jurassic-park-1993

Coup de Coeur

Jurassic Park (1993)

Jeg var 16 år sommeren 1993, midt mellom ungdomsskole og videregående. Kanskje litt for gammel til å leke med blå plysj-dinosaurer, men perfekt målgruppe for en eksotisk eventyrfortelling med engasjerende action-tablåer. 17 år senere finner vi Steven Spielbergs kassasuksess i historiebøkene nesten utelukkende på grunn av de revolusjonerende data-animasjonene, men filmen har en rekke kvaliteter som ikke bare har med effekter og nostalgi å gjøre.

Allerede fra første bilde setter Spielberg tonen for tilskuer-leken han vil bedrive de neste to timene. Heftig subtropisk uvær, brølende lyder og vegetasjon som brytes brutalt til side vitner om en gammaldags creature feature a la Ray Harryhausen,  1967. Man forventer nesten at King Kong skal titte frem bak tretoppene. Men det skjer ikke. Lydene og bevegelsene i vegetasjonen viser seg å stamme fra menneskeskapt maskineri, et slags frenetisk forsøk på å bure inn et uidentifisert, voldelig vesen (som senere viser seg å være en velociraptor). Det er Alfred Hitchcock til fingerspissene – både i form av å lure tilskueren og i form av å underbygge tankegangen ”frykten er større for det du ikke ser”.

Vel så mye som Spielbergs typiske lurendreieri og fortelleteknikk er det imidlertid to hovedelementer som gjør dette til en skjellsettende filmopplevelse i mitt liv: stemning og action-tablåer.

Et av de mest stemningsfulle øyeblikkene oppstår i rundturen med de skinneløpende bilene. Det varer ikke så veldig lenge, sånn omtrent fra det begynner å blåse opp til bilene stopper utenfor T-Rex-innhegningen. Det blålige duskmørket utenfor, det trommende regnet på biltaket, den litt nervøse passiaren inne i bilene. Det er akkurat da, før de berømte ringene i vannglasset, at du virkelig føler du er der – i et eksotisk miljø hvor tilstedeværelsen av utdødde dyrearter virker som den mest naturlige ting i verden. Det er både koselig og ubehagelig på en gang.

Malcolm (Jeff Goldblum) og Grant (Sam Neill) med velkjent Indiana Jones-hatt venter spent i bilen.

Så har du de berømte action-tablåene på den andre siden – T-Rex-angrepet ved innhegningen, bilen i treet, raptorene på kjøkkenet, strømgjerde-sekvensen, Dennis’ fluktforsøk, deus ex machina-finalen og så videre. Alle innehar en fantastisk nerve og kinetisk energi som jeg på det tidspunktet knapt hadde sett maken til, kanskje med unntak av Spielbergs egne Indiana Jones-filmer. Det er nettopp i vekslingen mellom de dvelende stemningstablåene og de hyperkinetiske actionsekvensene at filmen får sin enorme drivkraft. Oppfølgerfilmen The Lost World: Jurassic Park (1997) opprettholdt mange av action-tablåene, ja gikk sågar enda et skritt lenger i ekstravagant utførelse, men viet ikke mye tid  til undring, og ble dermed ikke fullt så involverende.

Et fjerde element som gjør filmen til noe mer enn bare en gjennomsnittlig dinosaur-film, spesielt for oss hardbarkede Spielberg-fans, er naturligvis de gjennomgående auteur-trekkene som jeg allerede berørte i min CdC om A.I. – Artificial Intelligence. Her er den sviktende farsfiguren i form av en egoistisk forretningsmann som forlater barna i bilen når de trenger ham som mest – og betaler prisen for det deretter. Her er skeptikeren i form av arkeologen Grant som først tror når han får se, ikke ulikt Indiana Jones (det er nok ikke tilfeldig av Grant bærer omtrent samme hatt som den mer berømte filmarkeologen). Her er de sterke kvinneskikkelsene, både i form av tenåringsjenta Lex (Ariana Richards) og Grants kjærestekollega Ellie (Laura Dern). Steven Spielberg har på alle måter gjort Michael Chrichtons kildemateriale til sitt eget.

Et av flere stemningstablåer i Jurassic Park

Sist, men definitivt ikke minst: John Williams! Dette er fremdeles mitt favoritt-soundtrack gjennom alle tider – fra det majestetiske, kvasi-religiøse hovedtemaet (både den poetiske første delen og den muskuløse andre delen) til den eksplosive action-musikken til den neglebitende dissonansen i raptor-angrepet til den nennsomme valthornsoloen for de mer intime scenene (overnattingen i tretoppene, Hammonds mimring). Jeg tror jeg må ha spilt soundtracket over 200 ganger og er nå så kjent med det at jeg alltid ligger en note foran. Som Spielberg selv sier i CD-heftet: ”Sixty-five million years ago, dinosaurs roamed the earth. Now, through the miracle of DNA cloning and John Williams’ talent, we’re back in the Jurassic Era, listening to a score which I can only call classic, vintage Williams.”

Etter min mening revolusjonerte ikke Spielberg bare effektmakeriet med Jurassic Park. Han la også grunnlaget for en narrativ dynamikk som kom til å prege action- og eventyrestetikken helt frem til og med dagens Avatar. Mulig jeg er et evig barn i huet, men jeg kan aldri få nok av fiksjonsuniverset han tegnet opp i 1993 og delvis gjennom de to oppfølgerne (Joe Johnstons treer var konsis, men litt for kort). Jeg vil tilbringe mer tid der. Jeg vil ha Jurassic Park IV. Nå!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Sigurd sier:

    Noen konkrete planer om en IV enda? En kvalitetsoppfølger, that is.

