Analysen: Jørgen + Anne = sant (2011)

Anne Lunde er 10 år og utlevert til verden. Hun er utlevert til forelskelsens blinde kraft, som både lyser opp og formørker hennes verden. «Det er ikke ordentlig på din alder», sier hennes mor, som ikke forstår hva datteren opplever og føler.

Litt senere har hun forstått dybdene og alvoret i Annes forelskelse. «Unnskyld», sier moren, når hun forstår at kjærlighet er minst like ordentlig når man er 10 år gammel. Anne er annerledes enn de andre jentene i klassen, og vil egentlig være en av gutta. Heller viking enn prinsesse. I motsetning til de andre jentene synes hun ikke kjærlighet er noe. I femte klasse rammes hun imidlertid av sterk forelskelse. Det er den nye gutten i klassen som er årsaken til at hennes verden settes på hodet. Umiddelbart rammes Anne av en dyp og overveldende forelskelse i Jørgen Ruge, som ikke bare bringer fram det beste i henne, men også det aller verste. Hun lyver, sviker sin beste venninne, gjør andre ille med sine påfunn, men opplever også en ny type sterk lykke. Det er denne dobbeltheten i forelskelsen som Jørgen + Anne = sant handler om.

Aktive jenter, passive gutter

Anne Sewitskys film er en skildring av en freidig og viljesterk guttejente, som når hun kommer i sine følelsers vold ikke går av veien for å oppnå det hun vil. Hun er veslevoksent aktiv, til tider overaktiv i sin iver etter å fange den snille og passive Jørgen, som allerede fra første stund av har et godt øye til Anne. Anne er i slekt med Pippi og Lilly My, men også med andre jenter i nyere norske barne- og ungdomsfilmer. Det synes nesten som en regel i dag at jentene er sterkere og mer aktive enn gutta, og at guttene er passive og svake. Ser man bort fra filmene om Olsenbanden jr. er dette et slående trekk ved nyere norsk barnefilm, f.eks. i filmer som Bestevenner (Christian Lo, 2009) og Asfaltenglene (Lars Berg, 2010). Dette kan motiveres med at jenter blir fortere modne enn gutter, men det er også et av mange eksempler på hvordan film- og samfunnspolitikken gir konkrete nedslag i enkeltprosjekter, samt hvordan barne- og ungdomsfilm også er et sted for den gode pedagogikken. Dette skaper en viktig spenning i Sewitskys film, mellom den gode pedagogikken på den ene siden, og de overskridende og umulige følelsene på den andre siden.

Jørgen + Anne = sant har en viktig sidehandling som utdyper akkurat dette motivet. Både guttene og jentene er fascinerte av et tomt hus. Dette huset skjuler en mørk hemmelighet. I dette såkalte Helga-huset finnes et gjenferd. Annes storebror sier han har sett det en kveld, og dette har satt Annes fantasi i sving. Hun synes å være den i barnegjengen som spinner videre på dette, og skaper en stor og mørk historie om en ung kvinne som blir offer for en voldsom og dyp kjærlighet. En så voldsom og overskridende kjærlighet at hennes far tar livet av henne, ved å mure henne inne bak en av veggene i huset. Denne historien får en viktig rolle i filmen. Ikke minst ved at den visualiseres på en oppfinnsom måte nærmest i grøsserstil. Gjennom hele filmen får vi se historien om Helga utvikle seg i flimrende glimt, etter hvert som Anne og de andre barna fantaserer om hennes historie. Dette er sterkt symbolladede bilder, der mye av det omgivelsene og universet som tegnes ellers ikke har, løftes fram og understrekes: religion, begjær og vold. Blod renner ut av veggen. Helga kaster seg i vannet og begår selvmord i fortvilelse. Helga legger seg ved sin elskedes side i en seng i en åker. Hun besvimer når hennes elskede døpes, og hun angripes av sin voldsomme far. Disse scenene flettes inn i en skildring av en ellers forstadsrolig og trygg tilværelse, og skaper en klangbunn til Annes forelskelse.

Helga og Anne har noen fellestrekk. De er de aktive og initiativrike, som selv velger og selv handler. Begge er litt gale og annerledes enn de andre, og så forelskede at de overskrider alle grenser. I forhold til Vigdis Hjorts roman, som filmen er basert på, har imidlertid noe av dette overskridende endret karakter. I Hjorts roman kalles hun Banditt-Helga, og huset refereres til som Banditthuset, men i filmen er denne dimensjonen redusert til en historie om overskridende kjærlighet og en straffende brutal voksenverden. Huset er scenen for Annes mest livlige fantasier og mest voldsomme følelser, og Helga er hennes storesøster i ånden, men Helga er ikke lenger banditt.

