Simon Curtis gjør sin kinodebut med My Week with Marilyn, der Michelle Williams kaster perler for svin i en ellers uengasjerende film.
Det må være en stor utfordring å lage god film om en så mytologisk figur som Marilyn Monroe. Hvordan skal man klare å tilføre legenden noe nytt, samtidig som man ikke skuffer et forventningsfullt publikum? My Week with Marilyn er et overraskende tilskudd på stammen, der Monroe-myten er adskillig mer nedtonet, og mindre mørk, enn hva man kanskje forventer. Filmen er nominert til Golden Globe i kategorien Beste musikal/komedie, og Michelle Williams og Kenneth Branagh for sine rolletolkninger av henholdsvis Monroe og Sir Laurence Olivier. Etter å ha sett filmen blir jeg ikke særlig overrasket om den også rasker med seg et par Oscar-nominasjoner, for dette er harmløs og oppskriftsmessig underholdning, der gode skuespillere får utfolde seg i tidvis karikerte roller.
Den Marilyn Monroe vi får se i filmen er imidlertid det stikk motsatte av karikert. Williams er en av de aller beste skuespillerne i sin generasjon og har de siste årene gjort nesten utelukkende interessante rollevalg. Heller ikke i tolkningen av Monroe skuffer hun, der hun makter å fremstå som både sårbar og sensuell på samme tid. Williams’ Monroe-skikkelse er bygget på både det nøkterne og det mytologiske, hvilket gir et resultat som bevisst unngår å være «pustberøvende». Hår, sminke og kroppsfasong gir et bekreftende bilde av Monroe utseendemessig, men Williams tilfører altså legenden noe ekstra. Monroe fremstilles hverken som grovkornet sexsymbol eller fortapt, ulykkelig pike, slik hun ofte blir definert som. I stedet får vi se et menneske som beveger seg i en nesten identitetsløs gråsone. Marilyn Monroe-tolkningen fungerer fordi vi kjenner mytene om henne fra før og på grunn av Williams’ formidlingsevne. Derfor er det leit at de øvrige karakterene i filmen forblir endimensjonale.
Handlingen i My Week with Marilyn begrenser seg til en uke, og er satt til innspillingen av filmen The Prince and the Showgirl (1957), der Marilyn Monroe spilte mot Laurence Olivier. Olivier hadde også regien på filmen, noe som bød på problemer ettersom hans disiplinerte jernhånd kolliderte kraftig med Monroes mer personlige tilnærming til materialet. Produksjonsassistenten Colin Clark (Eddie Redmayne) viser forståelse for Monroes ømfintlige vesen, og mye takket være ham ferdigstilles The Prince and the Showgirl til slutt. My Week with Marilyn er basert på dagboken Clark skrev etter sine opplevelser – møtet med Marilyn gjorde uutslettelig inntrykk på unggutten. I starten av filmen skildres konfliktene under innspillingen av The Prince and the Showgirl før den etter hvert fokuserer mest på det udefinerbare forholdet mellom Clark og Monroe. Andre menn advarer Clark mot å involvere seg med forlokkende Marilyn, men Clark lar seg likevel forføre. For Monroe virker hans gutteaktige vesen frigjørende, og sammen prater de om hennes forhold til publikum, bader nakne i elva og går tur i hagen.
Innspillingen av The Prince and the Showgirl foregikk i England. På birollefronten er derfor Storbritannia godt representert blant de mange anerkjente skuespillerne i My Week with Marilyn. Foruten Branagh som Olivier får vi blant annet se Julia Ormond i rollen som Vivien Leigh, og Judi Dench, Zoë Wanamaker, Philip Jackson og Emma Watson dukker opp i mindre roller. Som jeg var inne på tidligere fremstår dessverre de fleste rollefigurene som temmelig hule, og enkelte bikker sågar over mot å bli karikaturer. Branaghs humørfylte skildring av en selvhøytidelig Olivier står for eksempel ofte bare igjen som Branagh selv – muligens er han litt for bevisst på sitt eget skuespillertalent. Når han hisser seg opp virker det mer teatralsk enn troverdig, og når han slår over til russisk aksent blir det et krampaktig forsøk på å være morsom. Jeg mistenker at mange av aktørene i filmen synes det er gøy å spille skuespillere eller filmbransjefolk, og at dette har resultert i et ensemble som først og fremst spiller skuespill for seg selv og sine kolleger.
Det største problemet på skuespillerfronten har likevel ikke med portrettene av kjente folk å gjøre. Det største ankepunktet er Eddie Redmayne som Colin Clark – en av de mest sentrale rollefigurene i filmen. Det tok altfor kort tid før jeg ble lei av den uskyldige, sjarmerende og forståelsesfulle karakteren, som formidles gjennom Redmaynes blanke øyne og fregnete fjes. Hver gang han dukker opp på lerretet er det som ufrivillig å bli påsmurt fuktighetskrem på øm hud. Han er som en Disney-hund i menneskeform – strålende, engasjert, alt er spennende og nytt! Clark kludrer det til i sitt forhold til påkledersken Lucy (Emma Watson), siden han ikke klarer å motstå Monroes sjarm. I et par scener forklarer Lucy ham at han har mistet sjansen til å få henne, og jeg tar meg i å ikke føle et snev av medlidenhet for denne fjollete, unge hobbypsykologen.
Regissør Simon Curtis har med My Week with Marilyn laget sin første kinofilm, etter å ha holdt seg i TV-bransjen siden begynnelsen av 1990-tallet. Jeg skulle ønske jeg slapp å si dette, men hans bakgrunn kommer altfor tydelig til syne i debuten på det store lerretet. Han lar karakterene duppe på overflaten, tar få sjanser visuelt og byr på et lydspor bestående av fryktelig forutsigbar orkestermusikk. Hadde det ikke vært for de kjente skuespillerne kunne dette like gjerne blitt en middelmådig BBC-miniserie. Britisk naturlandskap er flittig brukt, men ender bare opp som anonyme bakgrunnsbilder. I stedet for å gi landskapet filmatisk særpreg, har Curtis regnet med at synet av grønne alléer og slott alene er nok til å begeistre. Hverken omgivelser, kamerabruk eller lyssetting makter å omslutte de mellommenneskelige relasjonene i en fortettet stemning.
My Week with Marilyn lener seg tungt på skuespillere og dialog, men dette fungerer ikke godt nok til å løfte det anonyme formspråket; manus og regi legger en nærmest en demper på Michelle Williams’ interessante rolle, som utvilsomt fortjenger en langt bedre innpakning. Det føles som om Curtis streber etter å fremstille Monroe som idealkvinne, mens Williams bevisst legger lista lavere. Det er derfor også synd at vi hele filmen igjennom får høre hvor «marvellous» og «fantastic» Monroe ser ut fra karakterene som omgir henne – publikum mates med teskje.
Hvis poenget er å skape en kontrast mellom Marilyn Monroes egentlige jeg og beundrernes reaksjoner, kommer dette altfor dårlig fram i Curtis’ lunkne regi. Resultatet blir en Monroe som spriker i for mange retninger, og en film som aldri hever seg til å bli mer enn «søt» og «morsom».