revolusjonaert-cannes-program-med-egyptisk-film

Revolusjonært Cannes-program med egyptisk film

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Ny Tid nummer 19, 2011.

Cannes 2011: Filmfestivalen i Cannes, som arrangeres for 64. gang, har aldri vært kjent som en politisk festival. Den har snarere blitt kritisert for å være en avkoblet møteplass for filmfiffen, som ikke makter å kommentere på det som skjer i den virkelige verden. I år har det imidlertid blitt tatt grep ved å invitere Egypt som såkalt «Guest Country of Honor». Det er faktisk første gang festivalen hedrer en enkelt filmnasjon på denne måten.

Ved å velge Egypt som tidenes første gjesteland, treffer festivalen usedvanlig godt. Egyptisk film har de siste årene vært i rivende utvikling, og landet er nå som kjent midt i en revolusjon som kommer til å endre dets filmindustri for alltid. De egyptiske filmene Cannes har plukket ut vitner dermed ikke bare om at festivalen ønsker å fremstå som mer politisk orientert, men gir også et spennende innblikk i hvor egyptisk film er på vei etter president Hosni Mubaraks avgang.

Det legges ikke skjul på at valget av nasjon rotfester seg i landets politiske utvikling: «Egypt ønskes velkommen i 2011 som et land som, gjennom sin revolusjon av 25. januar, har gjort verden oppmerksom på sitt behov for frihet og behov for å endre historiens gang, gjennom å demonstrere kollektiv styrke og uttrykke et demokratiønske», skriver festivalen i en pressemelding. Med denne begrunnelsen kunne Cannes-festivalen like gjerne invitert Tunisia, Yemen eller Syria, hvor folkemassene også har ytret og ofret seg for sitt ønske om frihet. Men Egypt er og blir den største filmnasjonen i den arabiske verden. Landet produserer rundt 40 filmer i året, med Marokko på andreplass blant arabiske land med kun fem. De er det eneste arabiske landet med en fungerende kommersiell filmindustri, og filmene deres blir distribuert over hele verden. Som festivalen skriver: «[Egypt] ønskes også velkommen som et land med en sterk filmhistorie, hvis tilstedeværelse i Cannes alltid forsvarer seg.»



Egyptiske filmer har altså vært invitert til Cannes tidligere, men da er det stort sett én mann som har dominert: den verdenskjente regissøren Youssef Chahine (1926-2008). Over 80 prosent av alle egyptiske bidrag i Cannes-festivalens historie er laget av Chahine, som også mottok festivalens ærespris i 1997.
Chahine er en svært kosmopolitisk regissør som er elsket i utlandet og av eliten i Egypt. Men egyptere flest har et ambivalent forhold til ham, fordi de ikke føler at filmene hans er laget for dem. Chahine selv la heller ikke skjul på dette. Han har uttalt at det er stas om det nasjonale publikummet liker filmene hans, men at det er dobbelt så stas om utlendinger omfavner dem.  I år er det derimot ikke den nå avdøde Chahine, med sine europeisk-vendte filmer, som står i sentrum, men historier laget av Egypts mest folkekjære regissører.

Cry of an Ant

18 Jours (les mer på Cannes-festivalens hjemmesider), en samling av ti kortfilmer som alle er lagt til anti-Mubarak-protestene på nyåret, er hovedfilmen i gjesteland-programmet. Bak kortfilmene står ti ulike regissører som på hvert sitt vis skildrer hvordan revolusjonsdagene ikke bare forandret det politiske bildet, men også vanlige folks dagligliv. Vi følger blant annet to fattiggutter som finner ut at de kan tjene seg rike ved å selge egyptiske flagg på Tahrir-plassen, en barberer hvis butikk blir forvandlet til et feltsykehus og en liten jente som bryter med sin familie og ofrer alt for å delta i revolusjonen. Tittelen, 18 Jours (18 dager), er valgt fordi det var tiden det tok fra demonstrasjonene begynte 25. januar til Mubarak gikk av 11. februar.

I tillegg setter Cannes opp den helt ferske Cry of an Ant, som etter traileren og dømme også er et portrett av bakgrunnen for opprørene. Tiden da Cannes ikke var et festival for politisk film ser med andre ord ut til å være forbi. 
Regissørene bak disse nye egyptiske filmene er også veldig interessante navn, fordi de alle representerer en regimekritisk trend vi har sett vokse seg stadig større i egyptisk film. For å ta et par eksempler blant regissørene som har bidratt til 18 Jours, har Sherif Arafa tidligere regissert Terrorism and Barbeque, en film fra 1994 som treffer nerven av 2011-revolusjonen bedre enn noen senere film. Yousry Nasrallah har skapt kompromissløse filmatiske portretter av egyptisk macho-kultur og kvinneundertrykking, mens Ahmed Abdallah er den egyptiske independent-filmens nye yndling, med sine sobre portretter av fremmedgjorthet og fragmenteringen i det egyptiske samfunnet under Mubarak, i filmer som Heliopolis (2009). 

Men vil disse regissørene fortsette å lage politiske filmer etter revolusjonen? Vil vi kanskje se en periode med overdreven heltedyrkelse av revolusjonens martyrer? Eller vil egyptiske filmskapere klare å holde hodet kaldt og fortsette den gode trenden de har satt de siste årene?

Det som i alle fall er sikkert er at egyptisk film per i dag mer enn noe annet defineres av total økonomisk krise. Nesten alle store filmprosjekter er lagt på is; produksjonsselskap etter produksjonsselskap trues av konkurs, og egyptere har begynt å boikotte flere regissører og skuespillere de anser for å være for nært tilknyttet Mubarak-regimet. Egypts filmbransje trenger med andre ord all den støtten og drahjelpen den kan få for å komme ut av revolusjonen med en levedyktig industri som kan formidle alle de gode historiene Egypt og egyptere har å fortelle. Da er Cannes-invitasjonen en god og viktig begynnelse.

