00-tallets-beste-filmer-40-31

Topplister

00-tallets beste filmer: 40-31

Topp100_40-31

Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste. Staben nominerte frem hundrevis av titler (med urpremiere fom 2000 tom. 2009) som deretter ble stemt frem av hver enkelt av oss – med femti rangerte favoritter hver. Ut fra denne avstemningen fikk filmene sin plassering, før redaksjonen fikk hente inn enkelte veto-filmer fra nominasjonslisten – så ikke sluttresultatet skulle lide av at viktige titler som ikke alle hadde sett kunne falle utenfor. Dette utgjorde til slutt en Topp 100-liste som vi er stolte av, og som vi håper vil fungere som en bred og forseggjort oversikt over hva som virkelig var 00-tallets beste filmer. Og så må en debatt med våre lesere (og tidens tann) vise om listen holder. (NB: Enkelte filmer med premiere sent i 2009 har vi ennå ikke har sett, så tidlig på våren vil vi eventuelt publisere et vedlegg til listen.)

Forrige uke presenterte vi plasseringene 50-41, her følger 40-31. I ukene fremover følger de resterende plassene på listen, og 15. februar publiserer vi de øverste ti filmene. God fornøyelse!

En fortelling om en kunstner som forsøker å skape sitt livsverk, men som aldri får levd sitt liv. Dette dilemmaet er et av mange i teaterinstruktør Caden Cotard (Philip Seymour Hoffman) sitt liv, som skildres med symfonisk surrealisme i Synecdoche, New York. Cotard strever med sitt eget uperfekte vesen, sine nevroser og sin kunst. Like etter at kona brutalt forlater ham, tildeles han et såkalt “genius grant” av MacArthur Foundation. Dette gir ham økonomi til å finansiere et utrolig teaterprosjekt: Iscenesettelsen av sitt eget liv. Eller som karakteren sier selv om prosjektet: «Big and true and tough. You know, finally put my real self into something.» Her passer det å opplyse om at denne filmen er regidebuten til Charlie Kaufman – den genierklærte manusforfatteren bak Being John Malkovich, Adaptation. og Evig solskinn i et plettfritt sinn.

Og for en debut dette er. Synecdoche, New York traff meg på så mange plan en film kan gjøre; i hjertet, i hjernen, i leveren og hvor enn det er at sorgmunterheten sitter. Mange gjensyn senere er alt dette forsterket. I sin kjerne har Kaufmans konseptuelle fortellinger ofte et rørende menneskeportrett, i denne filmen finnes det flere – med Hoffmans brutalt ærlige tolkning av Cotard som et magnetisk kraftfelt. Filmen er krydret med stor visuell oppfinnsomhet i produksjonsdesign og foto, ofte gjennom grep som bidrar til å styrke surrealismen i historien. (Det uforutsigbare persongalleriet bidrar også sterkt til denne følelsen.) Filmens ideer er kompromissløst iscenesatt, og den forsøker aldri å være en film «for alle» – bare smak på tittelen. Men jeg ble både dypt rørt og engasjert av hovedpersonens inderlige (men også håpløse) søken etter sitt eget liv gjennom kunsten. Dette var min favorittfilm fra 2009, og forhåpentligvis en film som vil bli oppdaget og verdsatt av et større publikum etter hvert som årene går og den får tid til å vokse. Denne historien kunne aldri blitt realisert i noe annet kunstuttrykk enn film, – en kvalitet i seg selv. KM

Klovnefisken Marlin er en overbeskyttende alenefar som legger ut på et farefullt eventyr på tvers av havet for å redde sin eventyrlystne sønn Nemo fra landkrabbene som har fanget ham i et akvarium. Animasjonsstudioet Pixar ble i løpet av 00-tallet for alvor sementert som en uslitelig leverandør av god film. Alle deres film var gode; oftest så bra at superlativene ble vannet ut fra film til film – hva skal vi skrive da? «Pixars beste»? Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet helt hva det betyr lenger, men én ting vet jeg: Oppdrag Nemo er den av Pixars filmer som har lagt seg nærmest hjertet mitt. Kanskje litt suppete sagt, men filmen er bakenfor den fargerike undervannsunderholdningen også en sippete god far/sønn-historie som i alle fall rørte meg til tårer.

