om-a-se-film-fra-sor

Om å se Film fra sør

Film fra sør 2011: I dag åpner Film fra sør-festivalen i Oslo, med visning av Where do we go Now med regissør og festivalgjest Nadine Labaki til stede – en filmskaper vi portretterte tidligere i år. Det er 21 år siden første utgave av Film fra sør gikk av stabelen i et litt slitent auditorium på Blindern med under 10 filmer på programmet. Nå har Film fra sør vokst til å bli Oslos største og Norges lengste filmfestival med 99 filmer og 250 visninger over 10 dager. 

I dagene som kommer vil vi her på Montages skrive om en rekke av filmene som vises under festivalen, men før det hele begynner kan det være nyttig med noen refleksjoner rundt hvordan Film fra sør burde ses. For hva ligger egentlig i konseptet Film fra ”sør”? Hva betyr det og hvordan skal vi forholde oss til konseptet som kinogengere? Jeg vil i andre halvdel av denne artikkelen skissere noen tilnærmingsmåter til hvordan vi kan manøvrere oss gjennom programmet, som går litt utenom hva ”sør”-konseptet legger opp til. I tillegg til å skrive for Montages, jobber jeg også for Film fra sør og har vært med på å sette sammen programmet, så nøytral vil nok ikke fremstillingen min være. Helt propagandistisk vil jeg likevel forsøke å unngå. Jeg vil prøve å legge meg på en linje i nærheten av kritisk hyllest. Målet mitt er å gi noen perspektiver på hva jeg mener Film fra sør egentlig betyr og innebærer, og hjelpe dere på vei i navigasjonen.

Hva ligger i konseptet Film fra sør? Navnet gir en del konnotasjoner. Vi skjønner at det er filmer fra områder langt unna oss selv, kanskje litt varmere strøk, gjerne steder vi ikke ser så mye film fra til vanlig. Men akkurat hvor ”sør” ligger helt presist sier ikke seg selv. Festivalens egen definisjon sier at de viser filmer fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten, som klarner opp litt, men ikke helt. For Australia og Hellas, land som ligger langt ”sør” er ute, mens land som Kazhakstan og Mongolia som ligger langt ”nord” er inne. Russland er ute, men gamle sovjet-republikker er inne. Poenget jeg forsøker å få frem er at ”sør” som begrep er konstruert. Det har ikke noen egentlig geografisk rot i virkeligheten. Jeg vil si at ”sør” i vår betydning symboliserer det fjerne, imotsetning til til nord, som er det nære. Hellas og Australia oppleves som nært, som en del av et slags vestlig kulturfelleskap, mens Mongolia og Kazhakstan ikke gjør det. Russland er nært, mens Tadjikistan er fjernt. Ut ifra denne forståelsen kunne Film fra sør like gjerne hett ”Film fra Fjernt” eller noe i den retningen. Målet er å fremheve det fremmede, det vi ikke er vant til å se. Å utsette publikum for filmer de ellers ikke ville blitt utsatt for fra kulturer de ellers ikke ville sett så mye til.

Spørsmålet er om dette er et godt konsept og en god målsetning? Jeg vil si det på mange måter er prisverdig, men at konseptet har en innebygget fare vi ikke kommer utenom. Ved å definere Afrika, Asia og Latin-Amerika som det fremmede ”sør” står festivalen i fare for å nettopp bekrefte og reprodusere oppfatningen om at det er det. Det kan bidra til å bekrefte bildet av verden som todelt mellom ”oss” i nord og ”dem” i sør. Vi bekrefter at ”de” er fremmede som vi ikke helt skjønner oss på mens ”vi” er nære og forstår hverandre. Ved å gjøre fremmedheten til et hovedkriterie for utvelgelse av en film, står Film fra sør i fare for å gjøre det fremmede til det viktigste kjennetegnet ved filmen.

