original-men-falleferdig-kreasjon-i-splice

Omtale

Original, men falleferdig kreasjon i Splice


Monstre som hopper rundt i mørke laboratoriekroker er noe jeg gjerne ser mer av på kino. Særlig på sommerslappe dager er det oppfriskende med et lite gys. Derfor gledet jeg meg stort til å se Splice, til tross for den litt traurige plakaten den har blitt markedsført med her til lands.

La det være sagt med en gang, filmen har adskillig stiligere materiale å fare med. Dren (Delphine Chanéac), en skapning som både er fugl, fisk og midt i mellom, vokser raskt opp til å bli smellvakker, og det skulle ikke forundre meg om hun kommer til å pryde et og annet nerderom i nær fremtid. Så er også hennes stadig mer tiltrekkende, men farlige menneskelighet kilde til mye av dramatikken som bygges opp mot siste akt. Dessverre er det også her alt klapper sammen, i mine øyne.

Chanéac som Dren.

Det hele starter meget lovende. Det übersmarte, opprørske forskerparet Elsa og Clive spilles utmerket av Sarah Polley og Adrien Brody. Polley er et av mine favorittansikter på lerretet, og hun har tidligere gjort seg bemerket i samme sjangerlandskap gjennom blant annet Cronenbergs eXistenZ og ikke minst Dawn of the Dead. Brody er også en favoritt, med tyngden til en karakterskuespiller og samtidig en lekenhet i rollevalg. De er perfekt castet, og greier på en naturlig måte å få karakterene til å fremstå som rockestjernevarianten av genforskere. Slikt varmer et geek-hjerte. Navnene Elsa og Clive er forøvrig ikke tilfeldig valgt, men sannsynligvis en hommage til The Bride of Frankenstein fra 1935, hvor hovedrollene ble spilt av Colin Clive og Elsa Lanchester. Filmen er regissert av Vincenzo Natali, som for alvor ble kjent via Cube fra 1997, og Guillermo del Toro står som produsent. Et bunnsolid lag innenfor sin kategori, altså. Dette kan ha gjort at jeg rett og slett la lista for høyt, men i alle tilfeller lever ikke filmen opp til forventningene.

I starten utvikles både karakterene og plottet med en god dose originalitet, humor og en fin balanse mellom det ekle og det estetiske. Dialogen har et smil på lur, og jeg synes de første spleisede skapningene, Fred & Ginger, som utseendemessig er en slags kombinasjon av larver, kjøttpuddinger og gigantpeniser, er akkurat passe festlig gyselige. Det står krukker med forvridde, mislykkede forsøk på hylla, med navn som Sid & Nancy. Ha ha.

At forskerne går egne veier er ikke til å unngå i en film som denne, og det skader ikke at det hele er anført av Elsa med en stotrende Clive på sidelinjen – noe som effektivt får frem underliggende karakterkonflikter. Idét menneskelige gener tilsettes miksen, begår forskerne filmens hybris. Likevel unngår filmskaperne å umiddelbart komme med pekefingeren. Det legges opp til en langt mer kompleks fortelling. Resultatet av forsøket, Dren, utvikler seg raskt på grunn av en, praktisk nok, svært kort levetid. Hun går fra en søt, ekornlignende skapning til en tenkende, følende karakter på tilnærmet null tid. Allerede her er det elementer jeg ikke helt kjøper, men det hadde jo blitt en veldig langsom affære ellers. Det er også litt irriterende hvordan det hele tiden henger en erketypisk trussel av typen «produser dette fancy proteinet istedet for å drive banebrytende forskning, ellers får dere ikke mere penger!» over dem. Men igjen, la gå.

I det store og det hele er fortellingen fascinerende og original i to tredjedeler av filmen. Det som kunne vært et overfladisk forsøk på en moderne creature feature, blir faktisk et relativt engasjerende karakterdrama etterhvert som Dren utvikler et elektrakompleks, og Elsa sliter med sitt forhold til morsrollen. Men det er kanskje her kimen til problemet i tredje akt ligger. Kompleksiteten gjør det hele vanskelig å ro i land, særlig hvis en del av sjangerforventningene skal innfris. Den mest omdiskuterte scenen i filmen, sexscenen mellom Clive og Dren, er for meg fullstendig uten troverdighet. Misforstå meg rett; den er slett ikke gjennomført på en ekkel eller kinky måte. Den bare mangler en solid motivasjon. Dialogen etterpå som prøver å få frem at forsøket i seg selv – og altså Drens eksistens – har visket ut grensene mellom rett og galt, vel, den holder bare ikke.