Gjennom sine briljante animatører og enestående tekniske standard, skaper kunstnerne hos Pixar med denne filmen en av fiksjonsfilmhistoriens mest overbevisende gjengivelser av livet under havet. En ikke ubetydelig bragd. Aldri har jeg vært mer tilstede i havet. Det riktignok noe uoriginale far/sønn-plottet gis utvidet dramatisk driv av at regissør Stanton puster nytt liv til flere undervannsklisjeer, blant annet ved å gi de forskjellige artene i dyrelivet herlig forfriskende karakterportretter. Hvem kan se haier, skilpadder, måker og korttidsminne-fisk med samme øyne etter Oppdrag Nemo? Uimotståelig underholdning for hjertet, uten å finne opp hjulet på nytt. KM

38In the Mood for Love

in-the-mood-for-love
Frankrike, Hong Kong, 2000

En av de vakreste, mest stemningsfulle filmer laget om kjærlighet. Noensinne. Det er 1962, og vi befinner oss i Hong Kong. Journalisten Chow Mo-Wan (Tony Leung) flytter inn i en bygård der han blir nabo med den vakre sekretæren So Lai-zhen (Maggie Cheung). Begge er beskjedne, høflige mennesker – begge har ektefeller som aldri er hjemme. Sakte trekkes de mot hverandre; først som venner og etter hvert også som noe mer. Byen og bygården lever sitt eget liv rundt dem. Det lukter mat, det regner utenfor og fjerne stemmer roper noe, visket ut av musikk fra radioene. Sprakende neonlys skinner mot de triste bygningene og de triste ansiktene, som beveger seg ut og inn av hverandres liv – kanskje så vidt en tilfeldig berøring når de passerer hverandre.

Som et filmdikt i seg selv, elegant løsrevet fra fremdriftsbasert historiefortelling, er In The Mood for Love grenseløst rik på stemning. Regissør Wong Kar-wai og fotograf Christopher Doyle hadde allerede vært sentrale i å skape et look for 90-tallet med sine to mest toneangivende filmer, Chungking Express og Happy Together. Wong kombinerer i In The Mood for Love den visuelle rastløsheten fra førstnevnte med romantikken fra sistnevnte. Resultatet er etter min mening auteurens mest komplette film; både uimotståelig lekker og emosjonelt gåtefull. Og egentlig også filosofisk; jeg leser hans melankolske observasjon av kjærlighet som en fin balanse til de ofte strektegnede vestlige uttrykkene for det samme. Filmhistoriens mest utforskede tematikk lar seg ennå skildre på en ny måte; og In The Mood for Love satte tonen for 00-tallets mange sørgmodige kjærlighetshistorier. KM

Tom Hanks er familiefaren Mike Sullivan som på kveldstid smyger seg ut i mørket på tvilsomme oppdrag for den lokale mafiaen. Bak en fasade av familielojalitet, hviler et ubarmhjertig forbrytersyndikat i depresjonstidens USA. Og det er denne virkeligheten som avsløres foran de uskyldige barneøynene til Mike Sullivan Jr. – på veien mot fortapelse.

Men aller mest er Road to Perdition en maktdemonstrasjon i uslåelig bildekomposisjon, der pauseknappen frister oss til å fryse fast de mange magiske øyeblikkene. Basert på en grafisk roman, fortelles historien best gjennom bilder. Resultatet er en av tiårets vakreste amerikanske eventyr festet til film. Kombinasjonen av Sam Mendes (regi) og Conrad L. Hall (foto) hadde allerede gitt oss mesterlige American Beauty for tre år siden. Denne gang rendyrkes filmen som en visuell opplevelse, og det årets mest fortjente Oscar-vinner ble Conrad L. Hall posthumt. Foran kamera leverer Tom Hanks sin kanskje mest nyanserte rolletolkning noensinne, mens legenden Paul Newman ble Oscar-nominert for sitt mafiaportrett av iskald presisjon i sin siste store film. Stemningen som skapes av skuespill, foto og Thomas Newmans musikk er en tydelig konsekvens av filmatisk perfeksjon, mesterlig komponert av Sam Mendes. Som filmelsker blir man våt i øynene av å sanse en film som dette. TJ

36United 93

united-93
Frankrike, Storbritannia, USA, 2006

11. september 2001: To passasjerfly styrter inn i World Trade Center og et tredje treffer Pentagon. I United 93 forteller Paul Greengrass historien om menneskene i og rundt det fjerde kaprede flyet, United Airlines Flight 93, som til slutt styrter ned i Pennsylvania etter at passasjerne gir terroristene motstand. Alle 44 ombord dør, men trolig reddes enda flere menneskeliv i katastrofen som unngås.