«Nader og Simin»

La meg eksemplifisere hva jeg mener. Årets vinner av Gullbjørnen, iranske Nader og Simin, er en fantastisk skildring av slutten på et ekteskap. I filmen blir vi vitne til et intimt kammerspill som vil fjetre de fleste, og regissøren Asghar Farhadi har blitt en betydelig figur i iransk film. Når vi ser denne filmen burde vi ikke fokusere vår opplevelse på at vi skal få noen herlige drypp fra en fremmed kultur, men ta filmene på alvor og se hva de prøver å si. Jeg husker en episode fra da jeg så den amerikanske filmen Rabbit Hole under filmfestivalen i Istanbul i våres: Ved siden av meg satt en tyrkisk dame som absolutt ikke likte filmen. Jeg spurte hvorfor og fikk følgende svar: «Jeg lærte ikke noe nytt om amerikansk kultur. Jeg skjønte ikke noe mer av USA.» Filmen var ikke ”amerikansk” nok for henne. Måten denne tyrkiske damen så Rabbit Hole på er den måten jeg prøver å advare dere mot å se Film fra sør på. Denne tyrkiske damen gikk glipp av de fantastiske skildringene av tap og savn og hvordan man takler død sammen i Rabbit Hole.

Dersom vi reduserer Nader og Simin til et kuriost blikk på den fremmede iranske kulturen går vi glipp av alt annet den forsøker å formidle om ekteskap, kjærlighet, familie og oppbrudd. Vi ser bort fra den generelle problematikken og fokuserer på hva filmen sier om Iran. Denne måten blir særlig problematisk hvis vi bruker en annen film på programmet som eksempel, In Bed av chilenske Matías Bieze. Vi lærer lite om Chiles politikk, kultur og historie ved å se denne filmen. Som festivalomtalen sier så «reflekterer filmen over hva som skjer med to mennesker som i utgangspunktet kun møtes for å ha sex. Hvordan forholder de seg til hverandre?» Hvis vi ser den og håper på innsikt i “det chilenske” blir vi nok skuffet. Men filmen har mye å gi, hvis vi bare glemmer at den er fra ”sør” og fokuserer på at det er en film som alle andre.

Misforstå meg rett. Det er ikke noe feil i å se alle filmene i Latin-American style-programmet for å skjønne mer av Latin-Amerika og filmene i Middle East without Borders-programmet for å forstå mer om Midtøsten. Ofte er det lettest å velge film utifra hvilket land den kommer fra, for det er et veldig enkelt kriterie å sortere etter. Og i et mylder av 99 filmer er det ikke så lett å se de tematiske linjene. Derfor vil jeg nå foreslå tre alternative måter å se årets Film fra sør på, som går forbi geografi-skillene og fokuserer på det faktiske innholdet. Forhåpentligvis kan det fungere som en hjelp på veien og som en inspirasjon til å se forbi ”sør”-begrepet, forbi geografien og inn i filmen.

«Chico & RIta»

1.Kjærlighet

På forsiden av festivalmagasinet ser vi et par som kysser. Bildet er inspirert av den cubanske animasjonsfilmen Chico & Rita og viser til årets festivalprofil, nemlig kjærlighet. Filmene på denne festivalen blir ofte forbundet med tunge, triste temaer som krig og konflikt. ”Sør” blir fremstilt som et område hvor folk har det mer kaotisk, konfliktfylt og vanskeligere enn oss her i nord. Derfor ønsket vi å fokusere på filmer som har et litt lystigere preg, og som fokuserer på historier og skildringer av nettopp kjærlighet. Dersom man ønsker seg en romantisk festival i år vil jeg anbefale å starte med nettop Chico & Rita på fredag 7. oktober, en nydelig tegnet kjærlighetsfortelling om den cubanske jazzmusikeren Chico og hans hodestups forelskelse i Rita. De lever lykkelig i Havana, frem til Rita blir trukket mot rampelyset i New York.

Så kan man fortsette med Stray Bullet, en klassisk Ibsen-aktig fortelling om forbudt kjærlighet i Libanon (som figurerer på vår kåring av de beste arabiske bryllupsfilmene) før helgen kan avsluttes med So Hard to Forget, en bokstavelig talt uforglemmelig vakker skildring av kjærlighetssorg. Deretter bør neste uke vies til regissøren Matías Bieze. Han gjester festivalen og hans tre siste filmer blir vist – alle handler om kjærlighetsforhold. Den nevnte In Bed er om et par som møtes for første gang for å ha sex. I About Crying følger vi et par den siste natten før de har planlagt å slå opp og innser hvor mye de er i ferd med å miste, mens vi i The Life of Fish følger en rotløs ung mann som finner igjen en tapt flamme.

Jeg har selv ikke sett alle tre, men det er umulig å ikke føle et sterkt behov for å se dem etter å ha lest omtalene i programmet! Denne romantiske festival-reisen burde avsluttes på en litt lystig tone, med Our Grand Despair som går siste helgen under festivalen. Denne tyrkiske feelgood-filmen følger to menn som får ansvar for å passe på en rundt 15 år yngre jente. De forsøker å være ansvarlige farsfigurer, men ender naturligvis opp med å bli stupforelsket i henne begge to. Men ingen av dem tør å si det!

