I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel relatert til ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Some Like It Hot vises torsdag 3. mai kl. 18.00 på alle cinematekene (unntatt Bergen, som viser den kl. 19).
*
I 2000 ble Some Like It Hot (1959) kåret til den beste amerikanske komedien gjennom alle tider av AFI, og det er utvilsomt en av Marilyn Monroes mest kjente filmer. Men hvordan er det å se den for første gang mer enn 50 år etter premieren? Er den i stand til å engasjere like mye som tidløst filmverk?
Selv om jeg spiser film til frokost, lunsj og kvelds, er det likevel et lite knippe klassikere jeg aldri har fått summet meg til å se. Dette er en av dem. Vanskelig å si hvorfor. Monroe har alltid fascinert meg som popkulturelt fenomen og ikon, men jeg har egentlig ikke noen spesiell tilknytning til forviklingskomedier fra 50-tallet. På den andre siden har jeg alltid likt regissør Billy Wilders arbeider, fortrinnsvis film noir‘ene og det noe undervurderte fangeleir-dramaet Stalag 17 (1953). Så uavhengig av sjanger eller filmens posisjon i filmhistorien, tillott jeg meg å ha en del forventninger til den som egetstående kunstverk.
Så starter det også svært lovende med en heftig biljakt mellom politi og gangstere i Chicago, anno 1929. Først med en klassisk Wilder-innstilling: Et statisk bilde av gravalvorlige, mørk-kledde menn inne i en bårebil, før man gradvis innser at det dreier seg om mafia, smugling og en kiste full av bootleg-alkohol. De unnslipper politiet en stakket stund og bærer den gjennomskutte spritbåren inn i en kirke, akkompagnert av en requiem-aktig orgelhymne – første eksempel på Wilders velkjente miks av humor og mørkere materiale (alkoholen er «død») – før organisten trykker på en kamuflert bryter og en hemmelig dør fører dem inn i et støyende, pulserende, festglad undergrunnslokale. Hele sekvensen utspiller seg uten noen form for dialog; filmens tone etableres utelukkende gjennom handling og audiovisuelle virkemidler.
Derfra setter filmen seg raskt inn i mer etablerte konvensjoner. Vi får historien om de to arbeidsvillige musikerne Joe (Tony Curtis) og Jerry (Jack Lemmon) som er vitne til et brutalt mafiaoppgjør og bestemmer seg for å flykte til Florida. Planen er å ikle seg damekostymer og gli incognito inn i et turnerende kvinneorkester med Sugar (Marilyn Monroe) som førstevokalist. Et utall forviklinger følger, ispedd et og annet sanginnslag som er diegetisk motiverte mer enn rendyrkede musikalnumre.
Hovedutfordringen for den moderne seer uten tidligere tilknytning til filmen er å balansere kunnskapen om datidens humorkonvensjoner og spillestil med hva man personlig anser som morsomt og involverende. Det er ikke alltid like lett. Humoren i Some Like It Hot er gjennomgående on-the-nose, det vil si mer markant, karikert og anstrengt enn hva man kanskje er vant med i dag. Det dreier seg om situasjonsbasert komikk med svært tydelige markører i forhold til tempo, grimaser og musikk, med andre ord en klar oppfordring om at «nå skal vi le!» – uten tvetydighet. Filmen kan også oppleves som svært støyende – hvis det ikke er sirener, jazzmusikk, maskingevær og skrik, er det gjerne høylytte avleveringer av replikker fra både kvinner og menn. Det er ikke viet allverdens rom for pauser i fortellingen hvor filmen kan få lov til å puste litt (i motsetning til Wilders The Apartment året etter, som etter min mening er betydelig mer tidløs).
Allikevel må jeg trekke frem et hederlig unntak, en scene som fikk selv undertegnede til å humre i sofakroken. Joe, denne gang forkledd som den noe sosialt ukomfortable oljemillionæren Junior (med en uidentifiserbar aksent), har fått med seg Sugar ombord på en yacht som ikke tilhører ham. Først blir han nødt til å rygge følgebåten ut til skipet, deretter snubler han seg gjennom en rekke antagelser om maritime spørsmål og skipets egenskaper:
Sugar: Which is the port and which is the starboard?
«Junior»: That depends on whether you’re coming or going. I mean, normally the aft is on the other side of the stern. And that’s the bridge. So that you can get from one side of the boat to the other.
Hysterisk.
Men om jeg ikke ble revet med av komedieaspektet hele tiden, var det lett å observere momenter som åpenbart har gitt den sin status i amerikansk filmhistorie. I sedvanlig stil pakkes Monroe inn i sensuelle undertoner, enten det dreier seg om kamerautsnitt av bakdeler, nakne lår og duvende bryster eller sexy musikalske kallesignaler fremført av trompet med sordin. Kyssesekvensen ombord på yachten føles overraskende lang og insisterende med tanke på 50-tallets konvensjoner. Det er da heller ikke tilfeldig at filmen ble møtt med krass kritikk av sensurmyndighetene og var en av bidragsyterne til at den berømte produksjonskoden kollapset noen år senere.
Sangnumrene er svært velplassert, og reflekterer til enhver tid Sugars sinnsstemning, enten det er udødelige I Wanna Be Loved By You mens hun er i forelskelsesrus eller I’m Through With Love etter at Junior angivelig har slått opp med henne. Komponist Herbert Stothart inkorporer førstnevnte i instrumentalmusikken også, men først etter at melodien er introdusert gjennom Monroes nummer, et briljant eksempel på sømløs, filmmusikalsk historiefortelling.
Endelig er det også mye dynamikk i forholdet mellom Joe og Jerry. Jerry er den bekymringsløse livsnyteren, Joe er den noe mer seriøse, men inderlige drømmeren. Sugar, på sin side, har elementer i seg som appellerer til begge typene. Hvis jeg har en liten innvending mot fortellingen, er det kanskje at det ligger mye uforløst potensiale i dette trekantdramaet. Midtveis kan det virke som om Jerry rett og slett gir opp og forholdsvis uproblematisk aksepterer Joes seier i kampen om Sugar. Ja, han går til og med til drastiske tiltak for å sikre sin venns suksess. Noe er nok allerede rettferdiggjort i karaktertypene, men jeg skulle gjerne sett en litt mykere overgang i Jerrys snuoperasjon.
Some Like It Hot er et solid stykke komediehåndverk, regissert av en stilsikker Billy Wilder. Den har alle elementene som sikrer den sin plass i filmhistorien og alt som gjorde Marilyn Monroe så attråverdig. Den er kjapp, konsis og sømløs. Forviklingsscenene er velkoreograferte. Det svinger. At den til tross for dette ikke engasjerer undertegnede så mye som den kanskje burde ha gjort, får heller tilskrives kontoen for inkompatibilitet med sjangeren.