Youssef Chanines The Victorious Salah Al-Din

Tre egyptiske filmtips

:

Film Sakafi (2002, Mohammed Amin): 
En gjeng unge gutter får tak i en pornofilm, men mangler både fjernsynsapparat og VHS-spiller. De prøver desperat å finne et sted å se filmen, og gruppen av folk som vil være med blir større for hvert forsøk. En komedie som både er morsom og gir et godt bilde av holdningen til kjønn og seksualmoral i dagens Egypt.

Cairo Exit (2010, Hesham Issawi): 
En Romeo og Julie-aktig kjærlighetsfortelling satt til Kairo 2010. Vi følger kristne Amal og muslimske Tarek som forsøker å ha et kjærlighetsforhold. Det blir straks vanskelig når Amal avslører at hun er gravid og Tarek sier han vil rømme landet. En film som på en ypperlig måte viser akkurat hvorfor egypterne hadde fått nok og gjorde revolusjon i 2011.

The Victorius Salah Al-Din (1963, Youssef Chahine)
: Korsfarertiden sett fra arabernes side. Filmen følger Salah Al-Din og hans felttog som endte med frigjøring av Jerusalem fra korsfarerne. Manusforfatter er nobelprisvinner Nagib Mahfouz, hvilket gjør dette til en av Chahines desidert beste filmer. Den er også en av få Chahine-filmer som er elsket av et bredt publikum i Egypt.

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Ny Tid nummer 19, 2011.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Erik Pettersen sier:

    Jeg synes det du skriver om Chahine er litt feil. Har du sett filmene hans? Mange av dem er svært “folkelige” og tilhører melodramatradisjonen.
    Jeg synes også det er underlig du skriver at Cannes ikke er en politisk festival. I 1968 var det jo en svært politisk festival. Senere har også Cannes vært en plattform for politisk ytring, om enn ofte i litt tilgjort form.

  2. Michael sier:

    Syntes ikke det er så viktig at film er politisk. Det er jo hyggelig om de har et budskap slik som Costa Gavras, men de trenger jo ikke ha det. Cannes har jo vært veldig politisk i år. Bare se på Lars von Trier:) Film Safaki og Mahfouz sin Saladin film ser veldig interessante ut. Takker og bukker.

  3. Kristian Takvam Kindt sier:

    Angående Chahine. Er enig at mange av filmene tilhører melodramatradisjonen, og kanskje fremstår som folkelige, men de er ikke så godt likt i det brede lag av den egyptiske befolkningen likevel.

    Det er naturligvis forskjell mellom filmene. Noen av de tidlige filmene hans som Cairo Station og den nevnte Salah Al-Din filmen, er godt likt, mens det store flertallet er ikke det. Det store flertallet av egyptere liker da også Cairo Station og Salah Al-Din uten egentlig å vite, eller bry seg med at det er Chahine som har regissert dem. At de andre filmene hans er dårlig likt har med flere ting å gjøre For det første at mange synes historiene er for lite tydelige, at det blir for komplekst. Andre synes filmene hans er for selvoptatte og at de ikke klarer å relatere seg til dem. Han laget jo for eksempel Alexandria-trilogien (eller det ble vel fire med Alexandria – New York), hvor egentlig alle filmene handler om han selv. Men kanskje den viktigste grunnen er at han stort sett har hentet penger fra utlandet for å lage filmene sine. Egyptere kan være ganske nasjonalistiske på enkelte ting og mange ser på dette som et “kulturelt svik”.

    Men det er viktig å skille mellom eliten og folket her. (Og da mener jeg den brede eliten, den øvre middelklassen som gjerne har gått på privatskole og tatt en god utdannelse. ) For dem er gjerne Chahine det beste egyptisk film har å by på. Den tidligere egyptiske generalsekretæren i FN, Botros Gali skal visstnok ha sagt at “De eneste egyptiske filmene jeg orker å se, er de som er laget av Chahine.” Det er en veldig typisk holdning og viser hvordan Chahine fungerer like mye som et objekt for kulturel distingvering som en kilde til gode filmopplevelser. Chahine er noe du må kjenne til som en del av den legitime kulturen. Mens andre, mer kommersielle filmer, blir sett ned på.
    Hvis du er mer interessert i hvordan Chahine blir sett på vil jeg anbefale artikkelen “Egyptian Cinema on Stage and Off” av Walter Armbrust.

    Når det gjelder Cannes-festivalen skrev jeg bare at den ikke er kjent for å være en politisk festival. Ser at jeg skrev aldri, som jeg er enig kanskje var litt å ta i. Men jeg mener det er riktig å si at bilde av Cannes-festivalen er at den er en mer glamour og elite-preget festival enn for eksempel Berlin, og at mange faktisk kritiserer den for å være det (senest Sara Johnsen nå i år). Om den reelt sett er en politisk festival er et annet spørsmål. Poenget mitt var bare at det virker som Cannes er seg dette imaget bevisst, og prøver å gjøre noe med det ved å invitere Egypt som gjesteland. Og i forhold til Chahine og Cannes mener jeg det er interessant at de tidligere omtrent kun har invitert ham, mens de nå inviterer mange regissører hvor flere av dem er ganske kommersielle, som Sherif Arafa. Jeg vet at Chahine er død og derfor ikke invitert, med du ser poenget:)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>