«Skateistan»

2. Politikk

Dersom man synes kjærlighet-varianten virket litt for sviskete og useriøs er det heller ikke i årets utgave mangel på hardslående politiske spillefilmer og drama. Hvis det er denne typen filmer som interesserer deg burde du åpne førstkommende helg med en ny dokumentar om revolusjonen i Egypt: Tahrir 2011, The Good, The Bad and The Politician. Dette er en filmatisk innovativ film i tre deler. The Good er en skildring av demonstrantene som ofret livet for revolusjonen, The Bad viser brutaliteten til politiet og sikkerhetsstyrkene mens The Politician er en usentimental skildring av tidligere president Hosni Mubarak selv. Filmen hadde premiere i Venezia og tre av Egypt beste unge regissører står bak. Tahrir 2011 vises to ganger denne helgen på Vika kino, og samme sted kan man neste uke få med seg den gripende dokumentaren Finding Ali med påfølgende debatt om situasjonen i Afghanistan. Er ikke det nok om Afghanistan burde man også få med deg Skateistan, en politisk dokumentar om skatere på leting etter en skatepark i Kabul.

Det er naturligvis ikke bare dokumentarer som er politiske, men også en rekke spillefilmer. Kinyarwanda fra folkemordet i Rwanda, Post Mortem om perioden rundt drapet på Salvador Allende, The Hidden War fra Sør-Afrika om de siste dager av apartheid og José Martí, en biografiske film om Cubas store dikter og nasjonalhelt. Til sist bør man få med seg avslutningsfilmen Even the Rain, et suspense-drevet drama om en idealistisk filmregissør som møter utfordringer når filminspillingen hans om Colombus’ liv truer med å kollapse på grunn av lokalbefolkningen demonstrerer mot myndighetene. Til tross for at festivalprofilen handler om kjærlighet, er det nok av politiske godbiter å få med seg hvis man vet å lete etter dem.

«The Yellow Sea»

3. Sjangerfilm

En reaksjon jeg ofte får høre når jeg sier at jeg jobber hos Film fra sør, er at festivalen bare viser kjedelige, treige drama-filmer. Jeg har hørt flere venner fortelle historier om hvordan de endte opp på en smal argentinsk film uten dialog med tre mennesker i salen. Denne tredje veien gjennom festivalen er et svar på denne påstanden. Med litt nysgjerrighet vil man se at Film fra sør er full av lett tilgjengelig, morsom og underholdende sjangerfilm. Hvis det er action du vil ha må du få med deg Viva Riva! – sex, penger og vold, på kongolesisk vis. Let the Bullets Fly fra Kina og The Yellow Sea fra Sør-Korea er to andre must-sees på festivalen. Førstnevntes tittel taler for seg selv, mens sistnevnte er en drivende hitman-thriller, med bl.a. en biljaktscene som ble møtt med trampeklapp i Cannes fordi folk var så imponerte over at helten faktisk overlevde bilkaoset (Red.anm: Dette bekreftes fra redaktørhold. Scenen er så utrolig at man ikke kan annet enn å klappe.). Er det western du foretrekker er Aballay et åpenbart valg. Et forrykende, voldsomt og visuelt blendende cowboydrama fra Pampasen i Argentina. Til sist er jo horror alltid en fast ingrediens hos Film fra sør. Det er kanskje ikke like mange i år som før men Paranormal Activity: Tokyo Night, We Are What We Are, Cold Fish og Night Fishing er absolutt filmer å anbefale hvis man har nerver for den slags.

Så, det var mine forslag til innfallsvinkler på årets utgave av Film fra sør. Jeg har forsøkt å argumentere for at festivalen nytes best hvis vi kan se forbi begrepet ”sør” og ser filmene som filmer. Disse tre veiene gjennom festivalen var muligens ikke revolusjonerende, men ment som en oppfordning til å tenke utenfor geografien når dere velger hvilke filmer som er verdt å se. Film fra sør har for øvrig veldig rett når de sier at filmer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika vises for lite på vanlig kino i Norge. Til tross for risikoen med å bidra til stigmatisering av filmene ved å sette merkelappen ”sør” på dem og dermed opprettholde skille mellom ”oss” og ”dem”, mener jeg festivalen har en viktig rolle å spille. Ikke hovedsaklig for å bidra til å forstå ”sør”, som uansett er et rart og lite fruktbart begrep, men for å vise at god filmkunst kan komme fra hvor som helst.