Resten av filmen blir også bare en oppskriftsmessig løping mot mållinjen hvor man får litt blod, litt gjenoppstandelse og en dæsj skummelt-i-skogen, for så å avrunde det hele nokså tarvelig med en utbrukt klisjé. Splice er i utgangspunktet rene godteposen for horrorfans. Sjangeren revitaliseres med kredible skuespillere, et stjernelag bak kamera, et komplekst drama og akkurat passe ekkel estetikk. Dessverre blir det litt mye på en gang, noe som resulterer i et gigantisk mageplask. Synd.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Ann sier:

    På barneskolen skrev jeg en stil sett gjennom en snømann. Det var originalt, fikk jeg høre, men i ettertidens lys kan jeg bare si: Det ble ikke stor litteratur av den grunn. På samme måte kan det kanskje gis ett poeng for originalitet til Splice, men sikker er jeg ikke siden Jurassic Park gjorde dette med større stil; de kjeda aldri folk (les: meg). Dessverre ville mannen min se filmen ut, ellers hadde jeg gått et eller annet sted mot slutten – jeg hater det når regissører misbruker tida mi med kjedelig film. Spesielt kjedelig horrorfilm. Ikke engang tema var noe spennende for da må det være noe realisme i utgangspunktet – disse forskerne levde på en ikke-eksisterende planet. Eller laboratorium.

    Bildene ser så medrivende og vakre ut, men filmen er prega av å være like god teknisk som Lost – man “ser” hele tida at det står et crew på 100 rundt omkring, alt føles falsk, teatralsk; det er veldig få scener som bruker dagslys, og når det brukes så er det liksom-dramatisk. Når man som meg ikke lar seg forføre (og det mener er det største komplimentet en film kan få) så faller hele verden sammen; ingen ting er troverdig, et digert gjesp.

    Jeg anser Cube av Vincenzo Natali for å være blant mine topp 10 filmer ever, men etter å ha sett dette makkverket av en film rokkes tilliten totalt!

  2. Stig Andre Kristiansen sier:

    Hei:)

    Må jo fortelle at Delphine Chanéac så absolutt pryder mitt guttrom. Nærmere bestemt, så har jeg et flott bakgrunnbilde av henne på min PC, he he:) En vakker kvinne som gjør en virkelig god tolkning av skapningen Dren, med sine improviserte dyrelyder og forføreriske blikk. “Fru frankenstein” består forøvrig av flere herlige deler av denne franske skuespillerinnen:) :)

  3. Flu sier:

    Trenger sex en solid motivasjon? Dette var nytt for meg.

  4. Kari Petronella Finstad sier:

    ;)

    Å ha seg med det som på sett og vis er sitt eget skaperverk – og altså bevege seg inn i (pun intended) grenselandet mellom incest og dyresex – det vil jeg påstå trenger en aldri så liten dæsj motivasjon.

  5. Kari Petronella Finstad sier:

    Glemte forøvrig å si tusen takk for at du deler din opplevelse av filmen, Ann!
    Merkelig nok ser jeg at den får mye gode kritikker ute på nettet, og i noe mindre grad i norsk presse. Jeg har en følelse av at dette kan bli en av årets elsk/hat-filmer.

    Bare for å terge deg Stig – jeg har faktisk jobbet på innspillingen av en TV-serie hvor Delphine Chanéac spilte i en av episodene. Dessverre hadde jeg så vondt i ryggen at jeg ikke la spesielt merke til henne.

  6. Frode Dalen sier:

    Utfra artikkelen kan se ut som om filmskaperne har begynt modig og originalt, og så feiget ut på slutten. Dette er nå blitt så vanlig, at det er uhyre sjelden at man opplever de helt store filmene av nyere dato. For 2/3 med bra film og 1/3 med dårlig film resulterer egentlig i 100% dårlig film. Hvert fall en som man ikke tenker på med glede og vil se igjen.

  7. Kari Petronella Finstad sier:

    Helt riktig regnestykke, Frode. Filmen som helhet er totalt mislykket.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>