Bare fem år etter terrorangrepet, ble United 93 naturlig møtt med blandede reaksjoner. Men Greengrass overvant de fleste kritikere med å servere oss et rystende solid filmhåndverk, som vanskelig kan oppleves kontroversielt. Med Oscar-nominasjon for beste regi ble den britiske filmskaperen også fortjent fremhevet av egen bransje. United 93 oppleves som noe helt unikt og sjangeroverskridende; filmspråket lener seg mot dokumentariske grep, og fraværet av kjente skuespillerfjes bygger oppunder en uhyggelig kald realisme. Greengrass observerer nært, men nøkternt – og effekten er et dirrende ubehag også fordi vi kjenner skjebnens utfall for menneskene involvert så altfor godt. United 93 er en følelsesmessig påkjenning, men også fordi den isolert sett er en uhyre intens og velregissert spenningsfilm. TJ

35City of God

city-of-god
Brasil, Frankrike, 2002

Den nye brasilianske filmen fikk stor drahjelp av City of God i 2002, en av mange filmer som tok tak i betente sosiale problemer alle visste eksisterte, men få hadde direkte innsyn i. Favelaene i Brasil representerer samfunnets fallitt og dens harde skyggeside der alt ser ut til å koke ned til én ting: fattigdom. Ut fra dette dukker monstre som korrupsjon, narkotika, gjengkriminalitet og drap. En slags nødvendig egoisme flyter opp til overflaten, en tankegang som sier at det er bedre om andre lider så lenge jeg har det jeg trenger.

City of God er en estetisk øvelse som blander god historiefortelling med fengende musikk, blendende fotografi og heftig klipping. Faren for at det hele enten skulle bli estetikkonani eller en tåredryppende film om fattige mennesker var overhengende, men regissørene Fernando Meirelles og Kátia Lund har balansert mesterlig på eggen. De forteller en historie om et økonomisk system i krise og om hederlig kamp mot det som forsøker å knuse deg. Og, ikke minst, har filmet åpnet våre øyne for den brasilianske filmen på nytt og vi har dermed en større mulighet til å påvirke det som skjer langt, langt borte i fjerne himmelstrøk. SA

34Klassen

klassen
Frankrike, 2008

Jeg husker godt stemningen den nest siste dagen av Cannes-festivalen 2008. De fleste var enige om at Clint Eastwood ville vinne for Changeling, og vi hadde begynt å fokusere på hjemreisen. Men på festivalens siste premieredag dukket Laurent Cantets Klassen opp, og snudde alt fullstendig på hodet. Så vi kranglet til oss plass på ekstravisningene og opplevde Cannes-festivalen 2008s beste øyeblikk med kofferten stående ved inngangen til kinosalen. Når så jurypresident Sean Penn noen timer senere ga filmen Gullpalmen, var vi alle helt enige i at det hadde vært festivalens soleklart beste film.

Klassen hentet Frankrike tilbake til Cannes-toppsjiktet etter flaut mange års fravær, men gjorde atskillig mer enn dét. Cantets film ble et fenomen Europa rundt den høsten og etterfølgende våren, ikke minst her i Norge der den ble en publikumsuksess for distributør Arthaus. Regissøren presterer da også å vekke hele spekteret av følelsesregister hos publikum, i en film som ikke bare har bunnsolide skuespillerprestasjoner gjort av ganske så uerfarne amatører, men som også konkurrerer om å ha et av tiårets beste manus. Filmens målgruppe spenner fra ungdomsskoleelever, deres foreldre og lærere, via den eplekjekke storebroren til den masete lillesøstera, og burde bli obligatorisk skolepensum i årene fremover. At filmens Gullpalme også bidro til å vekke Frankrike fra dvale, vil nok gjøre sitt til at filmnasjonen igjen vil markere seg som en ledende aktør i det nye tiåret. ESS

33Lilja 4-ever

lilja-4-ever
Sverige, 2002

Strykere faller fra himmelen og ender med et brak i helvete: Rammstein skriker Mein Herz brennt – og alle hjerter skal brenne for den forslåtte jenta som løper hjelpeløst rundt i en svensk forstad i en lilla grilldress. Hun stiller seg på midten av en bro over E18, og kameraet zoomer inn mot Liljas forpinte ansikt. Skjermen går i sort.