Vi ser alltid filmer fra Europa og USA. På Film fra sør har vi muligheten til å se like gode filmer, fra andre land. Det viktige for meg i mitt arbeid for festivalen er ikke å presentere filmer fra en annen verden, men filmer fra den samme verden som blir neglisjert og marginalisert. Publikum bør ikke gå på festival de neste 10 dagene fordi filmene er fra ”sør”, men fordi det er gode filmer som med et par unntak ikke vil bli mulig å se på kino igjen i Norge. Så sjekk ut programmet og nyt kinomørket i høstkulden – helt frem til 16. oktober!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Vidar Olsen sier:

    Hvis man helst bør se forbi begrepet “sør” som du sier, kanskje tiden begynner å bli moden for å endre navn og innpakning på festivalen?

    Personlig må jeg innrømme at merkelappen “sør” innebærer en altfor høy terskel for meg. Jeg forestiller meg at det hovedsaklig dreier seg om filmer der du skal konfronteres om vonde menneskeskjebner og bli trist, heller enn å se gode filmer. No hard feelings, men det er bare de konnotasjonene jeg får.

    Vet ikke hva festivalen heller burde hete, men noe snappy som innbefatter “gode filmer du ellers ikke blir servert”.

    Uansett, artikkelen din gav meg mer lyst å se noen filmer derfra, og jeg tror det er veldig smart å fokusere på sjangerfilm. Man vil gjerne vite hvilken sjanger man skal se.

  2. Kristian Takvam Kindt sier:

    Ja, veldig spennende å høre dine tanker om sør-begrepet Vidar. Tror ikke du er den eneste som har forbundet festivalen med det triste og tunge, så er derfor vi har forsøkt å legge om profilen med et sterkere fokus på genre-film blant annet. Nå må det presiseres at jeg ikke snakker på vegne av Film fra Sør her, men at dette er et utenfra-blikk fra en insider.

    Du har også helt rett i at sør-begrepet har sine problemer, men tror ikke utskiftning er det rette. Rammene konseptet gir, med å fokusere på film fra Asia, Afrika og Latin-Amerika er gode fordi det fyller et stort tomrom i det norske kinoåret hvor filmer fra disse kontinentene blir vist. Så kan ikke gjøre noe annet enn å gjenta oppfordringen om å se Film fra Sør forbi sør-begrepet og inn i selve filmen.

    Er veldig spennende hvis flere har lyst å dele sine assosiasjoner til hva som ligger i sør-begrepet og eventuelle problemer eller styrker ved det!

  3. Dag Sødtholt sier:

    Jeg synes det er litt selvmotsigende når Vidar sier “Jeg forestiller meg at det hovedsaklig dreier seg om filmer der du skal konfronteres om vonde menneskeskjebner og bli trist, heller enn å se gode filmer.” For jeg tror vel ikke at de filmene han snakker om har blitt valgt ut fordi de er triste og vonde, men fordi de nettopp er gode filmer – som har valgt å utforske tunge temaer.

    Sjangerfilmer kan være fint det – hvis det vel å merke er gode sjangerfilmer, ikke bare valgt ut for å vise at sør-landene kan lage Hollywood-lignende, men ordinære produksjoner.

  4. Lasse Skagen sier:

    Jeg kjenner igjen Vidar.Det er uten tvil mange som tenker som Vidar.Det går ikke an å bebreide Vidar for å tenke akkurat slik om Film fra Sør. Netopp fordi det uten tvil ha vært det imaget festivalen har hatt. Og det funker for mange. Det funker for så mange at festivalen kunne vært fornøyd med å holde seg til det og allikvel klart både de forventede besøkstallene og budsjettene. At en festival publikumsmessig med Lo-fi profile fullstendig slår ut en Hi-profile festival som Oslo Filmfestival sier litt. Min ambisjon for FFS er likevel å utfordre Vidar. Og hans forestilling om hva en sørfilm er. Kvaliteten i hver enkelt film – uavhengig av hvor i verden den kommer fra er selvsagt “prime target”. Og både når det gjelder omfang og kvalitet så mener jeg vi har “High value”. Det gjenstår å se for 2012.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>