Vilde Fredriksen Verlo som Ellen
Vilde Fredriksen Verlo som Ellen.

I Jørgen + Anne = sant er barnas verden både skildret som et eget rike, og samtidig som et speil for voksenverdenen. Filmen utvikler her en pedagogisk pol i sin kritikk av fikseringen ved jenters utseende, og er også indirekte en kritikk av det forholdet til kropp, følelser og seksualitet som finnes i norske ungdomsfilmer. Den antydning til ”pornofisering” som finnes i enkelte ungdomsfilmer, som er opptatt av seksualitet som teknikk mer enn et følelsesregister, for eksempel i Bare Bea (Petter Næss, 2004), får en ironisk kommentar i Sewitskys film. Først og fremst i en parodisk bruk av reality-showet Paradise Hotel som barn og unges identifikasjonsmulighet, men også i polariseringen mellom Anne og Ellen. Rivalen Ellen er barnestjerne i shamporeklamer, og Annes totale motpol. Hun er en blond selvopptatt mini-babe, som kun lever for andres oppmerksomhet, og krever at alle er opptatt av og forelsket i henne ustanselig. Selvfølgelig går Annes vrede og fortvilelse ut over Ellen, spesielt i en fornøyelig scene der tittelkarakteren klipper av håret til rivalen. Det er nærmest med en viss lettelse at Ellen får lov til å være vanlig jente mot slutten av filmen, når hun til sin mors fortvilelse ikke lenger har det lange shampohåret.

På en rekke områder formulerer Jørgen + Anne = sant et bilde av den gode barndommen, som speiler voksenverdenen, men som samtidig er noe helt eget. I motsetning til ungdomsfilmen og barnvoksenfilmen er den nye norske barnefilmen ofte svært abstrakt. Den er drevet av idéer og karakterer, men lager sjelden store univers med mange troverdige, runde karakterer. Skulle man sammenligne Sewitskys film med andre norske filmer ligger de nærmest Torun Lians barnvoksenfilmer Bare skyer beveger stjernene (1998) og Ikke naken (2004). Spesielt i den sistnevnte finnes noe av samme dramaturgi og temakrets, men der Lians film er en typisk nordisk barnvoksenfilm, er Sewitskys film annerledes. Ikke minst er Jørgen + Anne = sant mer abstrakt i sitt rom og sine karakterer. Foreldrene er karikaturer med lite rom for utdyping, og dette gjelder også mange av barna. Spillerommet er stilisert og anonymt. Alt redusert og rendyrket, for å løfte fram Annes overskridende forelskelse. Dette gir Sewitskys barnefilm til syvende og sist også inntrykket av å være et slags lærestykke både for barn og voksne, om hvordan et barn skal være, og om at også barn kan være rammet av en kjærlighet som er så stor at alt forandres.

Ved siden av Anne er hennes venninne Beate den mest interessante og runde karakteren i filmen, og langt på vei framstår Beate som enda mer interessant enn Anne. Hennes betydning for Anne er også åpenbar langt utover hennes rolle som bestevenninne. At hun er foreldreløs poengteres, og Beate er lesehesten som stadig gir bensin til Annes bållignende fantasiverden. Det er hun som leser de voksne bøkene som gjør at Annes fantasi blir så overskridende. Også her pendler filmen mellom det pedagogiske og det overskridende. Beate inkarnerer lesingens positive funksjon og fantasiens kraft. I enda større grad enn Anne tyter det urolige ut, fordi hun lever i et hus der alt ”rot” skal elimineres. Dette lykkes selvsagt ikke, verken for Beate eller Anne, og kanskje finnes til slutt moralen her. Undertrykkelse av følelser slår tilbake, og får enda større kraft.

Aurora Bach Rodal som Beate
Aurora Bach Rodal som Beate.

Stemningsmalende og detaljrik

Det er en egenartet, men samtidig lett gjenkjennelig stemning i Jørgen + Anne = sant. Her faller et melankolsk sensommeregn over et nøyaktig utpenslet univers. Selv om filmen til tider er altfor buldrekåt i sitt overivrige lyddesign, er det en film med oppfinnsom og frisk stil. Sewitsky og hennes mange medarbeidere har skapt en dynamisk og frisk puls, gjennom oppdreven klipperytme, mange tette utsnitt og nærbilder, og et urolig bevegelig kamera. På overflaten er filmen like dynamisk som sitt tema, like urolig som Annes hjerte.