Aldri har jeg så til de grader kommet ødelagt ut av en kinosal som da jeg forlot Lilja 4-ever. Etter de to gripende, men også sjarmerende og varme Fucking Åmål og Tillsammans, slo Lukas Moodysson en blodig knyttneve inn i trynet på Skandinavias apati. Historien handler i all enkelhet om den sekstenårige estiske jenta Lilja (fremragende spilt av Oksana Akinshina) som egentlig skal dra til Amerika med moren og hennes kjæreste. Men Lilja blir etterlatt og får økonomiske vanskeligheter som gjør at hun må dra inn til byen og prostituere seg på nattklubb for å få penger. Da hun får en kjæreste som vil ta henne med til Sverige for å få jobb, ser ting lysere ut, men i virkelighetens hensynsløse navn blir drømmen et mareritt.

Lilja 4-ever ble selvfølgelig kjent for å tematisere trafficking, men den er ikke bare et evangelium for tusenvis av hjelpeløse ungjenter og en anklage mot sexindustrien – den er en anklage rettet mot oss alle. Mot vår endeløse tilforlatelighet overfor vår underverden – mot vår ulyst til å se hva som gjemmer seg bak H&M-plaggene og reklamefremstillingene av vår vedvarende lykke. Moodyssons gjennomgående bruk av popkulturelle ikoner fra markedets kjøpefest er en bevisst ramme rundt trafficking-problematikken. Filmen handler – om man tillater seg å utvide betydningsperiferien – om hele konsumentsamfunnet, der selv mennesker er varer. Lilja kan leses som en Kristus-figur for vår tid, som bærer samfunnets synder på sine skuldre, og filmen blir et slags tilsvarende Tredje Testemente. For meg er Lilja 4-ever dypest sett den beste filmen fra 00-tallet. LOK

32Reprise

reprise
Norge, 2006

En av 00-tallets mange trender var f.eks. det at Sør-Korea ble et viktig filmland. Men få småland hevder seg på den internasjonale filmscenen, med noen unntak: I 2006 kom Reprise, en formfullendt perle signert debutanten Joachim Trier fra Norge. Den handler om bestevennene Erik og Philip, to ambisiøse personer fra Oslo som drømmer om å bli forfattere, men som tilsynelatende også er fanget av sine sosiale omgivelser (og av hverandre). Filmen forteller på briljant vis om hvordan det var å være ung voksen på 00-tallet. Den spør sine to hovedkarakterer (og oss): Hvis du drømmer om å bli forfatter, hvorfor vet du ikke hva du skal skrive om? Når tør du erkjenne at den såkalt ambisiøse drømmen, kanskje er en drøm om noe annet?

Da jeg kom ut av kinoen etter å ha sett Reprise for første gang, var dette mitt umiddelbare kompliment: «Om 20-25 år, når mine eventuelle tenåringsbarn kanskje spør meg om hvordan jeg hadde det da jeg var ung, vil jeg kunne vise dem denne filmen, og si: Sånn var det. Sånn hadde jeg det i begynnelsen av 20-årene i Oslo, da jeg trodde alt var mulig.» Samme kveld tenkte jeg at dette kanskje bare var noe jeg følte fordi jeg selv har vokst opp i miljøet til filmens karakterer. Men etter det har jeg møtt mange folk omkring i verden som har samme forhold til Reprise som meg; franskmenn, tyrkere og amerikanere – de har alle sett seg selv i en eller flere sider av historien.

Med usedvanlig moden formsans til debutant å være, grep regissør Joachim Trier publikum fra første øyeblikk med en uvant og direkte åpningssekvens som introduserer oss for filmens lekenhet. Forskjellige tidsplan brukes i tilknytning til assosiative hopp i hovedpersonenes tankestrømmer, og blir karakteriserende for hvordan Erik og Philip tenker og er. Slik transporteres vi umiddelbart inn i de to vennenes tankesett, et sted vi blir værende ut gjennom filmen. Selv om Reprise er kulturspesifikk for Oslo, er filmens store popularitet utenfor Norge et testament på dens universale tematiske appell. Ofte sylskarp og humoristisk i sin skildring av vennegjengen, er Reprise likevel mest et ømt drama. Og til dags dato en av de beste filmene jeg har sett om vennskap. KM

Regissør Sean Penn presenterte i 2007 en storslått behandling av den amerikanske frihetsfølelsen i sitt filosofisk befriende villmarksepos Into The Wild. Filmen er basert på forfatter Jon Krakauers rystende dokumentarbok om den unge, nyutdannende amerikaneren Chris MacCandless som kvittet seg med alt han eide og la ut på tur i retning Alaska, på bekostning av karrieremuligheter og et trygt liv i hjembyen. Etter en lang, innholdsrik ferd gjennom USA kommer MacCandless (Emile Hirsch) tettere på naturens ubarmhjertige vesen desto nærmere han kommer sitt mål, og her finner også filmen sitt virkelige innhold.

