guédiguian also revels in subverting expectation -- it’s the largely unlikeable Christophe who really gets Michel thinking when he fires off a few political home truths at him.

The film is uneven and sometimes mawkish, but you have to take Guédiguian’s films as you find them. And if you can get past the sometimes huggy earnestness, this one is engaging, thought-provoking and altogether hard to dislike.

«Snøen på Kilimanjaro»

Det er liten tvil om at Screen Daily i sum er begeistret for filmen, men London Evening Standard er enda mer anerkjennende, og mener attpåtil at Guédiguians karakterer langt på vei er komplekse nok:

It’s difficult to think of a director so skilled at combining political drama with a warmly humanist message, finessing the plot to the point where you really do find yourself asking what you would have done under the circumstances. And the circumstances here, like the characters, are fascinatingly complex. It’s a trick French director Robert Guédiguian has pulled off many times before.

I mine øyne er ikke traileren spesielt pirrende, men på basis av hva jeg har lest om Guédiguian, er det ikke urimelig å forvente noe utenom det vanlige.

På tross av bred anerkjennelse, er Guédiguian langt mindre kjent enn mange av sine samtidige «kolleger», og årsaken til dette er ikke helt lett å sette fingeren på. Det kan virke som om Guédiguian mangler en slående visuell identitet – at det hovedsakelig er det tematiske som binder filmene hans sammen og gjør ham til en stemme eller potensiell auteur. Og det er en kjent sak at form ofte har sterk forførelseskraft i cineast-miljøer. I et intervju med Senses of Cinema avslører i alle fall Guédiguian seg selv som en connaiseur, og på spørsmål om inspirasjonskilder svarer eklektisk, men klassisk: Ozu, Ford, Bresson, Bunuel, Fassbinder, Pasolini og Satyajit Ray.

For å bli bedre kjent med Guédiguian anbefaler vi at du leser denne artikkelen, og bygger opp forventningene til det som forhåpentligvis blir en verdig start på TIFF 2012. Traileren til Snøen på Kilimanjaro kan du se her: