Filmen hadde kinopremiere 14. mars. Artikkelen inneholder spoilere.
*
Det er noe uforløst over Permafrost. Med det mener jeg ikke at John Sullivans film ikke har et klimaks, eller en slags konklusjon, men at den etter sine drøyt 75 spilleminutter ikke føles helt ferdiggjort. Jeg opplever det som om mye ennå ikke er fortalt, at delene ikke er støpt sammen til en best mulig velfungerende helhet, og at det filmen sier ikke formidles godt nok. For å sette det rett på spissen: Permafrost virker å være like mye et søkende forsøk som en ferdig utført film – men samtidig er den et ganske så interessant forsøk.
Permafrost handler om Synnøve (Hege Aga Edelsteen). Vi møter henne i det hun bryter opp fra et på overflaten godt og komfortabelt, men tydelig trykkende og tungsindig, liv i Oslo. Hun reiser mot nord. Langt nord. Hun drar fra leilighet, kjæreste og jobb, og ser seg ikke tilbake. Hva skal hun? Hva har skjedd? Vi som ser på veit lite på dette tidspunktet, men vi kan føle at noe er galt, kjenne ubehaget. Aktiv bruk av forstyrrende lyd og nesten overivrig, stressende klipping sørger for det. Lyden av flytrafikk. Sko som slår mot bakken. En bil som sniker seg gjennom et snødekt kveldslandskap. Fingre som trommer på kanten av en kaffekopp. Støy og stress.
Her settes det stemning og det settes effektivt. Synd er det da at regissøren – i neste steg – har følt behovet for å supplere dette med første del av et tilsynelatende intervju-i-filmen og like etter et tilbakeblikk, som klargjør bakgrunnen for at Synnøve er på fart og hvordan hun har det. Brått er all mystikk fra starten av filmen borte, og grepet føles ganske unødvendig, spesielt når vi snart returnerer til stresset; til Synnøve i bilen, en kort tidsmontasje i titalls klipp, en telefon som ringer og ringer – og ringer. Men det tar ikke lang tid før nok et slikt intervju-i-filmen igjen forklarer oss hva som foregår og har foregått.
Dette er ei gjennomgående, frustrerende motsetning for meg med Permafrost. På den ene sida har regissør Sullivan, fotograf Martin J. Edelsteen og den øvrige gjengen et tydelig talent når det gjelder å skape slike stemninger. Noe de også fortsetter med. Den nordnorske naturen er et gjennomgående motiv som brukes til skape spenningsforhold og kontraster, skildre tilstander og miljø – stort sett assosiativt og ikke overgjort. Klaustrofobi, innestengte og fortrengte følelser, usikkerhet og brudd gis symbolsk representasjon godt innafor grensene til den såkalte antydningens kunst, og isolert sett fungerer disse binære sekvensene veldig godt.
På den andre sida forkludres dette av det som oppleves som et behov for beskrivelse, et behov for «eksposisjon» i en noe merkelig form, der alt mates inn med teskje. Hva skal vi med disse tilbakeblikkene? Og disse framblikkene, intervjuklippene? Vi får se hvordan Synnøve og Hans Petter (altså kjæresten, spilt av Benjamin Helstad) ofte har blitt fulle og vært uhyggelige mot hverandre. Vi får høre henne fortelle om samboerskapet, barndommen, livet. Men trenger vi det? Er ikke det noe vi kunne forstått gjennom det som presenteres ellers? Jeg spør kanskje mer enn jeg svarer, men jeg tror filmen ville hatt godt av å vise mer og fortelle mindre, og stole mer på filmbildene. For meg blir i alle fall disse virkemidlene mer til skade enn til hjelp for selve filmopplevelsen.
Det virker kanskje som et paradoks at jeg kritiserer filmen for å ikke fortelle og formidle nok i samme åndedrag som jeg også kritiserer den for å overfortelle, men dette handler nettopp om funksjon og form. Historien i Permafrost, den ytre handlinga, er ikke så viktig – i beste fall er den uoriginal, i verste fall uengasjerende: Synnøve føler seg fanga i en meningsløs og rotløs moderne tilværelse, hun bryter opp og reiser heimover for å finne ut av ting, av seg selv, livet. Men det er jo nettopp denne historien som indre handling som er det spennende, interessante, som er selve nøkkelen – og da trengs et strammere og stødigere fokus mot å synliggjøre dette, om du vil, indre opprørets dramaturgiske faser (presentasjon, eskalering, resolusjon, osv, osv).
Tross alt er ideen her at vi er med Synnøve på hennes emosjonelle reise. Permafrost kan slik faktisk minne mye om en «veifilm» (aka «road movie») og det er dennes «beats» vi vil følge og som må komme til uttrykk. Konkret og fysisk sett er store deler av reisen allerede over tidlig i filmen, men abstrakt og metaforisk fortsetter den hele veien (… og videre).