Into The Wild slo meg da jeg så den på kino umiddelbart som en tankemessig stimulerende film, mer enn som en eventyrlig reiseskildring (som den ble markedsført som). Jeg kan ikke klandre de som kritiserer filmen, den har et litt baktungt rollegalleri som MacCandless etter indie-film-reglene bare støte på underveis på reisen etc. Men for meg veier filmens tematiske innhold langt tyngre enn noe annet, og der treffer den blink. Into The Wild tar for seg store spørsmål når den gjennom MacCandless’ protest (hele reisen er strengt tatt nettopp et opprør) snakker til oss om forbrukersamfunnets krav, vår nye distanse til naturen og ikke minst vår manglende evne til å fri oss fra mønstre (i en tid hvor mennesker i vesten opplever friere rammer for sine liv enn noen på jorden har hatt før dem). Filmen, og hovedpersonens skjebne, virket såpass kraftig på meg at jeg måtte omstille meg etterpå, for ikke å fyke rett ut på tur. I mine øyne er Into The Wild en viktig del av den kulturelle målestokken for 00-tallet. Og det vil bli spennende å se hvordan tematikken klinger for oss igjen om 10-15 år. KM

» Les også: 00-tallets beste filmer #100-76

» Les også: 00-tallets beste filmer #75-51

» Les også: 00-tallets beste filmer #50-41

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 18 kommentarer

  1. Robin Johansson sier:

    “Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste.”

    Med så mange kontroversielle valg syntes JEG ikke det målet er oppnådd. Nesten litt sjokkert over at Into the Wild og Road to Perdition er og finne så høyt på en liste over, hva dere, syntes er de beste filmene dette tiåret.

  2. Det å ha med Into the wild på en slik liste er da vel langt i fra kontroversielt?
    Den er jo høyt aktet blant folk flest (fjr imdb top 250).

    adj. kontroversiell ( kontroversielt – kontroversielle) [kuntɾuʋæʃɪˈjel] som bryter med det vanlige og forventede, omstridt

  3. Sondre Karlsen sier:

    Det blir ikke mindre kontroversielt å hevde at Into the Wild er en av tiårets beste filmer fordi den er med på imdb top 250. Vi snakker tross alt om lista som hevder at fuckings Frihetens regn er tidenes beste film, og at 29 av tidenes 30 beste filmer er amerikanske. Relativt kontroversiell liste, for å si det mildt.
    Litt artig at du skulle bruke FrP-uttrykket “folk flest” i forbindelse med denne lavpannede tullelista.
    Må si at Montages sin liste skuffer til nå. Voldsom dominans av amerikanske filmer, og forutsigbare europeiske filmer som var populære på kino i sin tid. Anbefaler heller lista fra Film Comment, stemt frem av kremen av amerikanske kritikere. http://www.filmlinc.com/fcm/jf10/best00s.htm

  4. Det var da voldsomt, Sondre. At du er skuffet over hva vi har stemt frem er en ting, men å kalle det en lavpannet tulleliste?

  5. Sondre Karlsen sier:

    Hei Eirik. Det var ikke deres liste jeg mente var lavpannet. Jeg siktet til imdb-lista, som er minste felles multiplum på sitt verste. Lista deres er ikke så verst, men jeg hadde spesielt håpet at dere skulle dra frem flere av de fantastiske filmene som ikke har gått på norske kinoer (særlig med bakgrunn i den fine spalten “distribuer denne”). Til nå er det bare helt nye ikke-distribuerte filmer å finne, men jeg har naturligvis høye forhåpninger til innspurten…

  6. Smitte sier:

    Er ikke slike lister en litt merkelig idé i utgangspunktet? Jeg forstår at det er en slags tradisjon, men det ville vært mer berikende med en alfabetisk liste med f.eks. 100 betydningsfulle filmer det forrige tiåret. For min del har listen en verdi gjennom at jeg blir påminnet og tipset om filmer jeg ikke har sett, eller kunne få noe ut av å se opp igjen. Men kanskje disse diskusjonene et mål ved det hele. Uansett må jo nesten en slik fremstemt liste -i sitt vesen- frembringe litt frustrasjoner dersom man ønsker at den skal ligne på ens egne vurderinger.