  2. Øyvind Hellenes sier:

    Jeg vil ikke påstå at den er tidløs, men den tåler i hvert fall ett mangfold av visninger. Elsker hvordan man på en merklig måte blir dratt inn i fortellingen. John Williams fortjener nok mye av æren for dette ja. Hørte faktisk på theme sporet senest i dag morges.

  3. Om Avatar skal holdes frem som den fremste filmen av dette slag i vår tid, så må jeg si det har gått bratt nedover siden 1993.

    Jurassic Park har bare så mye, mye mer å by på. Spenning, atmosfære og karakterer er overlegen. En av de beste kino-opplevelsene jeg har hatt :)

  4. Parallellen til Avatar er ganske rimelig, synes jeg. Uavhengig av hva man synes om historien, kan det vel vanskelig nektes for at begge filmene er gjennomsyret av en langtfra dagligdags “sense of wonder” (finnes det et godt, norsk uttrykk?). De presenterer begge eksotiske, fremmede verdener, og innbyr til utforskning av disse. Jurassic Park fikk jo også opprinnelig masse tyn for det samtiden anså som en tynn historie (Jon Selås’ famøse ener-terning representerte i så måte ytterpunktet) . Hvorvidt tiden vil skjenke Avatar en tilsvarende posisjon som Jurassic Park kan man jo ikke spå skråsikkert, men det er ikke urealistisk, og det vil ikke overraske meg om den får det.

    Forøvrig en flott artikkel, dette!

  5. Øyvind Hellenes sier:

    Slik som jeg forstår det så presiserer bare Thor Joachim at de har narritive likhetstrekk. Han sier ikke noe om at Avatar er av samme/liknende kaliber som Jurassic Park kvalitetsmessig.

    Men historien om Jake i Avatar kan på flere måter sammenlignes med Malcolm & co’s i JP. Den har mye av den samme mystikken og vi som seer blir tatt med på en oppdagelsesferd med hovudkarakteren. Avatar blir etter hvert bare en suppe av krig, kjærlighet og jeg vetttafaen. JP er derfor i min bok langt overlegen fordi den tar konseptet helt ut uten å rote seg bort.

  6. Daniel French sier:

    Enig i det som sies om Avatar her… Det er en vakker suppe, men mangler nyansene og lagene. (Som bl.a. JP har) Problemet med Avatar er at det virker som om den slavisk …og da mener jeg virkelig slavisk… følger oppskriften for hva som gjør en god film, samtidig som den glemmer de små nyansene som gjør at en historien blir medrivende.

    Avatar er litt av en hype. Det er ikke mye revolusjonerende med den, men den har pushet gamle teknikker og teknologier et par hakk videre. Både stereoskopi, motion capture, (som de så elegant har valgt å kalle “performance capture”) og live previz og matchmove er alt sammen gjort før. De har bare fått penger til å gjøre det i en litt større skala. Ingenting er “nytt” med Avatar… Det sier bare folk som ikke har greie på det, som anmeldere og überfans.

    JP var faktisk mer innovativ med fotorealistiske CGI-vesener for første gang i historien.

    Dette var dagens utblåsning….

  7. Øystein Håland sier:

    Dette er jo tross alt montages, så ingen bombe at Avatar blir nevnt. Finnes jo ingen skribenter her som tør skrive noe negativt om den…

  8. Yo, Håland, der er du noe unyansert. Som Geir skriver over så er sammenligningen mellom JP og Avatar berettighet uavhengig av kvalitetsvurdering, og det har blitt ytret negative vurderinger av Avatar på Montages. Så var det sagt.

    French: Ikke ubetydelige poenger relatert til «Avatar» sin hype som du nevner der. Men bombastiske utsagn som at “ingenting er nytt med Avatar” vanner bare ut argumentene dine. Mye var nytt med Avatar i den skala det ble presentert, og vi bør ikke undervurdere effekten av at hundrevis av millioner av mennesker så filmen og elsket det de så; som opplevdes nytt for dem. «Nytt og trygt på samme tid» – der er Avatar oppsummert i mine øyne.

  9. Daniel French sier:

    Ok, Meinich… kanskje jeg skrev litt mot meg selv. Men at en film blir umåtelig populær og sees av millioner betyr ikke nødvendigvis at det er noe fremragende revolusjonerende med den. Det som etter min mening kanskje er det mest unike ved den er at det er første gang en stor, mainstream hollywoodfilm er laget fra bunn av i stereo og har skapt en nye stereo-trend. Men story-wise er den etter min mening langt ifra noe nytt. Ikke dårlig, men heller ikke noe nytt.

  10. Daniel French sier:

    … men stereoskopi er jo som kjent gammelt nytt …

  11. @Håland: Hør Filmfrelst om Avatar der jeg er med.

    Jurassic Park er den første filmen jeg så utenfor Namsos Kommunale Kinos trasige, innrøykte og lite sittevennlige lokaler. Var på besøk i Trondheim og så denne filmen i Nova 1 i en alder av 12 år.

    La oss si det sånn, det endte med at jeg så den dagen etter også – og 4 ganger til etter at jeg kom hjem til Bangsund. Skoleåret dreide seg deretter om, til mange læreres sukkende oppgitthet, dinosaurer. Det er en klassiker jeg kan besøke igjen og igjen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>