Håndverksmessig sett er Sewitskys film upåklagelig. Det er mye å glede seg over. Barna er gode og har uttrykksfulle ansikter. Jørgen er kanskje noe svak som karakter, men det er ikke så farlig ettersom det også understreker at Annes forelskelse langt på vei er blind forelskelse i selve forelskelsen. Jørgen er litt tilfeldig som kjærlighetsobjekt, som den nye gutten i klassen og nabolaget, og blir dermed objektet for hennes lengsel og følelsesstormer fordi han kommer utenfra og er udefinert som karakter. Noen ganger blir fortellingen litt for abstrakt og skjematisk, men dette oppveies av fart og rytme, samt et sanselig kamera som nysgjerrig kjærtegner ansikter og miljøer. Farger og teksturer er sommerdype og konkrete. Ikke minst skaper også sidefortellingen om Helga en særegen dramatisk puls i fortellingen, som gir filmen en unik kraft og dynamikk.

Jørgen + Anne = sant er en velmenende og positiv film, som forteller de rette tingene, men som ikke blir for pedagogisk. Ikke minst inneholder den en lang rekke små scener som nok gir gjensvar hos barn på en helt annen måte enn hos mange voksne. Da Anne må kle av seg de kule buksene hun tyvlånte av sin bror midt i skolegården i frikvarteret, gikk det et intenst og høylydt hvin gjennom publikum da jeg så filmen. Det var et skrekkglimt mye sterkere enn de mange sjangerøvelsene knyttet til historien om Helga. Dette er ett av mange eksempler på stilsikkerhet som viser seg i detaljer og evnen til å skape stemning. Der regissør Anne Sewitsky lykkes er ikke minst i å skape en helhet av disse små mosaikkbitene, som i seg selv er små og ubetydelige, men som likevel må føles sanne og riktige i forhold til historie og karakterer.

Vellykket og sikkert

Det er ingen tvil om at Jørgen + Anne = sant er en meget vellykket film. Det er en medrivende fortelling, med viktige temaer og en god porsjon villskap og fandenivoldskhet som imponerer. Bildemessig sett er den spennende og nyansert, men noe overivrig i sitt litt diffuse lyddesign. Filmen er en triumf for Sewitsky og alle hennes medarbeidere, men man kan samtidig stoppe opp et kort øyeblikk innimellom alle superlativene. Å filmatisere Vigdis Hjorts kanoniserte barnebok fra 1984, som i over 25 år har gledet både barn og voksne i Norge så vel som internasjonalt, og nærmest har blitt obligatorisk lesning i alle norske skoler gjennom utdrag i lesebøker, synes som et usedvanlig kalkulert og sikkert prosjekt. Ikke for å forringe Anne Sewitskys innsats, og alle andre viktige medarbeideres jobb, men dette er en kalkulert suksess. Siden 1984 har norske barn og ungdommer lest, lært og ikke minst gjenkjent egen forelskelse i Hjorts roman.

Det ville være smålig å si at dette ikke kunne gått galt, og resultatet er til tider strålende, men det aktualiserer gamle diskusjoner om hvilken type film og filmkultur vi skal ha i Norge. Filmen er allerede en suksess, med strålende anmeldelser og festivalglans fra Berlin. På samme måte som med filmene om Knerten kan man imidlertid av og til lure å på om en avgjørende grunn til at norsk film er så vellykket i dag, er en kombinasjon av bedre håndverksmessig kvalitet og sterkere utviklet evne til å velge kalkulerte prosjekter som man vet vil gi gjensvar hos et større publikum. Midt oppe i en film om vill overskridelse og fortvilet følelsesstormende forelskelse, slår det meg at dette er usedvanlig safe og sikkert som prosjekt. Risikoen finnes alltid for fiasko, men mulighetene for suksess er avgjørende i et tilfelle som dette. Kanskje burde norsk film ta litt større risiko enn dette?

Dette forringer likevel ikke Anne Sewitsky og hennes mange medarbeideres innsats. Jørgen + Anne = sant er en frisk, vilter og freidig film. Den er litt som karakteren Anne. Pen og sjarmerende, men også med en underliggende fortvilelse og villskap. Filmen har også sine hull på bukseknærne, men den våger også å ta buksene helt av. Det er tross alt veldig godt gjort!