  7. Jeg tror alle gjennomarbeidede lister deler samme kvalitet; at ingen kan si seg helt enig eller helt uenig. Det fremprovoserer samtale. Om alle nikket og klappet, da har man gjort noe feil. Og filmopplevelser er såpass subjektive at det aldri vil være noen fasit, selv om det antageligvis er en vesensforskjell mellom topp 10 og plassene 90-100, så er det langt viktigere at de tyve filmene det gjelder er representert.

    Film Comments liste er ikke vår liste, men interessant nettopp fordi den representerer noe annet. Når det er sagt synes jeg IMDbs topp 250 er anvendelig på mange måter, og langt mer verdifull enn det kommer frem her. Men der ville man aldri oppdaget en rekke Apichatpong Weerasethakul-filmer. På samme måte er jeg trygg på at vår topp 100 her på Montages finner sin funksjon i møtepunktet mellom enighet og uenighet. (Våre forestående podkast-episoder om utvalget vil synliggjøre redaksjonens indre uenighet om mange av filmene; så dikusjonen er evigvarende. Inntil neste tiår.)

  8. Daniel F N sier:

    City of God på 35 plass? Herre.

  9. Magnus N sier:

    Herre! mener du at den skulle vært høyere eller lavere? 35. plass er vel en veldig typisk, riktig og veldig lite kontrolversiell plassering av City of God!

    Morsomt at Reprise er så høyt på lista!

  10. Andreas.O sier:

    Jeg har følgt deres hjemmeside i litt over år og funnet den svært interesant og givende. Flott lesning for oss med litt over gjennomsnittlig interessert i film og ting vedrørende dette fantastiske medie. Men jeg reagerer sterkt og med vantro på at finding nemo er dette tiårets 39. beste film. Jeg syns dette var en film med en forutsigbar kjedelig historie, lite orginale karakterer og dvask og kjedelig dialog. Å faktisk høre robert Deniro lire av seg flauheter og opplagheter på en tulle italiensk trekker filmen for min del ned til høyst middels og jeg ser ingen andre faktorer som skulle trekke den noe særlig opp, jeg vil faktsik påstå om en litt kjepphøy at jeg har tilogmeg i 2009 sett minst 50 filmer som holder høyere kvalitet enn denne filmen min kusine på 9 såvidt finner interessant. Og selve beskrivelesen vitner heller ikke akkurat om han skriver om en filmer som er så høyt oppe på listen.
    Og sist men ikke minst for å ta et eksempel å sette denne høyere enn Andrey Zvyagintsevs Vozvrashcheniye er jo et hån mot all filmkunst, denne filmen er så på alle måte vanvittig mye bedre enn en flåsete og banal film som finding nemo!

  11. Jeg tror vi er mange som er enige at Pixar har laget enda bedre og ikke minst viktigere filmer enn “Finding Nemo”, men jeg tror det er filmens universelle appell og varme som gjør at den har havnet så høyt på denne listen. Det er vel demonkratiets pris. Selv synes jeg uansett filmen er tvers igjennom nydelig.

    Filmen du, Andreas, refererer til er dog den langt mindre anerkjente, middelmådige “Shark Tale”, der De Niro er en av haiene… Og den er VIRKELIG ikke representert her.

  12. Smitte sier:

    Ganske dyrt det demokratiet, gitt.

    Andreas O. er virkelig inne på absurditetene som dannes i slike lister. Det er som å kjenne eimen av mulige politiske sammenbrudd eller noe. Den ble i det minste veldig underholdene for Alle.

    Finding Nemo har noe ufordragelig over seg synes jeg. Den lille finnen..handikappet fisk, lix. Mistet mamman og alle søsknene. De slemme menneskene..Pappan..åh..Hvem kan -her vi fortsatt finner vrakrester av spinofftsunamien- med hånden på hjertet si at Nemo er et hyggelig gjennsyn? At den lille finnen fortsatt er i stand til å kråle seg forbi filmer som Dancer in the dark?

  13. Atle sier:

    Som middels filminteressert må jeg si at det for meg er en bra liste til nå. Er endel filmer her som jeg simpelten aldri har hørt om før – som jeg nå skal gi en sjanse.