Og Permafrost er klart best når den klarer å snevre seg mest mulig inn mot dette: Hege Aga Edelsteen har ingen problemer med å bære de små og stille øyeblikkene, hun har et ansikt laga for film og som rollefigur blir hun både troverdig og gripende når hun får rom til det. Samtidig støttes hun av den sterkeste primærtråden i manuset – om jeg har forstått det riktig basert på Sullivans mors egen historie – om tilbakekomst og et oppgjør med fortida, og en søken etter identitet, retning og selv. Dette er drivkraften til filmen, dette er det mest sentrale spenningspunktet og det hadde vært til filmens fordel om denne røde tråden fikk lov til å ha en enda klarere og kraftigere rødtone. Dette er Synnøves film – vi vil følge hennes utvikling så nært som vi kan og være med henne fram til innsikt og åpenbaring.
Det er dette jeg ville hatt mer av, dette jeg skulle ønske var enda mer gjennomført, og denne prosessen jeg synes ender opp noe ufullstendig og uforløst. Ikke som informasjon, men satt til film. Sullivan virker flink til å fange og føre fram tilstander og følelsesliv fra ett øyeblikk til det neste, så derfor er det synd at dette grepet – filmens sterkeste element – blir for løst.
Når det er sagt, påstår jeg ikke med dette at det ikke finnes andre gode momenter i filmen. Ti minutter inn i spilletiden, bestemmer Synnøve seg for å onanere i en stillestående bil midt i en snøstorm (!), og blir påkjørt av en motorsyklist. Møtet med Max (Nicholas Hope) – i tro ånd à la veifilmens tilfeldige møte – og det påfølgende ståket for å få ham frisk, som òg introduserer både ham og oss for Synnøves alkoholiserte mamma (Maryon Eilertsen), blir ikke bare en sidehistorie, men ei åpning for at tragedie og tristesse kan balanseres med komedie. Absurd og svart som humoren er, blir dette kilde til flere fornøyelige rariteter, som når Max og mor drikker seg fulle, danser og krangler om Knut Hamsun: var han nazist eller ikke?
Det er generelt sett flere gode scener og sekvenser i Permafrost, men problemet er dessverre at så mange samtidig ikke fungerer som del av helheten. De øvrige rollefigurene føles litt for ofte som distraksjoner; de har selvsagt sin rolle å spille i det som etter hvert utvikler seg til et familiedrama, men blir ofte for arketypiske og karikerte til å rettferdiggjøre tid på egenhånd. Sammen med filmens improviserende og henslengte vesen skapes dermed en følelse av at verket er mer rotete og retningsløst enn nødvendig. Det samme gjelder også de mer dokumentariske aspektene som er lagt til: Mange av de beste veifilmene – for eksempel fra Wenders, Jarmusch eller Kiarostami – er også glade i å leke seg med skillet mellom fantasi og virkelighet, fiksjon og dokumentar og tid og rom, men det er alltid mer innovativt, ekstremt og helstøpt enn i dette tilfellet.
Når filmen endelig finner tilbake til sin kurs til slutt, går det fort i svingene. Mamma og Max er heime og drikker seg dritings. Hans Petter har også kommet nordover, tar med seg Synnøve ut for å legge til rette for gjenforening, og ender opp med å gjøre sexen deres om til overgrep. Likevel blir han med tilbake til huset, der alle samles rundt bordet og der vi blir vitne til den store avsløringa (… Synnøve er gravid), det store klimakset (…dobørste med drit som våpen) og en slags konklusjon (…Hans Petter borte for alltid? Forsoning mellom mor og datter? En ny start for Synnøve?). Men idet hun og Max ligger under åpen himmel og ser opp på nordlyset, før slutteksten brer seg over oss, er det lett å tenke: Har vi egentlig kommet noe sted?
Akkurat som Synnøve tror jeg Permafrost hadde hatt godt av å finne – og finne ut av – seg selv. Hva den vil fortelle oss som tilskuere, hvordan det best kunne gjøres og i det hele tatt hva slags film den vil være. Det er John Sullivans andre spillefilm – han er kanskje best kjent for sine dokumentarer Home of the Brave – Land of the Free (2003), Pornostjerne? (2007) og The Lost Children (2013) – og han har fått produsert den så og si uten offentlig støtte. Det skal vi sette pris på i norsk filmsammenheng. Men det ferdige resultatet burde ha vært mer gjennomarbeida som film og fortelling.
Permafrost havner i det uheldige søkket mellom en god idé og gode enkeltelementer, og en ferdig produksjon som ikke helt klarer å følge opp som film og filmopplevelse. Som et forsøk på å skildre tanker og følelser, og en søken etter å finne noe gjennom kameraets årvåkne øye, må den like fullt sies å være rimelig interessant. Og – om det går troll i ord – jeg ser gjerne Sullivans neste forsøk også.