    Er alltid interessant å høre hva andre synes om en film, men til syvende og sist er det vel din egen subjektive vurdering som avgjør om filmen falt i smak eller ikke?

    Må innrømme at jeg trakk litt på smilebåndet når jeg leste det første innlegget til Sondre Karlsen. På hvilket grunnlag kan Montages sin liste være god eller dårlig? Er den dårlig fordi den ikke er sær nok for din smak? Og er IMDP-lista dårlig fordi top 250 ikke står til din smak? Hvem er normen?

    Frihetens regn er for meg en klar top 20(over alle tider), om den så kommer på 1. plass eller 14. plass har forsåvidt ikke så mye å si. Jeg klarer ikke å rangere de 20 beste filmene jeg har sett, det kommer for mye ann på dagsformen! ;)

    Keep up the good work!

  14. Daniel F N sier:

    Humrer over Reprise på 32. plass.

  15. Truls E.Aa. sier:

    Hvorfor er ikke In the Mood for Love høyere på listen deres? Mener dette er en film som burde vært top 10. Samme kanskje med City of God.

    Men for all del, lista deres er kjempa bra. Langt ifra enig med alt, men den har tipset meg om mange filmer jeg vil se.

  16. Mats F sier:

    “Vi begynner med plasseringene 100-76, og vil i ukene fremover presentere alle plassene på listen. 1. februar publiserer vi de øverste ti filmene. God fornøyelse!”

    Kommer resten av filmene i dag eller? Jeg venter utålmodig på de siste 30 plassene!

  17. Andreas sier:

    I Januar skrev jeg en artikkel over tiårets ti beste filmer for skoleavis her på hawaii. Kan tro jeg humret når jeg så deres 3. plass. Det er ikke mange amerikanere som har hørt om den og jeg føler virkelig den var en av de ti beste filmene siste ti-året. Om du sjekker rottentomatoes.com kan du se at den har hele 97%.

    Min liste:

    10. The Dark Knight
    09. Kill Bill: Vol I og II
    08. Wall-E
    07. Juno
    06. Brokeback Mountain
    05. No Country for old men
    04. La den rette komme inn
    03. Children of Men
    02. City of God
    01. The New World

    Honorable mentions:
    The Proposition
    Million Dollar Baby
    Memento
    Pans labyrinth
    District 9
    There Will be blood
    Oldboy
    Eternal Sunshine of the spotless mind
    House of flying daggers
    The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford

    Morro at jeg fant mange av disse filmene i deres topp 100 liste. Håper bare på å finne litt Terrence Malick i listen deres når den nærmer seg slutten.
    Stå på!

  18. Franz Liszt sier:

    Atle,

    Poenget hans var vel mest det at for de som er over middels filminteresserte er denne listen mangelfull, hvilket jo er er helt korrekt. Som en liste over de bedre store, populære filmene (ispedd en og annen arthouse-suksess eller indie-film) er den helt ok – men siden Montages er en såpass spesialisert side hadde kanskje Sondre, i likhet med meg, forventet seg litt mer enn det. I alle fall når listens uttalte mål er å være “definitiv”.

    Det du sier om normer for smak er jo bare vås uansett siden du i samme postering gjør deg selv til normen for “ekte” smak – og det uten å engang ha gitt en sjanse til de “sære” filmene du ser for deg at Sondre eller hvilken som helst “åndssnobb” liker.

    Grunnlaget en liste forsøksvis kan bedømmes å være god eller dårlig ut fra, er hvem den henvender seg til. Denne henvender seg til de mer spesialiserte, men reflekterer i mye større grad meningene til “folket”, som bevitnet i ditt innlegg, og er derfor skuffende.

    Kontraster Montages sin liste med TIFF Cinematheque sin liste for eksempel:

    http://www.fuximagazine.com/film/2010/01/13/apichatpong-weerasethakul-dominates-tiff-top-50-films-of-the-decade/

    Dersom målet var å finne en middelvei mellom cineaster og folkets smak er det altså fortsatt altfor mange sjokkerende utelatelser til at listen skal være noe i nærheten av “definitiv”.

    Før det blir baluba bør jeg kanskje nevne at når jeg sier “folket” her betyr ikke det mer enn “de ikke totalt filmfanatiske”, og er ikke ment som en fornærmelse.

    PS. Ser jeg er sent ute her! Jaja.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>